Teacher taugth [sic] swearwords in religion class

(Nettavisen 2003)

As students in eight grade were supposed to learn about religions in religion class, they got a list of 1000 swearwords from their substitute teacher. The teacher encouraged the students to practice the swearwords in class.

The swearword list was handed out during class in the newly instituted religion class teaching Christianity, world religions and spirituality in the ten year mandatory school. According to the substitute teacher, the goal was to get the students at Kjenn school in Lørenskog to stop swearing.

“The idea was to break down taboos, make words less harmful and encourage a more creative use of swearwords,” said Jostein Sand Nilsen, the stand-in who distributed the list, to TV 2 Nettavisen. “Most of the words are funny and harmless.”

According to the Norwegian paper VG, the list is called a “swearword machine.”

Along with the list, the eight graders received an instruction sheet indicating how they could put together words to make the most effective swearwords, and they used the class period to practice swearing.

Potato

Among the ‘nicer’ swearwords on the list are goosefish, grape, and porridge. Sand Nilsen said he urged the students to avoid taboo words in ordinary name calling.

“Potato and orang-utan are examples of words which can be used successfully when calling names,” Sand Nilsen said.

He admits that the list may have inspired the students to use the worst words.

“It is a possibility, but at the same time, these are words which are listed in dictionaries and on the web site forbanna.com where I found them,” Sand Nilsen said.

Approved

The use of the list was approved by the school administration in advance, but the students’ parents had not been informed. Principal Hanne Sand, who just happens to be the stand-in teacher’s mother, is apparently not allowed to comment the event by the Director of Schools in Lørenskog.

“All I can say is that this was professionally motivated,” Sand said.

Sand stresses that it was the deputy head who decided to hire on her son as a stand-in. The deputy head is currently on vacation, and the Director of Schools was unavailable for comment.

Reklamer

NRK Vestfold: Feil å slå ned på all banning blant barn

(NRK Vestfold 3.10 2014; artikkelen basert på dette leserinnlegget.)

– Feil å slå ned på all banning blant barn

For å utvikle seg bør barn og unge få utforske hva banning er, mener forfatter bak en bok om banning. – Mine sønner er godt under 10 år og banner så det lyser om dagen.

 

Jostein Sand Nilsen

Tidligere denne uka skrev NRK.no om banning hos barn. Utgangspunktet var Barkåker skoles metode for å stoppe banning blant 5. – 7.-klassinger.

Skolen tok elevene inn i et klasserom der alle banneordene sto på tavla. Læreren fortalte dem at banneordene kan være sterkt sårende for dem som blir utsatt for det, og at det er helt uakseptabelt å bruke banneordene.

Jostein Sand Nilsen har skrevet banneord-boken, «Fakta faen«. Han mener det er dårlig gjort å teppebombe unges språkbruk.

– Det blir brukt som bevis for at ordene i seg selv er forferdelige og må unngås. Ordet «idiot» sto på lista, men i det gamle Hellas betød det egentlig «en som ikke er interessert i politikk». Dessuten visste ikke elevene engang hva det ordene egentlig betydde, sier Sand Nilsen.

Han presiserer at mange av ordene som elevene på Barkåker brukte må slås ned på, når eleven oppfatter det som mobbing eller trakassering.

– Jeg er helt enig med læreren som sier at man ikke skal såre eller være slem med andre mennesker, men det er ikke feil å forby intensjonen og slemheten. Ord får mening i sammenheng, noe som betyr at å lage en liste med stygge ord er å skyte over mål.

Å forby banning generelt er feil vei å gå, mener han.

– Det er viktig at unge mennesker får leke med ord for å utvikle seg, sier han.

Tidene forandres

Ordet «faen» er et ord Sand Nilsen trekker fram.

– Når voksne sier at «faen» er et stygt ord, er det fordi de har lært det av sine foreldre og besteforeldre. Men med sekulariseringen av Norge blir også religiøse banneord sakte mindre ladde. Om man forklarer at ‘faen’ egentlig er å påkalle Djevelen, blir man møtt med et skuldertrekk av en ateistisk ungdom i våre dager. For 200 år siden var reaksjonen en helt annen.

– Mine sønner er godt under ti år, og de banner så det lyser om dagen. Selv jeg, som holder foredrag og skriver om banning, kjenner det knyter seg litt i brystet. De snakker så stygt! Nei, de snakker ikke stygt. Jeg oppfatter det som stygt, men seg imellom er disse ordene mest morsomme ting å slenge rundt seg for å virke kule, omtrent som man kan vise fram Pokemonkort eller ha på seg en fotballtrøye. Når min fireåring sier «fuck, man» uansett hva som skjer, er det repetetivt, enerverende og lite oppfinnsomt. Men det er ikke stygt, sier han.

 

Bevisstgjøring

En viktig jobb som foreldre og lærere har, er å lærer elever om bevisstgjøring av ord og utrykk, mener Sand Nilsen.

– Man burde lære dem så mye som mulig om alle typer av kommunikasjon, hvordan man kan uttrykke følelser og beskrive verden. Man burde gi dem så mange redskaper som mulig for å forstå både verden og seg selv, og at enhver beskrivelse, enhver bruk av ord kan potensielt såre og skade andre. Man burde vise dem hvordan de kan bli bedre mennesker.

– Men man burde ikke sette seg på sin høye kjepphest og utstede generelle forbud mot enkeltord, avslutter han.

Vestfoldskolene teppebomber banning.

NRK Vestfold fortalte 30.9 at på Barkåker skole har lærerne laget en liste med elevenes stygge ord og så skrevet hele lista på tavla. Elevene ble stille da de så lista, sier inspektør Kathrine Ekeberg, og bruker det som bevis for at ordene i seg selv er forferdelige og må unngås. Dessuten visste elevene ikke engang hva ordene egentlig betydde!

Hva ord egentlig betyr? Men hva betyr det egentlig? Eller rettere, når?

Språk utvikler seg hele tiden. Ord utvikler seg hele tiden. ‘Idiot’ stod på lista; betyr det egentlig «en som er interessert i politikk», som det gjorde i det gamle Hellas? Eller en «ordinær», eller en «uvitende», eller en «mentalt tilbakestående» person, som det har betydd i forskjellige tider siden? Eller hva med ‘fitte’, hva betyr det egentlig? («Eng ved gress» er én teori, en annen er «sprekk»; hvorfor skulle det være stygt å si?)

Om en elev i et anfall av raseri kaller en annen for «ditt store geni» og først etter å ha fått en skyllebøtte fra en lærer oppdager at ‘geni’ faktisk ikke er på noen styggordliste — kan da eleven komme tilbake og kreve unnskyldning for skyllebøtten?

Når voksne snakker om hva ord egentlig betyr, mener de som regel hva ordene betyr for dem. Det vil si for en generasjon eller to siden.

Når voksne sier at ‘faen’ er et stygt ord, er det fordi det har de lært av sine foreldre og besteforeldre; men med sekulariseringen av Norge blir også religiøse banneord sakte mindre ladde. Om man forklarer at ‘faen’ egentlig er å påkalle Djevelen, blir man møtt med et skuldertrekk av en ateistisk ungdom i våre dager; for 200 år siden var reaksjonen en helt annen.

Når voksne kritiserer barns språkbruk («De snakker så stygt!»), legger de sine egne verdimålestokker til grunn og glemmer at deres egne foreldre sa akkurat det samme om dem. Mine sønner er godt under ti år, og de banner så det lyser om dagen; og selv jeg, som holder foredrag og skriver om banning, kjenner det knyter seg litt i brystet. De snakker så stygt!

Nei, de snakker ikke stygt. Jeg oppfatter det som stygt, men seg imellom er disse ordene mest morsomme ting å slenge rundt seg med for å virke kule, omtrent som man kan vise fram Pokemonkort eller ha på seg en fotballtrøye. Når min fireåring sier «fuck, man» uansett hva som skjer, er det repetetivt, enerverende og lite oppfinnsomt. Men det er ikke stygt. Det gir ikke engang med metaforisk såpe mening å vaske munnen hans.

Ord får mening i sammenheng. Noe som betyr at å lage en liste med stygge ord er å skyte over mål.

Her er et forslag til elevrådet på Barkåker skole: gjør mot lærerne det lærerne gjorde mot dere. Spør alle lærerne hvilke stygge ord de bruker selv og hvilke stygge ord de har hørt andre lærere bruke. Lag en lang liste (tro meg, den blir lang — jeg har selv vært lærer og overhørt mye edder og galle på lærerværelset) og presenter den så i form av en powerpoint, for eksempel på en planleggingsdag. Jeg vil vedde ganske mye på at de fleste lærerne ville ha blitt veldig stille om de hadde fått en sånn liste i fleisen. (Etter noen øyeblikk ville noen ha protestert heftig og enkelte andre ha ledd godt.)

Dere må derimot ikke la lærerne trumfe gjennom at den skal vises på julebordet, det vil bare være morsomt og skape enda bedre stemning.

