Jeg har aldri tenkt at det å engasjere seg politisk er en moralsk plikt. Før nå.

Hvordan beger renner over.

Jeg har aldri brydd meg om politikk. Før nå.

Jeg har aldri diskutert politikk med venner eller familie, aldri brydd meg så mye om hva de stemmer, aldri ropt ut mine valg. Før nå.

Jeg har alltid ment at politikere er sleipe, fulle av løfter og bare opptatt av å finne argumenter for sin egen sak. En politiker bryr seg ikke om sannhet, har jeg tenkt. Det en politiker mangler i ryggrad, tar hen igjen med ekstremt tykk hud, har jeg tenkt.

Jeg har aldri tenkt at det å engasjere seg politisk, på et eller annet nivå, er en moralsk plikt. Før nå.

Leve videre av oljen?

Jeg har sett Per Espen Stoknes avkle oljebransjen, gang på gang, redusere dem til stotrende marionetter. Jeg har sett ham hamle opp med økonominoviser, gang på gang på gang, og forklare med teskje og pipette hvorfor MDGs budsjettforslag holder vann.

Jeg har sett Eivind Trædal behendig, som om han vifter vekk dovne høstfluer, avfeie de grå argumentene, den grå tankegangen, den grå verden.

Dette er da åpenbart, har jeg tenkt. Kina skal forby bensinbiler, og hele verden kommer til å følge etter.

Og vi skal leve videre av oljen?

Vi skal ikke satse på fornybar energi nå som solcelleprisene stuper og de fleste andre innser at verden skifter over i et grønt gir?

(Å, bortsett fra Trumps USA. Det glemte jeg. Og Russland. Og Saudi-Arabia. La det være vårt selskap, da.)

Gjøre samfunnet bedre

Jeg har sett Bjørnar Moxnes slåss og slåss og slåss for fellesskapet. For oss alle. Det er ikke alltid jeg har vært enig med ham, men er det noe han ikke er, er det en sleip, egoistisk jævel.

Vi er et fellesskap, sier han. Så la oss da stå sammen om å gjøre verden til et bedre sted. Har jeg tenkt.

Politikk kan handle om å gjøre samfunnet bedre, ikke bare berike dem med makt og penger, har jeg tenkt.

Dette er da åpenbart? Å stemme på et parti som gjør det bedre for meg på bekostning av andre, er en dårlig stemme?

(Å, bortsett fra Trumps USA. Det glemte jeg. Der hvor penger korrelerer med innsikt og det er riktig av de rikeste å bli enda rikere fordi de da får enda større innsikt og blir enda visere.)

Vil ikke være et land som bygger murer

Jeg har sett Guro Gravem Johansen diskutere seg blå på Facebook, i trynet om ikke i hjertet, skrive leserinnlegg på leserinnlegg og mene noe om enhver liten ting som skjer i bydelen.

Jeg har sette henne være en borger: en som bryr seg om nabolaget, en som tar de minste kampene om hun mener det vil kunne gjøre denne lille delen av verden bedre, en som vil gjøre livet lettere for alle som bor her. En som alltid stiller opp.

Dette er da åpenbart! All endring begynner i det små, i det helt lokale – og lite er så avgjørende for vår lykke som hvordan vi har det med menneskene rundt oss. De som faktisk fysisk er til stede der vi er.

Jeg har sett Evy Ellingvåg kjempe for de aller svakeste, de uten stemme, de som sendes tilbake til krig eller stanger seg i hjel på en mur av iskald byråkratlogikk. Noen ganger bokstavelig talt i hjel.

Sånn kan vi ikke ha det, har jeg tenkt. Et sånt land vil jeg ikke være bekjent av.

Dette burde da være åpenbart.

Vi vil ikke ha et land som bygger murer hvor folk – mennesker! barn! – dør av sult eller utslitthet bare fordi vi vil fortsette å føle oss feite og fornemme. Vi vil ikke være Marie Antoinette, vil vi vel? Eller … Trump?

Dette burde være selvinnlysende: at man velger parti ut fra de beste argumentene. Ut fra hva som gjør verden til et bedre sted for så mange som mulig. Ut fra vår felles lykke.

Likevel fortsetter vi med de blåblå

Og likevel fortsetter vi med blåblå.