Til andre lærere som blir inspirert av Barkåker: ja, dere har et ansvar for å skape trivsel på skolen. En av deres aller viktigste oppgaver er å gjør skolen til et godt sted å være og å jobbe mot mobbing og trakassering. Men dere har også et ansvar for å spre kunnskap — og å si at ord er stygge i seg selv, alltid og overalt uansett, er feil. Ord sårer ikke, men oppfattet intensjon sårer: et stygt ord kan være dypt sårende eller bare morsomt eller noe midt imellom, alt etter hvordan det sies og hvordan mottageren forstår det. Men det samme er sant om «snille» ord. Da jeg gikk på barneskolen, var ‘hake’ en dyp fornærmelse og startet flere slåsskamper.

Det andre aspektet ved unges banning er at det er deres språk, deres uttrykksmåter. Ikke de voksnes. Banningen og bruk av «stygge» ord skaper et samhold i gjengen, og er også en måte å teste ut sin egen tøffhet på. Man banner ikke på samme måte til de voksne, det er ikke det som er poenget.

Når læreren lager en liste med dine kuleste, hemmeligste, tøffeste banneord tar hen dem ikke bare ut av en kontekst, men han presser den inn i en helt annen kontekst hvor selv du ikke mener de hører hjemme. Det blir litt som om hen skulle resitere tekstene til ditt favorittband som dikt: det høres bare teit og pinlig ut og egentlig helt misforstått ut.

Vi voksne er alle enige om at skolen må være et trygt og godt sted. Noe kniving og maktkamp og erting vil det alltid være, som det alltid er det hvor enn mennesker samles, på lærerværelset eller i klasserommet eller hvor som helst — men det er dårlig gjort å teppebombe ungdommens språkbruk som selve årsaken til slik oppførsel. Man burde bevisstgjøre ungdommen på språket (så de finner en bedre preposisjon enn meg), man burde lære dem så mye som mulig om alle typer av kommunikasjon, hvordan man kan uttrykke følelser og beskrive verden, man burde gi dem så mange redskaper som mulig for å forstå både verden og seg selv, og at enhver beskrivelse, enhver bruk av ord kan potensielt såre og skade andre. Man burde vise dem hvordan de kan bli bedre mennesker.

Men man burde ikke sette seg på sin høye kjepphest og utstede generelle forbud mot enkeltord.

Jostein Sand Nilsen skal snakke om banning under Litteraturuka i Vestfold i november.

iFinnmark:Tidligere lærer ber elevene…

Tidligere lærer ber elevene bruke ord som «køllesleive» og «bestemorsdildo»

(iFinnmark 20.7 2014)

  finnmark
KLISJE-FINNMARK: Jostein Sand Nilsen (37) har hatt et uforglemmelig opphold i Finnmark. – Det er kaldt her selvfølgelig, men kjempevakkert. Både menneskene og naturen her gjør meg utrolig glad, smiler Nilsen. (Foto: Dziugas Baltrunas)

– Bra banning er en form for kunst, sier forfatter Jostein Sand Nilsen.

Elevene ved Kirkenes videregående skole var de første elevene som fikk oppfordringen om å banne mer, da Nilsen var på besøk i forrige uke.

Den tidligere lærervikaren kom i 2011 ut med boka «Fakta Faen». Som lærer laget han i sin tid en bannemaskin på over 1000 ord. Elevene ble oppfordret til å bruke den aktivt.

– Dette handler ikke bare om banning. Men det handler om bruk av ord og å ha glede av språket. Bra banning er en form for en slags kunst, forteller Nilsen til Finnmarken.

Kombinere setninger

Blant ordene elevene fikk utdelt, var «kølleskeive», «bestemorsdildo», «datainvalide» og «avføringssprengte». De skulle kombinere setninger som de brukte til å skjelle hverandre ut. Ifølge Nilsen var dette spennende skoletimer for de aller fleste elevene.

– Banning er rett og slett språkbruk, og uttrykket «faen» er blitt altfor vanlig. Ideen bak skjellsordmaskinen var å bevisstgjøre elevene om effekten av skjellsord, framfor å moralisere. Når man snakker åpent om tabuord, får de mindre kraft og blir mindre spennende å bruke, sier Nilsen.

Hemmeligheten bak bra banning består av fire stikkord: metafor, kraft, fornærmelse og tabu. Disse fire skal kombineres.

En lærer i et klasserom vil bruke kraft og fornærmelse når han blir oppgitt. Meningen er å få fram et poeng uten å såre eller fornærme.

– Fornærmelse og tabu er det mafiaen kombinerer. De bruker ikke kraft, men heller sterke ord som skremmer, forteller han. Det er viktig å kombinere disse og variere på språket sitt, mener Nilsen.

Bruker mye «faen»

– Man kan ikke si det samme hele tiden, som for eksempel det kjente «faen», som etter hvert har mister sin betydning. I dag er «faen» bare et ord som kommer ut automatisk uten at vi kan kontrollere det, forklarer Nilsen.

Han innrømmer at «faen» er det mest brukte banneordet i hans ordforråd.

– Jeg sa mye «fitte» før, men det ble litt for sterkt for min del.

Han ble interessert i banning med et mål om å forbedre den blant norske folk.

– Det er ikke noe vi kan unngå i hverdagen våres, dermed er det kanskje lurt å bli litt flinkere i det, sier Nilsen.

Banning er helt akseptabelt om det gjøres bra og riktig – som musikk, det finnes mye bra, men det også finnes mye dårlig og man blir fort lei av den dårlige.

– Bann mer vær så snill, men husk at visse ord med mye kraft i kan såre- Det er kanskje moralen, sier Nilsen.

 

 

VG: Lærervikar gir elevene banneordliste

Elever på Kjenn skole får utdelt en ordliste over skjellsord som en del av undervisningen. Slik skal de slutte å banne!

Ordlisten kalles «Skjellsordmaskinen», og omfatter over 1000 ord.

Ungdomsskoleelevene fra Lørenskog får så i oppgave å sette sammen sine egne uttrykk – som de bruker til å skjelle hverandre ut i timen.

– «Bærbar bestemordildo» er et av uttrykkene som fikk mest respons i klassen, sier lærervikar Jostein Sand Nilsen (26) til VG.

Han fikk ideen til «Skjellsordmaskinen» mens han søkte på nettet. Denne uken startet han prosjektet som har fått skoleledelsens godkjennelse. Sand Nilsen skal prøve ut «Skjellsordmaskinen» i 8., 9. og 10. klasse.

Blant ordene elevene har fått utdelt, er avføringssprengte, datainvalide, drittsekkavhengige, balleløse, juleprostituerte, klystéravhengige, kølleskeive, kondommisbrukende, blubbete, druekåte, dumstygge, flatlusbefengte, grønnjævlige, impotente og homonekrofile.

Egne premisser

– Tanken er å bevisstgjøre elevene om effekten av skjellsord, fremfor å moralisere. Når man snakker åpent om tabuord, får de mindre kraft og blir mindre spennende å bruke, sier Sand Nilsen.

Han har også delt ut retningslinjer til elevene om hvordan man lager banneord.

– I tillegg til at jeg får diskutert moral med elevene, lærer de seg rettskrivning og blir språklig bevisstgjorte. For eksempel tror jeg metoden gjør det lettere å motvirke unødvendig særskriving, deling av sammensatte ord, sier Sand Nilsen.

Han mener den eneste måten å få mindre banning på er å kommunisere med elevene på deres egne premisser.

– Jeg har fått en voldsom respons av elevene, og opplever at det bannes mindre etter at de fikk ordlisten, sier han.

Foreldrene er foreløpig ikke varslet, men erfaringene fra bruken av skjellsordmaskinen vil bli tatt opp på et foreldremøte i begynnelsen av desember.

«Merkelig»

Leder i Utdanningsforbundet, Helga Hjetland, betegner prosjektet på Kjenn skole som «merkelig».

– Jeg synes det er vanskelig å kommentere konkrete saker som dette, men som et utgangspunkt mener jeg man ikke skal bruke skjellsord i det hele tatt, sier Hjetland.

Lillian Wittenberg er rektor ved Seterbråten barneskole i Oslo. For to år siden ble banning forbudt på skolen. Og nulltoleransen har fungert godt, ifølge Wittenberg.

Wittenberg tror elevene ved Kjenn skole kan bli like språkbevisste som elevene ved Seterbråten barneskole – selv om veien til målet er totalt

Johannes Joner: tror på respekt

(Først publisert i Fri Tanke 2/2008)

En gang var Johannes Joner foraktfnysende til troende mennesker. I dag er respekt hans credo.

Skuespiller Johannes Joner har denne våren vært aktuell som regissør av teateroppsetningen  Populær-musikk fra Vittula og realityfilmen  Respekt, om en skoleklasse med verstinggutter. Og skolen er blant de mange mange temaer som engasjerer Joner. Når Fri tanke møter ham over en dobbel kaffe latte, varer den mer enn lenge.

– Jeg har alltid hatt et høyt aktivitetsnivå, jeg er glad i å være aktiv. Det har hjulpet meg mye.
– Kan ikke det være et hinder for å komme til bunns i ting?
– Det er alltid to måter å tenke om ting på. Da jeg var liten, ville jeg som alle andre bli best i noe. Jeg ble det aldri, men i jakten prøvde jeg en rekke idretter og ble kjent med de som virkelig ble best. Jeg så hvor fokuserte de var og hvor mye konsentrert innsats som krevdes. For min del ble jeg litt god i alle idretter. Og det kan være mye bedre. Det kan være best å ikke være best i noe, man blir mer allsidig. Livet tar uventede retninger og det er bra å ha mange bein å stå på og følge de uventede retningene for å vokse som menneske. Eller: man justerer målene etter hva slags muligheter som åpenbarer seg, etter hvordan verden viser seg å være. Etter nye erfaringer man gjør seg.  Ønsker man virkelig noe, er sjansen stor for at man klarer det. Og ønsker er viktig å ha. Men man skal ikke snevre seg inn – som Peer Gynt sier: Alt skal man prøve, og så velge det beste.
– Så det blir ikke «høyt henger de og sure er de»?
– Nei, det blir mer «høyt henger de, men det er rogn for svingende, hvorfor ikke heller ta bringebærene som henger der borte og både er søtere og lettere å få tak i?» Det er ikke nødvendigvis et gode å være verdens beste rognjeger om man er rev.
Ja, lenge varer kaffe latte, når den drikkes av en skuespiller med høyt aktivitetsnivå og mange tanker kledd i mange ord. Like lenge som nabobordets løsning på alle denne og halvpartens av neste verdens problemer.

SLITER MED EVIGE SANNHETER
Men over Johannes Joners kaffekopp er det ikke så mange løsninger. Ikke i den neste verden, som ikke er en del av hans livssyn, men heller ikke i denne verden er løsningene løsningen. For å si det på en annen måte, han er det motsatte av den kartesianske «fjern all tvil, finn absolutt sikkerhet i ett punkt og bygg hele verden derfra».
– Jeg bruker ikke tid på å være skeptisk. Det er ikke verdt det. Folk kan tro hva de vil for meg: på UFOer eller healing eller telepati eller hva som helst. Hvis det hjelper å tro på en gud, så ok. Jeg skal ikke slå beina under folk.
– Men…
– Man må ha respekt for andres tro, og det er ikke min jobb å overkjøre andre. Men for meg er mitt livssyn det sanne, og det er det jeg lever etter.
– Uten gud?
– Uten gud. Jeg sliter generelt med religiøs tro. Spesielt der den fører til lukkede sinn, til at menneskene er overbevist om at de har, ikke bare Sannheten, men  De evige sannheter. «Sånn er det bare» har aldri overbevist meg. Det er aldri bra å være for kategorisk.
– Men om gud fantes?
– Det er helt uvesentlig. Jeg er mye mer redd for systemene rundt gud enn fyren selv. Han hadde nok vært en ålreit fyr han, hadde han vært til.
Det viktigste for Joner er respekten mellom mennesker. Man skal respektere andres livssyn, man skal ikke tråkke for nær andre menneskers intimsfære.  Joners foreldre oppdro barna under mottoet: «La de små barna komme til seg selv». De var verken troende eller frontateister, men regnet seg som humanister. Selv fulgte Johannes i søsterens fotspor.
– Vi takker storesøsken altfor sjelden, gjør vi ikke? At de brøyter vei og gjør ting lettere for oss? Søsteren min brukte lang tid på å komme seg ut av statskirken, hun hadde flere møter med en mer enn motstrebende prest, en opprørt og bestyrtet prest, før hun endelig fikk lov til å melde seg ut. Halvannet år senere sendte jeg et brev og sa at jeg også meldte meg ut, og det var det.
– Til den samme presten?
– Ja, haha, han hadde vel gitt opp hele familien.
Når klassen hadde kristendom, gikk Johannes rundt om i skolegården. Han var den eneste som ikke hadde kirkelig konfirmasjon og tapte nok en del penger på det. Men det var viktig lærdom.
– Jeg lærte en bestemt type tøffhet: det å stå inne for egne meninger, å ikke bøye seg for andre bare fordi de er mange eller argumenterer med høy stemme.

UTEN SORG, INGEN LYKKE
Den type tøffhet Joner lærte er av typen som lett fører til beinhard kverulantateisme, som gjør at en finner enhver mulighet til å diskutere religion med troende og helst, ja nettopp, bruker all sin tid på å slå beina under folk og folks tro. Slik var da også Joner en stund: sikker i sin sak og foraktfnysende av alle troende. Men man forandrer seg gjerne etter hvert som tiden går.
– Ta aldri drømmene fra folk, sier han nå. På den annen side er noen drømmer et sykdomstegn for vår sivilisasjon. Vi kommer tilbake til det. Først skal Joner erklære at enkelte mennesker mangler en dimensjon i livet:
– Man har godt av å gå på trynet av og til, da vet man bedre hvor fint det er å lykkes. Man trenger motgang for å skjønne medgang. Man må sørge for å kunne være lykkelig. Latter og sorg kommer fra samme sted i magen.
– Du mener det helt konkret, at mennesker som aldri har sørget ikke kan være lykkelige?
– Ja, jeg mener at en som aldri har sørget, mangler en dimensjon i livet. Det er det samme med ønsker. Det er altfor mange i dagens samfunn som bare får, uten å rekke å ønske seg lenge, som aldri får oppleve den spesielle dimensjonen steke ønsker gir. Jeg ønsket meg alltid en tråmoped da jeg var ung, men fikk det aldri. En sånn har jeg kjøpt meg nå og putrer rundt i gatene på. Det hadde aldri vært det samme om jeg ikke hadde ønsket meg den så sterkt.

KLAPP!
Når Johanns Joner meldte seg inn i Human-Etisk Forbund, var det fordi det var et alternativ til den store Statskirkesannheten. Og alle hans tre barn har konfirmert seg borgerlig eller humanistisk. Men det er flere ting han ikke er fornøyd med i selve konfirmasjonsseremonien.
– Humanistisk konfirmasjon er veldig bra, men jeg liker ikke at de reduserer bruken av profesjonelle i kulturformidlingen og overlater den til amatører. Kulturarbeidere er fagarbeidere, og som i alle andre fag trengs det fagarbeidere. Det kan virke som om man ikke bruker profesjonelle i seremoniene for å spare penger, og det er ingen god grunn.
– Og så er det dette med klappingen, da.
– Klapping?
– Av en eller annen grunn skal man ikke klappe når konfirmantene går opp. Jeg synes det er en meningsløs etteraping av den tunge seriøsiteten i statskirken. Så hver gang jeg har vært på en konfirmasjonsseremoni, har vår familie klappet når våre har mottatt kursbeviset.
– Ah, det var deg.
– Det er mye sivil ulydighet i meg. Men jeg ser ikke hvorfor man skal være så gravalvorlige på en sånn seremoni.
Han understreker at han ikke tror på vold, så konfirmasjonsorganisatorene kan sove trygt. Men Joner har veldig tro på folkets stemme, på forbrukermakten, på at man bør engasjere seg i ting som opptar en. Han har gått i mange demonstrasjonstog og snakket med mange lokalpolitikere, og han snakker seg gestikulerende varm om at man som liten mann i gata kan forandre utrolig mye. Man må engasjere seg.
– Og når man engasjerer seg, er det alltid best å forebygge. Forebyggende ting er det eneste som virker uansett. Det er alltid for sent når man roper at man vil ha mer politi i gatene. Man må i utgangspunktet skape bedre mennesker som trives med seg selv, som tror på seg selv og som vet at de kan. Dette er det god samfunnsøkonomi i.
– Men når norske skoler skaper trygge og samfunnsengasjerte elever, gjør de det dårlig på PISA-tester.
– Fnys. PISA er systemtester, de viser ikke hva slags mennesker elevene har blitt i skolen. Dette er skrivebordspolitikk. Det er altfor mange andre elementer som spiller inn i en slik sammenlikning mellom skolen i flere land til at det er et arbeidsredskap.
– Det er mye viktigere å gå inn i vår skole, og se på våre ønsker og behov for våre barn, i vår oppfatning av verden. Vi ønsker å skape glade, trygge, nysgjerrige elever. Idealet er å skape økt lærevillighet, før vi presser inn mer kunnskap. Her var Kristin Clemet og hennes kunnskapsløft helt på viddene… Puh, jeg har engasjert meg ganske mye i skoledebatten i det siste, sier Joner, og den som vil vite mer om hans tanker om norsk skole kan sjekke ut realityfilmen  Respekt.

SLUTTEN ER NÆR
I dagens samfunn, sier Johannes Joner, består debattene av å fronte og forherlige egne meninger. Istedenfor å bygge videre mer innsikt eller bedre meninger.
I dagens samfunn, sier Johannes Joner, føler feterte fotballspillere seg som planetens viktigste skap ninger, og det forvirrer ungdom. Det er vanskelig å forene at fotball i bunn og grunn er en lek med at fot ballspillere tjener mer og er bedre beskyttet enn de aller fleste statsledere.
I dagens samfunn, sier Johannes Joner, reiser vi til enkeltsteder for å bekrefte våre fordommer isteden for å lære noe nytt og kanskje å endre oppfatning.
I dagens samfunn, sier Johannes Joner, river man hverandre ned mer enn man bygger hverandre opp.
– Så hvordan motvirker man dette? Hvordan gjør man verden bedre?
– Kultur er det viktigste våpenet mot alt. Kultur gjør at mennesker utvikler seg, blir bedre mennesker og utvider horisonten sin. Og de lærer at virkelig lykke følelse ikke har noe med penger å gjøre.
– Du tar ikke fotball med i det kulturbegrepet?
– Fotball er som gladiatorkampene i det gamle Romerriket. Viktig nok for mange. Noen har bygget seg en egen religion rundt fotballen. Men som sagt er ikke jeg for fanatiske religioner. Og apropos Romer riket. Det varte lenge, men det falt sammen til slutt, som alle store sivilisasjoner – jeg ser altfor mange likheter mellom den sivilisasjonen og vår til at det føles betryggende. Vi må ta noen valg, ellers sklir vi sakte mot avgrunnen.
– En religiøs vil si at hans religion er det eneste som kan redde verden?
– Da vil jeg si at kommunikasjon er den beste religionen i verden

Finn Schau: vil ikke vite alt

(Først publisert i Fri Tanke 2008)

Skuespiller Finn Schau vil helst ikke båssette sitt livssyn. Under press innrømmer han likevel å være “en slags ateist», med behov for flukt og eventyr.