Og likevel ser jeg mennesker rundt meg – familie, venner, bekjente, kolleger – stemme Høyre fordi de alltid har gjort det, eller Frp fordi de vil ha bedre vei opp til hytta si.

Og likevel!

Likevel sitter jeg musestille og nikker medfølende. Jaha, du stemmer Frp, du, du synes deres helsepolitikk er best?

Selv om de vil konkurranseutsette … Neinei, du har sikkert et poeng. Og det er jo et fritt valg. Fritt, hemmelig, privat valg.

Enhver stemmer på det hen vil stemme på. Og sånn er det med den saken.

Vel, sånn er det ikke lenger med den saken.

Alt er politikk, ropte Mållagsungdommen etter meg på en tur til Færøyene. Om alt er politikk, er ingenting det, ropte jeg irritert tilbake.

Politikk er byråkratbroilere, er pr-hus-svingdørstryner, er å vri seg unna spørsmål og å ikke bry seg med andre argumenter enn dine egne – og de messer du konstant, høyere og høyere, helt til du sliter ut alle andre og du får viljen din på teknisk knockout.

Politikk er alt dette. Så jeg har aldri orket å bry meg.

Hva slags samfunn vi skal leve i

Politikk er også verdier. Politikk er også hva slags samfunn vi skal leve i, hvor mye tillit vi skal ha til hverandre og hva våre felles penger skal gå til.

Det er politikere som avgjør om LoVeSe skal være synonymt med oljesøl eller fuglefjell, om de rikeste skal bli rikere, om de svakeste skal beskyttes.

Politikk er en kamp om å få gjennomslag for sin spin, med pr-doktorer og ferdigskrevne featuresaker – men det er også en kamp for å få frem sannheten.

De fattige får det faktisk verre under Høyre, samme hvor mye det prøves å spinnes bort.

Og Frps rabiate utspillspolitikk fører faktisk til at tilliten mellom folk eroderes.

Politikk er ikke bare en kamp om å få makt for maktens skyld. Det er også en kamp om makten for å gjøre verden til et bedre sted. Og det er der jeg har landet.

La oss prøve

Jeg har aldri tenkt at å engasjere seg politisk er en moralsk plikt. Men nå har jeg sett flotte folk lide bitre nederlag og lest deres statuser på Facebook og hørt dem snakke.

Vi tapte, men dette handler ikke om personlig makt. Dette er ikke et personlig nederlag vi kan sette en strek over og gå videre fra.

Disse kampene, for fellesskapet, for de svakere, for miljøet og fremtidige generasjoner, kjempes ikke fordi vi vil opp og frem, men fordi det er moralsk riktig å gjøre.

Og jeg har tenkt: vil jeg at verden skal være et bedre sted? Vil jeg at de svakeste skal få støtte og at vi skal bygge et så godt fellesskap som mulig? Vil jeg være et godt menneske?

Og jeg svarer til meg selv, stille, som om jeg ikke helt våger å høre meg selv: j

a.

Ja, jeg vil det.

Så la oss da prøve.

Aftenposten 12.9 2017
Reklamer

Ingen banner som østfoldingene

Av Espen Normann

Ingen banner like bra som østfoldingene. I hvert fall hvis vi skal tro haldenseren Jostein Sand Nilsen, som gikk på Besseggen mens han testet ut forskjellige dialekter å banne på. (Hør eksempler på god østfoldsk banning i videoen)

Jostein Sand Nilsen har gått på besseggen, og testet ut hvilke dialekter som egner seg best til banning. Østfold kommer best ut…

 

På spørsmål om hvorfor det lyder best å banne på østfoldsk gir Sand Nilsen følgende utfyllende svar:

– Det er best fordi man er dypere og åpnere i lydene. En viktig del av banning er å vise styrke. Jo høyere volum, jo sterkere banning. Jo mer truende kroppsbevegelser, jo sintere ansikt. Og jo skumlere stemme: en Østfold-A kommer fra dypet og dere bruker hele munnhulen. Om man bare hører stemmene, høres en østfolding større og sterkere ut en enn rogalending. Og derfor er det bedre å banne på østfoldsk.

I klippet under kan du selv høre Jostein Sand Nilsen både forklare forskjellen og gi kreative eksempler på god og dårlig banning på sin tur på Besseggen.

Lærer innvandrere å banne

Jostein Sand Nilsen har flere ganger tidligere gjort seg bemerket når det gjelder banning. Han har gitt ut en egen bok om temaet, og han har vært på banneturne med en kulturelle skolesekken.

– Jeg er også norsklærer på Italki, og vet hva utlendinger vil lære – og hvordan de vil lære det. Banning er alltid en slager, sier Sand Nilsen, som mener kombinasjonen av natur og undervisning er god.

– Jeg ble overrasket over hvordan alle satt inne og snakket om norsk når de kunne vært ute i den fabelaktige naturen istedenfor. Stuer er veldig like overalt, mens naturen er helt forskjellig, sier Nilsen, som for tiden er bosatt i København.

Nordlendingene er mer kreative

– Er det andre dialekter som egner seg godt til banning? Nordlendingene banner jo også ganske heftig.

– Ja, det er jo det. Jeg kjenner østfoldsk best, derfor bruker jeg det. Nordlendinger er uovertrufne på kreativitet, selvfølgelig. I ren lyd er kanskje østfoldinger bedre, men nordlendingene er ikke langt bak, sier Sand Nilsen, som legger til:

– Alle må finne sin bannestil ut fra sin egen dialekt. Alle dialekter er bare til noen slags banning.

Her kan du se hele videoen som er lagt ut på YouTube:

 

Teacher taugth [sic] swearwords in religion class

(Nettavisen 2003)

As students in eight grade were supposed to learn about religions in religion class, they got a list of 1000 swearwords from their substitute teacher. The teacher encouraged the students to practice the swearwords in class.

The swearword list was handed out during class in the newly instituted religion class teaching Christianity, world religions and spirituality in the ten year mandatory school. According to the substitute teacher, the goal was to get the students at Kjenn school in Lørenskog to stop swearing.

“The idea was to break down taboos, make words less harmful and encourage a more creative use of swearwords,” said Jostein Sand Nilsen, the stand-in who distributed the list, to TV 2 Nettavisen. “Most of the words are funny and harmless.”

According to the Norwegian paper VG, the list is called a “swearword machine.”

Along with the list, the eight graders received an instruction sheet indicating how they could put together words to make the most effective swearwords, and they used the class period to practice swearing.

Potato

Among the ‘nicer’ swearwords on the list are goosefish, grape, and porridge. Sand Nilsen said he urged the students to avoid taboo words in ordinary name calling.

“Potato and orang-utan are examples of words which can be used successfully when calling names,” Sand Nilsen said.

He admits that the list may have inspired the students to use the worst words.

“It is a possibility, but at the same time, these are words which are listed in dictionaries and on the web site forbanna.com where I found them,” Sand Nilsen said.

Approved

The use of the list was approved by the school administration in advance, but the students’ parents had not been informed. Principal Hanne Sand, who just happens to be the stand-in teacher’s mother, is apparently not allowed to comment the event by the Director of Schools in Lørenskog.

“All I can say is that this was professionally motivated,” Sand said.

Sand stresses that it was the deputy head who decided to hire on her son as a stand-in. The deputy head is currently on vacation, and the Director of Schools was unavailable for comment.

NRK Vestfold: Feil å slå ned på all banning blant barn

(NRK Vestfold 3.10 2014; artikkelen basert på dette leserinnlegget.)

– Feil å slå ned på all banning blant barn

For å utvikle seg bør barn og unge få utforske hva banning er, mener forfatter bak en bok om banning. – Mine sønner er godt under 10 år og banner så det lyser om dagen.

 

Jostein Sand Nilsen

Tidligere denne uka skrev NRK.no om banning hos barn. Utgangspunktet var Barkåker skoles metode for å stoppe banning blant 5. – 7.-klassinger.

Skolen tok elevene inn i et klasserom der alle banneordene sto på tavla. Læreren fortalte dem at banneordene kan være sterkt sårende for dem som blir utsatt for det, og at det er helt uakseptabelt å bruke banneordene.

Jostein Sand Nilsen har skrevet banneord-boken, «Fakta faen«. Han mener det er dårlig gjort å teppebombe unges språkbruk.

– Det blir brukt som bevis for at ordene i seg selv er forferdelige og må unngås. Ordet «idiot» sto på lista, men i det gamle Hellas betød det egentlig «en som ikke er interessert i politikk». Dessuten visste ikke elevene engang hva det ordene egentlig betydde, sier Sand Nilsen.