Det første Finn Schau sier er at han beklager for å ha kommet to minutter for sent. Eller halvannet minutt, etter min klokke. Det neste han sier er at han er dypt skeptisk til at kjendiser skal ha så mye større innsikt enn andre, at såkalte «kjendiser» (pfui) vet mye om noe bare fordi de er kjent for noe helt annet.

— Nei, hva er egentlig en bås? Det er jævlig mye man ikke forstår, hvorfor skal man plassere seg i en bestemt bås?
— Men om jeg presser deg? Er du ateist, agnostiker, buddhist, åsatroende, kristen, noe helt annet?
— Hm, jeg er nok en slags ateist. Jeg ble ikke oppdratt i tro og har aldri følt meg religiøs. Kirka var et stort hus med juletre og snø utenfor da jeg var liten, jeg husker det, og jeg ble konfirmert i sjømannskirken i Hamburg. Men to-tre år senere meldte jeg meg ut av statskirken og har aldri besøkt kirken siden. Bortsett fra enkelte begravelser og sånne ting, selvfølgelig. De belemret meg med kristendomsundervisning på alle andre som alle andre, men jeg ble ikke akkurat overbevist. Så jo, jeg er kanskje ateist.
— En kjempende hedningsateist eller en tolerant kardemommeateist?
— Tolerant, tolerant. Andre kan tro på hva faen de vil for meg. Man har behov for en gud, en sjaman, en, hva heter det da, fra indianerseriene… store Manitu — helt greit det. Manitu kan gi støtte og trøst og håp i vanskelige tider, og jeg skal være den siste til å dømme mennesker som trenger denne støtten eller som lener seg på en eller annen barnetro. Men når de blir misjonærer… pfui. Det som er kjipt med religiøse folk er at de finner de sårbare folkene for å omvende dem.
— Men er det ikke nettopp de sårbare som trenger støtten? Er det ikke bra at de sårbare får hjelp til å finne tro?
— Njo, men… Jeg er litt delt på det. På den ene siden får folk tro hva de vil. På den andre siden er tro for mange bare et substitutt, et annet kunstig stimuli, som når rusmisbrukere plutselig finner Gud og slutter med stoff. For min egen del vil jeg ikke ha denne støtten. Om jeg er langt nede på en eller annen måte, vil jeg heller finne styrke i meg selv, i venner og familie og de nære omgivelsene. Kom deg gjerne ut av rusen eller hva det nå er med Guds hjelp for min del, belemre meg bare ikke med det. For min del har jeg håp uten den slags tro. Og absolutt uten religion.

Også Jesus bar et kors

For om Finn Schau har et noenlunde harmonisk forhold til individuell tro, er han ganske mye mer kritisk til det store bildet og hvordan religionene fremstår og har fremstått.  Det er én ting hvordan folk er religiøse og hvordan religioner er i dagliglivet. Det er en helt annen ting hvilken effekt religioner har hatt opp gjennom historien.
— Det er en kolossal arroganse innbakt i religioner, en utrolig intoleranse overfor annerledes tenkende. I islam er annerledestroende vantro og skal straffes hardt og i all evighet. I kristendommen sier Jesus at alle skal gjøres til hans disipler. I jødedommen er jødene det utvalgte folket. Og se på alt det fæle misjonering og korstog har ført til. Eller de mange krigene som springer ut av religionene, som spanjolene i Sør-Amerika. Tro er i utgangspunktet positivt, men religion handler om den jævla boka og de tusen måtene man kan tolke den på.
— Og så er det så mye som skal tolkes. Hva slags kors Jesus ble hengt opp på, for eksempel.
— Ja, har de ikke funnet ut at han trolig ble hengt opp på et T-kors og ikke på det korset som brukes i dag? Og tenk om han hadde blitt drept på andre måter? Vi i Leifene laget en sang om det en gang: vi takket Pontius Pilatus for at han valgte korset heller enn for eksempel å steine Jesus til døde. Tenk deg om kristne i dag gikk med småstein rundt halsen, hehe.

Familiens dødssynder


Det er ikke ofte man bør avskrive seg sin egen familie. Og det er enda sjeldnere man kan. Så når sønn Schau, Kristopher, har figurert som hovedperson i et omdiskutert, liksom-teologisk teve-program, er det vanskelig å ikke spørre far Schau om meningen bak. I motsetning til HEFs pressesjef trekker ikke far Schau linjer til Muhammedtegningene.
— Nei, nei, det har ingenting med muhammedtegningene å gjøre. Selv om han derre Selbekk-fyren mente det. Kristopher kan være noe vulgær av og til, men i bunn og grunn var det et moralistisk program. Han begikk dødssynder for å få Gud på banen, men det handler minst like mye om å vise hvor korrumpert Vesten er. Fundamentalistiske kristne ble veldig forvirret, de visste ikke helt hva de skulle tro om programmet. For på mange måter tar jo Kristopher deres lære mer på alvor enn mange.
— Så det handlet ikke om å latterliggjøre folks tro?
— Absolutt ikke. Han viser tvertimot en dyp respekt for deres tro. Poenget er ikke å støte mennesker. Men det er ikke dette vi skal snakke om.
— Hmnei, egentlig ikke, men for eksempel… Du kommer stadig innom motsetningen mellom tro og religion. Har du en tro selv?
— Jeg skulle mene at jeg har mer tro enn en troende. Når man prøver å diskutere med en kristen, ender jeg alltid opp med følelsen av at han eller ikke tror, men vet. For meg handler tro om tvil, om antagelser, om ting jeg ikke vet. Den religiøse, derimot, har alle svarene klare. Hvis jeg sier at en god Gud ikke ville ha tillatt så mye lidelse, så mange kriger, så fæle sykdommer og så mye urettferdighet, vil en prestegjøk bare smile overbærende og si at det bare er Guds måte å teste deg på. Det blir så enkelt, Gud er løsningen og svaret på alt, uansett.
— Jeg har aldri helt skjønt hvorfor denne enkelheten skal være så forferdelig.
— Det er ikke enkelheten i seg selv, det er den skråsikkerheten som følger med. Er ikke livet kjedelig når du bare vet alt? Det ligger i menneskets natur å ville vite alt, men jeg mener det også er menneskets forbannelse. Jeg vil ikke vite alt, jeg vil ha et lite mikrokosmos for meg selv. Man skal ikke vite alt.
— Hvorfor ikke?
— På den ene siden er det skummelt når mennesket gjør seg selv til gud. Man kan snart skape et menneske i laboratorium nå. På den annen side: jo mer man vet, desto mindre forstår man. Man har behov for noe større, noe abstrakt, for eventyr, for flukt. Som dataspill, for eksempel. Eller teater. Det er derfor jeg holder på med teater: for å leve seg inn i en annen verden, som en slags motvekt mot vitenskapen. Av og til forstår man mer av verden gjennom et teaterstykke enn vitenskapelige undersøkelser.
— Som man forstår verden gjennom religion og tro?
— På en måte, ja. Bibelen er verdens mest leste eventyrbok. Men det betyr ikke at den er sann.
 
Ikke bann, det er et kors i salen
Selv om både far og sønn Schau i utgangspunktet respekterer religiøse, er det grenser for hvor ettergivende de vil være. Det er alltid grenser; et samfunn som tolererer alt, er ikke lenger et samfunn. Eller: det er lettest å respektere når du blir respektert tilbake. Jo mindre respekt den andre viser deg, jo vanskeligere er det å vise respekt tilbake.
— Politisk korrekthet kan være vanskelig. Jeg mener, man skal ikke si neger, men afrikaner; ikke svarting, men sort. Eller er det omvendt? Det er vanskelig å vite av og til, men det er helt greit. Man vil si det riktige for ikke å være støtende. Jeg har ikke noe ønske om å fornærme noen.
— Men…?
— Men tenk deg en stor gruppe mennesker og at en av dem sitter med et stort jævla kors rundt halsen. Ikke et lite, ikke innenfor genseren, neida, stort og prangende så alle skal se det. Det påvirker hele gruppa. Det blir mindre banning, man går mer på tærne for ikke å støte denne personens tro. Men tror du de kristne viser samme respekt tilbake? De skjønner ikke det, de har ikke samme respekt for min ikke-tro som jeg har for deres tro.
— Men jeg trodde du mente du hadde tro? Eller kanskje de vet men tror de tror — og du tror og vet du tror?
— Haha, det er mange vitser man kan lage rundt det å tro. Jeg er troende, sier jeg til kristne av og til, og de spør om hva jeg tror på, da, og forventer et svar som går på hvilken gud jeg tror på. Troende til hva som helst, svarer jeg. Eller: man kan tro at verden er ond, men jeg vet at den er det på grunn av de troende.
— Jeg tror jeg tror på telepati, men du vet jeg tror. Haha.
— Men telepati kan det jo være noe i.
— Å…?
— Ikke at alle har evnen, men at noen mennesker kan oppfatte signaler på mellommenneskelige frekvenser tror jeg på. Jeg har opplevd ting som best kan forklares med telepati, og selv om jeg vet alt dette med tilfeldigheter og at man husker de gangene som stemmer og så videre — så tror jeg det er noe der. Men selvfølgelig, det er en tro med tvil.

I nabolaget rusler nissen

Det er litt magi, litt eventyr. Som teater: å skape en verden man kan drømme seg bort i.
Og som ikke det er nok: etter å ha avslørt at skepsisen ikke er omnipresent, viser det seg at Finn Schau ikke akkurat er den som gjør det lettere for andre å ikke tro. Tvertimot skaper han ny tro hos barna i nabolaget, og har gjort det i mange år.
— Hver julaften går jeg et par timer rundt i nabolaget og er julenisse. En stor, tykk, sliten og litt dum julenisse. En fantastisk julenisse, om jeg får si det selv. Jeg har gjort det i ti år nå — og det finnes fremdeles 13-14-åringer som ikke har gjennomskuet meg. Selv om de er naboene mine. De tror fast og fullt på julenissen.
— Virkelig tror som religiøse tror på Gud?
— Jaja, de har bilder av meg de viser fram når noen tviler på dem. De sier de vet at julenissen finnes, de har jo truffet ham, det vil si meg. De har til og med bilder av ham. Det gir meg et lite stikk av dårlig samvittighet av og til.
— Og likevel har du gjort det i ti år?
— Ja. Det er litt magi, litt eventyr. Som teater: å skape en verden man kan drømme seg bort i.
— Til slutt skjønner de at nissen ikke finnes.
— Og så? Jeg traff nissen hver jul da jeg var liten, og jeg husker det som magisk den dag i dag. Men jeg husker ikke når jeg oppdaget at det faktisk var en voksen jeg kjente fra før. Det ble umulig med den samme magien etterpå, men det endret ikke den magien som hadde vært. Hm. Henger dette sammen med det vi skulle snakke om?

Hege Storhaug: menneskerett som et spett

(Først publisert i Fri Tanke 2008)

For Hege Storhaug handler ikke menneskerettigheter så mye om rett til å utøve sin religion uansett, men om rett til å velge bort all religion.

Hege Storhaug har sterke meninger. Så sterke meninger at nettleverandøren hennes nettopp sensurerte henne: leverandøren gikk inn og fjernet Muhammed-karikaturer Human Rights Services internettsider. Men Storhaug er nok klar til å hoppe opp på barrikadene for å bekjempe karikatursensur også denne gang.

Det var i et litt roligere øyeblikk Fri tanke besøkte Storhaug og den gamle, grå hunden hennes på kontoret til Human Rights Service. Nå er det vel aldri helt rolig når man har den katalogen av sterke meninger som Storhaug, og det er også det som får henne på på debattprogrammer og i avisspalter.

Hun sammenligner dagens islamisme med 30-årenes nazisme og 70-årenes kommunisme og mener at vi har et langt og stort og mørknende lerret å bleke i kampen for demokrati og menneskerettigheter. Hun har blitt kalt ekstrem og rasist, men også modig og ærlig — og viktig. Hege Storhaug må ha en stor lever.

Og så veldig smult var farvannet heller ikke denne dagen, siden Storhaug var i fyr og flamme over Staffs utspill om strafferabatt for æresdrap.

— Det er ganske hårreisende. Mener han da at om du som pakistansk nordmann skal få mindre straff enn om en etnisk norsk mann dreper sin kone? Likeverd er tross alt en essensiell verdi i Norge — og en slik forskjellsbehandling vil ikke være bra for noen.

— Du har brukt de siste 15 årene på å kjempe for slike saker og mot slike syn som Staffs. Hvilket livssyn…

— Vi burde gjøre som Danmark. I Ghazala Khan-saken i 2006 fikk de verdens første kollektivistiske dom: det var broren som drepte henne da hun giftet seg mot familiens vilje, men hele seks familiemedlemmer og tre bekjente av familien fikk lange fengselsstraffer for å ha medvirket til dette såkalte æresdrapet.

— Som sagt, du har kjempet og kjemper intenst for de sakene du tror på. Hvilken tro, eller hvilket livssyn, hvilket fundament…

— Æresdrap er forresten et håpøst begrep. Det handler ikke om ære. i Norge er ære noe ærefullt, det er skiløpere som vinner mesterskap og oppdagelsesreisende som krysser farefull natur. Det burde heller kalles fryktdrap: poenget er at mennene skal kontrollere kvinnene og utenforstående ved hjelp av frykt. At de skal true kvinnene til å holde seg inne på den rette sti ved å vise til hva som kan skje. De trenger jo ikke true direkte engang, man får det jo med seg at andre kvinner drepes.

— Hvilket livssyn…?

Hege Storhaug er ikke et utpreget uhøflig menneske. Hun smiler ofte, men raskt, siden ordene fort dreier inn på emner som ikke er latterlige. Hun hilser så hyggelig på den tamilske vaskemannen at han nesten virker beskjemmet. Og hunden, om man skal måle mennesker på deres dyr, er enten for gammel eller for snill til å være det minste aggressiv. Eller begge deler.

Det er ikke uhøflighet eller respektløshet som får henne til å snakke i munnen på seg selv. Heller er det et stort hjerte, ved siden av den store leveren, og et ønske om å få fram budskapet, det er viktig, det er på tide, noen må si fra. Og så videre. Det er ikke det at hun ikke vil snakke om sitt livssyn. Det er bare det at det er så mye som er mye viktigere. Men hold ut.

Pragmatiker uten dogmetro
— Mitt livssyn?

— Ja, hvorfor brenner du for det du brenner for? Hva kommer engasjementet fra?

— Hm. Jeg reagerer kraftig på urett. Jeg vil ha et så humant samfunn som mulig. Jeg vil at de som er gjort sårbare i menneskeskapte systemer, for eksempel barn og unge, skal beskyttes.

— Men under der igjen, hva grunnlegger du moralen din på? Gud, menneskerettigheter, magefølelsen?

— Jeg er en pragmatiker. Når jeg ser et problem, en urettferdighet, vil jeg prøve å finne en løsning på det. Men religion? Nei. Jeg klarer ikke å tro på sånne dogmer. Og alle de ulike tolkningene som finnes, alle konfliktene mellom konkurrerende syn! Men jeg mener at visse verdier er universelle, at det finnes visse moralske grunnprinsipper som burde gjelde for alle — og at disse prinsippene er nedfelt i menneskerettighetene.

— Menneskrettighetene er udiskutable, så å si nedfelt i stein, og gjelder alltid og overalt, uansett?

— Hoho, nei, det er konflikter der også. Det vil kanskje alltid kunne finnes to konvensjoner som er i krig med hverandre.

— Så hvordan velger man hvilke rettigheter som skal tillegges størst vekt? Hvordan velger man side om to forskjellige retter kriger?

— Om man vil ha et så humant samfunn som mulig, så velger man selvfølgelig å jobbe for de rettighetene som gjør samfunnet så humant som mulig. Visse verdier gjør verden godt: det er de jeg vil kjempe for. Kanskje den viktigste konflikten innen menneskerettighetene er mellom likestilling på den ene siden og påståtte religiøse rettigheter på den andre.

— Det finnes mange som prøver å begrunne sin religiøse undertrykking av kvinner ut fra menneskerettighetene, at de har rett til å utøve sin religion som de vil. Jeg mener at dette er feil: menneskerettighetserklæringen handler ikke så mye om rett til å utøve sin religion uansett, men om rett til å velge bort all religion. Og det er jo en helt annen ting.

Støtter Strasbourg så lenge hun er enig
— Med fare for å gjenta meg selv: hvorfor skal man ikke kunne tolke menneskerettighetserklæringen annerledes og si at likestilling er underordnet religiøs frihet?

— Aha, men her er Strasbourg enig med meg. I 2005 gikk en tyrkisk kvinne, Leyla Sahin, til sak mot staten for å ha rett til å bruke hijab på universitetet. Saken gikk helt til den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, hvor hun tapte. Tyrkia har lov til å forby hijab på universiteter. Med andre ord: å beskytte sekulariteten og “andres rettigheter og friheter†mot religiøs tvang står over religionsfriheten.

— Så den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg er siste instans?

— Det stemmer.

— Betyr det at det i Asia, hvor det ikke er en menneskerettighetsdomstol, gjelder andre regler?

— Det stemmer nok også.

— Men vil du rette deg etter Strasbourg om de dømmer annerledes enn du hadde ønsket?