Han presiserer at mange av ordene som elevene på Barkåker brukte må slås ned på, når eleven oppfatter det som mobbing eller trakassering.

– Jeg er helt enig med læreren som sier at man ikke skal såre eller være slem med andre mennesker, men det er ikke feil å forby intensjonen og slemheten. Ord får mening i sammenheng, noe som betyr at å lage en liste med stygge ord er å skyte over mål.

Å forby banning generelt er feil vei å gå, mener han.

– Det er viktig at unge mennesker får leke med ord for å utvikle seg, sier han.

Tidene forandres

Ordet «faen» er et ord Sand Nilsen trekker fram.

– Når voksne sier at «faen» er et stygt ord, er det fordi de har lært det av sine foreldre og besteforeldre. Men med sekulariseringen av Norge blir også religiøse banneord sakte mindre ladde. Om man forklarer at ‘faen’ egentlig er å påkalle Djevelen, blir man møtt med et skuldertrekk av en ateistisk ungdom i våre dager. For 200 år siden var reaksjonen en helt annen.

– Mine sønner er godt under ti år, og de banner så det lyser om dagen. Selv jeg, som holder foredrag og skriver om banning, kjenner det knyter seg litt i brystet. De snakker så stygt! Nei, de snakker ikke stygt. Jeg oppfatter det som stygt, men seg imellom er disse ordene mest morsomme ting å slenge rundt seg for å virke kule, omtrent som man kan vise fram Pokemonkort eller ha på seg en fotballtrøye. Når min fireåring sier «fuck, man» uansett hva som skjer, er det repetetivt, enerverende og lite oppfinnsomt. Men det er ikke stygt, sier han.

 

Bevisstgjøring

En viktig jobb som foreldre og lærere har, er å lærer elever om bevisstgjøring av ord og utrykk, mener Sand Nilsen.

– Man burde lære dem så mye som mulig om alle typer av kommunikasjon, hvordan man kan uttrykke følelser og beskrive verden. Man burde gi dem så mange redskaper som mulig for å forstå både verden og seg selv, og at enhver beskrivelse, enhver bruk av ord kan potensielt såre og skade andre. Man burde vise dem hvordan de kan bli bedre mennesker.

– Men man burde ikke sette seg på sin høye kjepphest og utstede generelle forbud mot enkeltord, avslutter han.

iFinnmark:Tidligere lærer ber elevene…

Tidligere lærer ber elevene bruke ord som «køllesleive» og «bestemorsdildo»

(iFinnmark 20.7 2014)

  finnmark
KLISJE-FINNMARK: Jostein Sand Nilsen (37) har hatt et uforglemmelig opphold i Finnmark. – Det er kaldt her selvfølgelig, men kjempevakkert. Både menneskene og naturen her gjør meg utrolig glad, smiler Nilsen. (Foto: Dziugas Baltrunas)

– Bra banning er en form for kunst, sier forfatter Jostein Sand Nilsen.

Elevene ved Kirkenes videregående skole var de første elevene som fikk oppfordringen om å banne mer, da Nilsen var på besøk i forrige uke.

Den tidligere lærervikaren kom i 2011 ut med boka «Fakta Faen». Som lærer laget han i sin tid en bannemaskin på over 1000 ord. Elevene ble oppfordret til å bruke den aktivt.

– Dette handler ikke bare om banning. Men det handler om bruk av ord og å ha glede av språket. Bra banning er en form for en slags kunst, forteller Nilsen til Finnmarken.

Kombinere setninger

Blant ordene elevene fikk utdelt, var «kølleskeive», «bestemorsdildo», «datainvalide» og «avføringssprengte». De skulle kombinere setninger som de brukte til å skjelle hverandre ut. Ifølge Nilsen var dette spennende skoletimer for de aller fleste elevene.

– Banning er rett og slett språkbruk, og uttrykket «faen» er blitt altfor vanlig. Ideen bak skjellsordmaskinen var å bevisstgjøre elevene om effekten av skjellsord, framfor å moralisere. Når man snakker åpent om tabuord, får de mindre kraft og blir mindre spennende å bruke, sier Nilsen.