— Nei, ikke nødvendigvis. Som Trond Viggo synger: «Det er lov å tenke sjæl.» Men da må man jo kunne sin jus til fingerspissene, eventuelt ha andre grunnleggende verdier i førersetet. Hvis Strasbourg for eksempel skulle gå mot det franske forbudet mot demonstrative religiøse og politiske symboler i skoleverket, ville jeg nok ikke blitt særlig fornøyd.

Om å fronte barrikadene
Noen ganger, når kritikken er som verst og beskyldningene om ekstremisme og inhumanitet hagler som tettest, stopper Hege Storhaug helt opp og går i seg selv. Tar hun virkelig så feil? Har hun virkelig oppfattet verden så galt? Er det virkelig så mange aspekter hun ikke tar hensyn til på riktig måte?

Men nei. Det er egentlig ikke det. Hittil har hun kommet ut av slike gåisegselv-sesjoner med styrket tro på egne argumenter. Islamisme er virkelig så viktig å kjempe mot. Og så går hun ut av seg selv, ut til fronten og opp på barrikadene igjen.

Ved fronten leter man ikke etter fiendens gode sider. På barrikadene tviler man ikke på egen sak. Da er man der ikke lenge.

— Vi har egentlig vært veldig heldige med Jesus. Han prekte nestekjærlighet og medmenneskelighet — og blandet ikke politikk og religion. Gi keiserens hva keiserens er, og Guds hva Guds er. Muhammed, derimot, drepte folk som hånte ham på rim. Han skapte et gjennomislamisert samfunn som konservative muslimer fremdeles mener er tidenes beste samfunn, et perfekt ideal også i våre dager. Muhammed var perfekt, og Koranen er ufeilbarlig, Guds ord direkte kopiert. Det er en stor utfordring.

— Kristendommen er bedre enn islam på alle mulige områder?

— Det var en kristen prest som tok meg i ørene på det en gang. Jeg holdt et foredrag, det var vel i 1996, og brukte litt tid på å vise hvordan islam er en patriarkalsk religion. Etterpå reiste det seg en dame i forsamlingen og sa “min kjære Storhaug, alle religioner fra Midtøsten er patriarkalske, ikke bare islam. For øvrig er jeg prestâ€. Hoho, det var bra. Nei, selvfølgelig har kristendommen også sine sider. Men når det gjelder de sentrale dogmene, som å blande religion og politikk, er islam mye verre.

— Du ser ikke at du kan oppfattes som like urokkelig og ekstrem som de du kjemper mot?

— Jeg har blitt kalt ekstrem ja, men det er bare i mangel på saklige argumenter. Jeg er for frihet, det er ikke akkurat det samme som å påtvinge andre mindre frihet for å kontrollere dem. Når jeg er for et forbud mot hijab i det offentlige rom, er det paradoksalt nok fordi jeg er for frihet: det er viktig å beskytte friheten til de som tvinges til å bære slør.

— For eksempel kjenner jeg en marokkansk familie som kom hit for 30 år siden. Da gikk alle kvinnene kledd vestlig. Nå, derimot, går de med hijab. Hvorfor? Fordi det er så mange andre marokkanere og andre muslimer her nå, det er ikke lenger så akseptabelt å leve vestlig. Det er en myte at jo lenger de bor her, desto mer norske blir de.

Definisjonen på et humant samfunn
— Og norsk er bra?

— Menneskerettigheter er bra. De norske grunnverdiene er også grunnverdier i menneskerettighetene: likestilling, likeverd og så videre. Så det er bra i Norge, ja, men det vil ikke være bra så mye lenger om disse verdiene forvitrer noe særlig mer enn de allerede har gjort.

— Et siste spørsmål: Du sa menneskerettighetene er moralsk grunnleggende fordi de gir det mest humane samfunnet. Jeg skjønte ikke helt hva du mener menneskerettighetene bygger på, hva slags etikk — men for å ta det fra den andre kanten, hvordan kan man kjenne igjen et humant samfunn?

Hege Storhaug har en stor lever fordi hun snakker rett fra den hele tiden. Planen i denne artikkelen var å trekke det videre og si at leveren produserer galle, som antikken forbandt med sure mennesker, og at haien trolig har dyreverdens største lever. Hege Storhaug er en hai, liksom, et treffende bilde. Men jeg glemte at haier ikke har spesielt store hjerter. Eller hjerner, for den saks skyld. Jeg glemte at haier som alle rovdyr foretrekker å angripe de svakeste.

— Et land som oppfyller menneskerettighetene, er definitivt et langt mer humant samfunn enn et land som ikke gjør det. For meg er den beste målemetoden på hvor et humant samfunn er, hvordan barn og dyr behandles. Jo høyere status barn og dyr har, jo mer humanisme vil man finne generelt. Og humanisme, likeverd, like rettigheter, frihet — er de viktigste verdiene menneskeheten har.

Jeg krysset ut haimetaforen fra notatblokka og så bort på den gamle hunden som hadde sovnet borti kroken. Heldigvis hadde jeg klappet den da jeg kom inn.

Fluen

(Først publisert i Kondis 2000)

Kjære Herr Kondis-Redaktør.

Påskyndet av konen, legen, barnene og eget ønske om å imponere på den nye sekretæren har jeg bestemt meg for å begynne å trimme. Ikke for meget, jeg vil ikke være en av dem som har snørr og spytt rennende over hele ansiktet – som de som sees komme prustende langs Ullernchausseen etpar ganger om året –, men litt småtrim tenkte jeg meg at ikke kunne skade.

Så jeg gikk til anskaffelse av et par nye sko, ekspeditrisen sa de var de beste, en ny treningsdress, sykkelbukser, singlet, løpershorts, pannebånd, uknuselige treningsbriller, anti-gnagsår-sokker, Compeed for alle tilfelles skyld, tigerbalsam, skritt-teller, pulsmåler, drikkebelte med XL-1, stoppeklokke, plaster, astmamedisin fra en legevenn av meg (man vet aldri hva som kan hende under hård trim), svettebånd rundt begge håndleddene, Ingrid Kristiansens gamle startnummer fra London Marathon (jeg tror ikke hun har oppdaget at det er borte ennå), tre bananer og en signert utgave av Rodal & Husbys vitsebok. Boken skal jeg selvfølgelig kun lese som en mental oppvarming noen minutter før selve trimøkten tar til. Det hadde vært litt tungt å løpe med den under armen.

Forrige tirsdag var tiden inne. Jeg tok behørig avskjed med de der hjemme og begynte på den mentale oppvarmingen, men sant å si merket jeg ingen forskjell annet enn et rift i høyre pekefinger jeg fikk etter å ha bladd for fort om til side 18. Med pekefingeren plastret måtte jeg nå bruke langfingeren for å trykke på stoppeklokk-knappene på stoppeklokk-klokkens høyre side, noe som jo kom til å hemme meg en smule. Deretter smurte jeg meg inn med tigerbalsam, en halv boks gikk med, tok på meg klærne og plastret meg her og der etter behag. Varmen bredde seg i kroppen, spesielt øreflippene syntes å være mottakelige for tigerbalsam, og jeg fløy ut av utgangsdøren, klar for å henføres av løpingens ville sjarm. Uten spytting og slim og denslags, selvfølgelig, man er da sivilisert; men dog med en viss, hva skal man si, råskap og en nærhet til urmennesket i seg selv.

Det begynte som et ønske fra omgivelsene om at pappa, ektefellen og adm. dir. skulle vise seg fra en bedre side, være mer MANN, men allerede etter noen få skritt merket jeg hvordan instinktene tok over, og jeg bare løp. Det ene øyeblikket var det jegerinstinktene som drev meg videre, og jeg syntes å se en skadeskutt elg panikkslagent slepe seg fremover foran meg. Nedover Ullernchausseen dro den seg, mens Jegeren kom nærmere og nærmere. Det neste øyeblikket var det heller jeg som var den jagede. En flokk med ulver var på sporet av meg, og jeg løp for livet nedover den samme veien som en elg for litt siden hadde smurt med blodet fra en stor flenge i siden. Nå løp jeg ikke lenger for andre, eller engang for meg selv – nå løp jeg for tidligere generasjoner, tusenvis av generasjoner, nå løp jeg for hele menneskeslekten og alle mine forfedre helt tilbake til de var mer aper enn mennesker. Uten å stoppe åpnet jeg den første bananen. Urmenneskets villdyriske gener kokte i meg. De nye skoene klasket mot fortauet.

Det var da det skjedde. Ikke mer enn noen hundre meter fra leiligheten, fremdeles mangfoldige kilometer på den rette siden av Akerselven, opplever jeg det som må være enhver løpers store skrekk. Ikke snørr rennende nedover haken, eller spytt, det holdt jeg meg gudbedre for god til, men noe mye verre. Jeg løp grasiøst og intetanende bortover fortauet. Fullt firsprang hadde nok selv garvede Aftenposten-journalister beundrende kalt det, hadde de vært i nærheten – da plutselig, helt ut av luften, en flue materialiserer seg foran meg – og flyr inn i munnen min.

Så opptatt var jeg med å løpe, og å slå nærgående ulver på snuten med de to bananene som var igjen, at jeg ikke la merke til fluen før den stanget i drøvelen. «Kghm,» sa jeg og stoppet. Fluen svarte ikke, men jeg kunne merke at den surret rundt der inne. «Kghm,» sa jeg igjen, med det eneste resultatet at fluen snublet i tungeroten og falt ned i vrangstrupen mens jeg var opptatt med å se etter en sukkerbit å lokke den ut med.

Jeg fikk panikk og hostet voldsomt uten å holde meg for munnen, noe som var ekstra uheldig all den tid enkefru Løvenskiold kom rundt hjørnet akkurat i samme øyeblikk. Hun tok stokken sin og slo meg over ryggen, for å hjelpe meg like mye som for å straffe min ubehøvlethet. Hun var av den enda eldre skolen. Om det var hennes fortjeneste eller ei, vet jeg ikke, men akkurat da kom fluen seg på en eller annen måte opp fra vrangstrupen igjen og fortsatte sin kravling et sted litt ovenfor strupehodet. «Den lever fremdeles,» hvisket jeg for å unnskylde nok en hostekule. Enkefru Løvenskiold, som selv mens Major Løvenskiold var i live ikke hørte så godt på noen av ørene, oppfattet det som en personlig fornærmelse, hun var da ikke så gammel, og slo meg noen ganger i magen. Ved hvert slag pustet jeg ut, og fluen krøp nærmere ganen; men hver gang jeg pustet inn igjen, skled fluen tilbake ut av mine hostekulers rekkevidde.

Til slutt var enkefruen utslitt, jeg utkjørt og fluen halvdød. Men det er med stolthet jeg kan si at det var enkefru Løvenskiold som gav seg først – vi to andre ble igjen i vår kamp på liv og død mens hun stavret seg bortover fortauet og mumlet noe om dagens ungdom.
Etter å ha hostet en stund til, innså jeg det håpløse i situasjonen og begynte å svelge, kanskje en flue ville være lettere å dytte ned enn å dra opp. Men den rikket seg ikke. Jeg fikk en lys ide og skulle til å ta en slurk XL-1 fra drikkebeltet mitt, men idet jeg fører slangen opp til munnen, tar jeg meg i det. Skal jeg virkelig med fullt overlegg spise en flue? Fluen virker heller ikke så lysten på saken. Etter å ha vært halvdød siden enkefruens siste slag, blir den nå plutselig full av liv igjen og løper så fort den kan med alle benene sine og flagrer med de små vingene sine der inne. Den kommer ikke noen vei, verken opp eller ned, men tanken på flue som kveldsmat og denne nye kilingen får det til å vende seg i meg, maven min snur seg opp-ned, spiserøret mitt leker kanonrør, og bøyd over rennestenen ser jeg hvordan halve middagen kommer opp sammen med en halv banan (ulvene tok den andre halvparten) og en Napoleonskake jeg snek til meg som ekstra-dessert.

Jeg spyttet. Klumpen i halsen var borte, bare et svakt ettertrykk igjen, og det smakte magesyre. Lengre borte i gaten stod enkefru Løvenskiold som forstenet og så i min retning. «Det går bra,» prøvde jeg å signalisere, skyllet munnen med XL-1 og tok modig fatt på hjemveien. Men det går ikke bra, sa jeg til meg selv, dette kan ikke gå bra. Jeg har lest om mennesker som aldri har kommet tilbake til det normale liv etter traumatiske opplevelser. Noen av dem har tilbrakt resten av sitt liv på institusjoner.

Og jeg? Jeg som en sommeraften praktisk talt spiste en flue, som kastet opp i rennestenen i Ullernchausseen, som ble mørbanket av en gammel enke? Dette skjedde forrige tirsdag, og det er først nå jeg har klart å sette det ned på papir. Vil jeg noensinne klare å løpe igjen? Vil jeg noensinne kunne gå nedover Ullernchausseen med munnen åpen, uten å være redd for de millionene av etterkommere denne fluen måtte ha rukket å etterlate seg før hun møtte sitt endelikt i en stinkende pøl? Vil Ingrid Kristiansens startnummer noensinne komme til heder og verdighet på et mandig bryst igjen?

I min bunnløse fortvilelse vender jeg meg til Dem, Hr. Kondisredaktør. Selv om De nok ikke kan gjøre noe med de hevnlystne fluene i Ullernchausseen, kan De kanskje hjelpe meg med selve roten til hele problemet: hvordan kan jeg unngå å spise fluer når jeg trimmer? Spørsmålet er vulgært stilt, men vulgær er verden, akk!, også. Forhåpentligvis finnes det en løsning; i motsatt fall er jeg redd man aldri mer vil se meg slåss med mine venner ulvene fra de dype vidder. Da kan jeg heller ikke forbli medlem i Deres utsøkt joviale organisasjon. Mange takk.

Deres
Diderik S. Sporvångn.

Et år på Sydenfjellet

(Først publisert i Kondis 1/2015)
Om hvorfor det er mindre slitsomt å løpe gjennom Alpene enn på Bislett — og hvordan Sondre Amdahl ble så god på det første.

Behagelig klima, aldri for kaldt og nesten aldri for varmt. Pent norsk sommervær året rundt. Bratte fjellsider, men ikke utilgjengelige. Stier som snirkler seg oppover frodige daler og over tørre, steinete platåer. Ren, ren luft. Dette er Gran Canaria. Dette er Sondre Amdahls paradis dette skoleåret.
—Det er veldig, veldig bra her, sier Amdahl mens vi kjører oppover den svingete veien mot Mogán. Selv midt på sommerdager blir det ikke for varmt å løpe i fjellet. Ikke for det, jeg har løpt mye i fjellet i Norge også — ingen har løpt opp og ned Trysifjellet flere ganger enn meg — men der det er alpinbakker i Trysil, er det løse steiner og langt mer teknisk å løpe her nede. Jeg har blitt mye bedre på teknisk nedoverløping her enn jeg ville kunne ha blitt hjemme.
Vi er på vei opp mot S-3, en av de mange stiene på øya. En tysk turist advarte meg for noen dager siden at denne stien var skummelt bratt, og smal, og vaklevoren. Nå skal jeg løpe med et kamera i hånda etter en fjellultraløper i verdensklasse for å ta noen bilder til KONDIS. Det er mulig jeg kommer til å få kjenning med den gamle tåskaden før noen aner det.
—Men om det er bra for deg, er det kanskje ikke like bra for familien din? Var kona vanskelig å overtale?
—Vi var enige. Vi ville gjøre noe annet et år, og hun fikk jobb ved den norske skolen her, så da var det et enkelt valg. Ikke skriv at dette er noe jeg har trumfet gjennom, for det er det ikke.
—Kanskje jeg kan skrive at «Familien Amdahl trives på Gran Canaria, med sine fabelaktige fjell og vidunderlige strender?»
—Barna liker strendene. Jeg har vært der to ganger på et halvt år — og begge gangene fikk jeg høre at badebuksa mi var altfor stor.
Det er i fjellet han trives, Sondre Amdahl. Det er i fjellet han liker å løpe, og det er i fjellet har fått sine beste resultater, som topp ti i Ultra-Trail Mont Blanc eller Transgrancanaria i 2014.  UTMB-løypa er 168 kilometer; han løp den på snaut 23 timer. I 2013, derimot, var han med på Bislett 24 timers; da ga han seg etter 17 1/2 time og 161 kilometer og endte helt nede på 47. plass.
—Bislett var noe av det verste jeg har vært med på. Jeg var helt, helt kake i kropp og hode. Helt skutt. Det kommer jeg aldri til å gjøre igjen!
—Jeg har alltid sett for meg slike timesløp på bane som essensen av ultraløping: de har de jevneste forholdene og de mest nøyaktige målingene. Det blir liksom bare deg mot klokka.
—Mange i Norge tenker sånn. Men jeg synes det blir litt feil. Misforstå meg rett, jeg har enorm respekt for Bjørn Tore (Kronen Taranger) som løp, hva var det 250 kilometer på Bislett — du skulle sett den farta han hadde på slutten! — men for meg handler ultraløping om mer enn bare å følge en rundbane i X antall timer. For meg er det opplevelsen viktigere, å bevege seg fra et sted til et annet gjennom mektig natur.
—Og da helst i fjellet, altså?
—Det er ikke mye natur som er så mektig som fjell. Du kommer til å se det når vi kommer på den ryggen der.
Bilen stopper på en parkeringsplass. En fjellvegg troner over oss; øverst ender den i et 20 meter høyt stup.

 Vegansk vegetarianer
En av grunnene til Amdahls fremgang, er muligens hans kosthold.
—Jeg er veganer. Eller vegetarianer. Jeg prøver å få i meg så mye som mulig av frukt og grønt og kornprodukter, og unngår kjøtt og fisk. Jeg har lest noen steder om idrettsutøvere som presterer bra til tross for at de er vegetarianere, men sånn er det ikke for meg. Jeg prresterer fordi jeg er vegetarianer, og det er derfor jeg fortsetter å være det.
–Eller veganer.
—Eller veganer. Jeg er det ikke av prinsipp: det er fint om det er bra for miljøet og så videre, men det er mindre viktig for meg. Det betyr også at jeg ikke er for streng på det: det hender jeg lemper på kravene og spiser fy-mat også. Mors julemiddager, for eksempel. Og jeg krever ikke at familien følger min diett: de driver jo ikke med ultraløping.
—Men får du nok energi uten kjøtt og proteiner?
—Det er det alle spør om… Ja, jeg mener jeg gjør det. Når jeg har prøvd ut en vegetariansk diett, har jeg merket at jeg kommer meg fortere etter trening, og jeg føler meg lettere. Hadde jeg ikke opplevd det på den måten, hadde også jeg spist annerledes.
—Jeg har hørt om flere ultraløpere som er vegetarianere, som Scott Jurek og Rich Roll. Er dette en ultraløpsgreie?
—Neeei… Det er vel ikke spesielt annerledes enn blant andre mennesker. Noen spiser det ene og noen det andre. Jeg tror ikke det er flere vegatarianere blant ultraløpere enn befolkningen forøvrig. Alt jeg vet, er at det virker for meg.
To klokker pipes i gang. Jeg stiller min inn på å måle høydemeter.