Hemmeligheten bak bra banning består av fire stikkord: metafor, kraft, fornærmelse og tabu. Disse fire skal kombineres.

En lærer i et klasserom vil bruke kraft og fornærmelse når han blir oppgitt. Meningen er å få fram et poeng uten å såre eller fornærme.

– Fornærmelse og tabu er det mafiaen kombinerer. De bruker ikke kraft, men heller sterke ord som skremmer, forteller han. Det er viktig å kombinere disse og variere på språket sitt, mener Nilsen.

Bruker mye «faen»

– Man kan ikke si det samme hele tiden, som for eksempel det kjente «faen», som etter hvert har mister sin betydning. I dag er «faen» bare et ord som kommer ut automatisk uten at vi kan kontrollere det, forklarer Nilsen.

Han innrømmer at «faen» er det mest brukte banneordet i hans ordforråd.

– Jeg sa mye «fitte» før, men det ble litt for sterkt for min del.

Han ble interessert i banning med et mål om å forbedre den blant norske folk.

– Det er ikke noe vi kan unngå i hverdagen våres, dermed er det kanskje lurt å bli litt flinkere i det, sier Nilsen.

Banning er helt akseptabelt om det gjøres bra og riktig – som musikk, det finnes mye bra, men det også finnes mye dårlig og man blir fort lei av den dårlige.

– Bann mer vær så snill, men husk at visse ord med mye kraft i kan såre- Det er kanskje moralen, sier Nilsen.

 

 

VG: Lærervikar gir elevene banneordliste

Elever på Kjenn skole får utdelt en ordliste over skjellsord som en del av undervisningen. Slik skal de slutte å banne!

Ordlisten kalles «Skjellsordmaskinen», og omfatter over 1000 ord.

Ungdomsskoleelevene fra Lørenskog får så i oppgave å sette sammen sine egne uttrykk – som de bruker til å skjelle hverandre ut i timen.

– «Bærbar bestemordildo» er et av uttrykkene som fikk mest respons i klassen, sier lærervikar Jostein Sand Nilsen (26) til VG.

Han fikk ideen til «Skjellsordmaskinen» mens han søkte på nettet. Denne uken startet han prosjektet som har fått skoleledelsens godkjennelse. Sand Nilsen skal prøve ut «Skjellsordmaskinen» i 8., 9. og 10. klasse.

Blant ordene elevene har fått utdelt, er avføringssprengte, datainvalide, drittsekkavhengige, balleløse, juleprostituerte, klystéravhengige, kølleskeive, kondommisbrukende, blubbete, druekåte, dumstygge, flatlusbefengte, grønnjævlige, impotente og homonekrofile.

Egne premisser

– Tanken er å bevisstgjøre elevene om effekten av skjellsord, fremfor å moralisere. Når man snakker åpent om tabuord, får de mindre kraft og blir mindre spennende å bruke, sier Sand Nilsen.

Han har også delt ut retningslinjer til elevene om hvordan man lager banneord.

– I tillegg til at jeg får diskutert moral med elevene, lærer de seg rettskrivning og blir språklig bevisstgjorte. For eksempel tror jeg metoden gjør det lettere å motvirke unødvendig særskriving, deling av sammensatte ord, sier Sand Nilsen.

Han mener den eneste måten å få mindre banning på er å kommunisere med elevene på deres egne premisser.

– Jeg har fått en voldsom respons av elevene, og opplever at det bannes mindre etter at de fikk ordlisten, sier han.

Foreldrene er foreløpig ikke varslet, men erfaringene fra bruken av skjellsordmaskinen vil bli tatt opp på et foreldremøte i begynnelsen av desember.

«Merkelig»

Leder i Utdanningsforbundet, Helga Hjetland, betegner prosjektet på Kjenn skole som «merkelig».

– Jeg synes det er vanskelig å kommentere konkrete saker som dette, men som et utgangspunkt mener jeg man ikke skal bruke skjellsord i det hele tatt, sier Hjetland.

Lillian Wittenberg er rektor ved Seterbråten barneskole i Oslo. For to år siden ble banning forbudt på skolen. Og nulltoleransen har fungert godt, ifølge Wittenberg.

Wittenberg tror elevene ved Kjenn skole kan bli like språkbevisste som elevene ved Seterbråten barneskole – selv om veien til målet er totalt