Løping
En annen grunn til Amdahls fremganger, må da være treningen hans? Er det ikke en tommelfingerregel at de som trener mest, blir best? Han trener sikkert mer enn de fleste?
—De fleste på toppnivå trener omtrent like mye. Noen litt mer, noen litt mindre.
—Og hvor mye er det?
—15-20 timer i uka, kanskje. Men det handler ikke bare om timer, heller. Det blir litt meningsløst å bare telle timer: det er viktigere hvordan du trener, og hva du trener på. Jeg ser for eksempel folk på Runkeeper eller Garmin connect, ultraløpere som meg, som tror mengde er det eneste saliggjørende og som dermed trener altfor mye. Det er viktig å balansere treningen med hvile og alt annet stress i livet. Og dessuten man må trene spesifikt for det man vil bli bra på også. Husk det jeg sa i sted, for eksempel: jeg har blitt mye bedre på å løpe tekniske nedoverbakker det halve året jeg har bodd her; det er fordi jeg har kunnet trene på de i disse stiene. Og likevel slår de beste meg fremdeles med noe sånt som to minutter ned halve denne bakken. Hadde jeg løpt opp og ned her flere ganger om dagen, hadde jeg bodd og trent her i flere år, hadde jeg selvfølgelig også nærmet meg de beste.
—Men du skal flytte?
—Hehe, ja, sånn er det. Da får man trene som man kan der man er. På de ultraløpspodcastene jeg hører på, er det alltid spørsmål fra folk fra flate Texas om hvordan de skal trene foran ultrafjelløp.
—Eller Danmark.
—Da får de enten gjøre det beste ut av det, løpe i trapper eller opp og ned de bakkene de kan finne, eller så får de trene for andre ting. Poenget mitt er at man må trene smart — trene passe mye, trene riktig, trene målrettet. Og kan man ikke trene riktig eller målrettet, for eksempel fordi man mangler bakker, så er det liten hjelp i å trene mer.
–Så med andre ord, du trener ikke mer enn andre?
—Ikke mer enn de jeg konkurrerer med. I høst hadde jeg til og med fire selvpålagte uker helt uten løping.
Stien blir smalere og skumlere og løsere, den ser ut til å enda rett i den skyggefulle fjellveggen.
—Så hvordan har du blitt så god da?

Treningsvågemot
Stien svinger brått til høyre, rundt noen magiske huler og kommer plutselig ut av skyggen og opp til toppen. Amdahl poserer bare litt motvillig ved noen stiskilter og unnlater å nevne at fotografen bare noen minutter før har ledd av alle de oppstilte bildene andre alltid tar.
—Det spørsmålet har jeg aldri fått før. Ikke så direkte, hvertfall. Hvorfor jeg er så god? Jeg er bare en helt normal fyr som liker å løpe langt i fjellet.
—Jo, men du kan ikke nekte for at du har har hatt noen imponerende resultater?
—Hm. Kanskje fordi jeg våger å prioritere og sette meg mål. Jeg gjør ikke ting halvveis. For eksempel: det var noen amerikanere på Transgrancanaria i fjor som kom torsdag kveld, et drøyt døgn for løpet skulle begynne — og så var de overrasket over at det gikk dårlig! Det samme med VM-laget på 100km til Doha i år, hvor mange dager akklimatisering hadde de? Da handler det om prioritering: om man vil gjøre det bra, må man venne seg til klimaet og tidsforskjellen før løpet. Og da må man velge å dra noen dager tidligere. Og da må man selvfølgelig ha støtte på hjemmebane. Jeg kunne aldri ha løpt så mye, eller fått de resultatene jeg har fått, om familien ikke hadde støttet meg 100%. Og så er sko viktig. Disse stiene krever solide sko, ikke sånne tynne lefser som du har. Og en bedre sekk.
— Sko er viktig, sekk er viktig… Er det noe utstyr som ikke er viktig?
—Haha. Man kan selvfølgelig løpe ut med et par gamle sko og en flaske vann og ikke noe mer, men da blir det ikke så bra, og da holder man ikke så lenge. Jeg tror kanskje det også: jeg er opptatt av alle aspekter ved løpingen: utstyr, trening, kosthold, hvile. Det er mange ting man må ta hensyn til, og den som faktisk gjør det, vil ha en fordel i de lange løp.
—Det er ikke noe genetisk også?
—Neei, hva skulle det være?
—Du er ganske tynn, for eksempel?
—Jeg veide 7 kilo mer før jeg begynte med ultraløping. Det er nok mer et resultat enn en årsak.

Gode råd
Noen meter fra stiskiltene står det en svensk turist og ser på oss.
—Oj, sier han, ni måste ha gått fort! Jag såg dere inte, och jag kom opp just nu!
—Nja, sier Amdahl.
—Mine kompiser på hotellet advarte meg mot denne stien, de sa den var farlig. Bor dere også i Puerto de Mogan, eller?
Og så begynner Amdahl å forklare hvor det går en annen sti ned, og at han bor lenger bort på kysten, at ja, denne stien er ganske bratt, og at det krever sin mann å komme seg opp den.
—Javisst, sier svensken stolt og vinker idet vi småjogger videre oppover den slake stien på platået.
–Hva hadde du sagt om han hadde spurt om ultraløping?
—Det er ikke noen vits i å forklare hva det dreier seg om til de som har bestemt seg for at det er galskap. Men om noen er oppriktig nysgjerrige, er det en glede å snakke om hva jeg driver med.
—Og hvis han hadde vurdert å løpe for eksempel Transgrancanaria selv neste år?
—Prøv! Det er ikke noe bedre råd enn det. Men så er det selvfølgelig alle de spesifikke rådene om trening og utstyr og så videre. Man bør venne beina til å bevege seg selv om de er døde, for eksempel ved å løpe 3o kilometer tre dager på rad. Man bør venne seg til å spise underveis. Og om Transgrancanaria spesielt: at det er overraskende kaldt den første halvdelen, at man kan bli disket av å kjøpe sjokolade i en kiosk underveis, at den siste bratte nedoverbakken er den alle snakker om, og så videre.
—Det er nesten så man trenger en coach for å løpe ultra.
—Jeg har en coach. Og jeg tilbyr også coaching. Det er så mange ting som kan gå feil i løpet av et langt løp, og det er så få løp man orker å løpe og samle erfaringer på, at det er veldig nyttig å høre på hvilke erfaringer andre har gjort seg. Men det så vel ikke akkurat ut som om han svensken vurderte Trans Gran Canaria neste år?
—Ahem, skal vi ta noen bilder?
790 meter over havet løp Sondre Amdahl litt fram og litt tilbake til ære for KONDIS’ utsendte mens en lett overvektig svensk pensjonist fremdeles hentet seg inn ved noen stiskilt noen hundre meter lenger borte.

Solnedgang
Sola går sakte ned, og KONDIS’ utsendte går enda saktere, mens Amdahl fjellgeitspretter tilbake ned S-3.
—Hvor mye penger er det i å være i verdenseliten i ultratrail da?
—Haha. La oss si det sånn: jeg håper å gå litt mindre i minus i år. Det er ikke for pengene man gjør dette, er du gæren. Men jeg skal til Hong Kong 100 nå i januar, og det får jeg dekket, men jeg tjener ingenting.
—Hong Kong? Er det ikke bare en gigantisk by?
—Løpet går på en øy utenfor, det er nok av skog der.
—Å.
—Senere på våren er jeg med å arrangere løpsreiser her på Gran Canaria, og så Transgrancanaria igjen i mars. Men tilbake igjen i Norge blir det nok en gang fulltidsjobb ved siden av all treningen, eller omvendt.
—Det vil kreve beinharde prioriteringer.
—Det vil det.
Men er det noe Sondre Amdahl er god på, så er det det.

Navn: Sondre Amdahl
Alder: 42
Bosted: Gran Canaria (Trysil etter sommeren)
Yrke: Selger/markedsfører
Utdannelse: Master of Business Administration (MBA)
Familie: Kone, to barn
Idrett: Ultraløping, fjelløping
Klubb: Romerike ultraløperklubb
Trener: Ian Sharman
Perser: maraton: 2:43 (Amsterdam)
Meritter: 7. plass Ultra-Trail du Mont Blanc (168 km) 2014
1. plass Hoka Higland Fling (85 km)  2014
6. plass Transgrancanaria (125 km) 2014
6. plass sammenlagt Ultra Trail World Tours 2014
Bislett 24-timers 161 km 2013