Ingen banner som østfoldingene

Av Espen Normann

Ingen banner like bra som østfoldingene. I hvert fall hvis vi skal tro haldenseren Jostein Sand Nilsen, som gikk på Besseggen mens han testet ut forskjellige dialekter å banne på. (Hør eksempler på god østfoldsk banning i videoen)

Jostein Sand Nilsen har gått på besseggen, og testet ut hvilke dialekter som egner seg best til banning. Østfold kommer best ut…

 

På spørsmål om hvorfor det lyder best å banne på østfoldsk gir Sand Nilsen følgende utfyllende svar:

– Det er best fordi man er dypere og åpnere i lydene. En viktig del av banning er å vise styrke. Jo høyere volum, jo sterkere banning. Jo mer truende kroppsbevegelser, jo sintere ansikt. Og jo skumlere stemme: en Østfold-A kommer fra dypet og dere bruker hele munnhulen. Om man bare hører stemmene, høres en østfolding større og sterkere ut en enn rogalending. Og derfor er det bedre å banne på østfoldsk.

I klippet under kan du selv høre Jostein Sand Nilsen både forklare forskjellen og gi kreative eksempler på god og dårlig banning på sin tur på Besseggen.

Lærer innvandrere å banne

Jostein Sand Nilsen har flere ganger tidligere gjort seg bemerket når det gjelder banning. Han har gitt ut en egen bok om temaet, og han har vært på banneturne med en kulturelle skolesekken.

– Jeg er også norsklærer på Italki, og vet hva utlendinger vil lære – og hvordan de vil lære det. Banning er alltid en slager, sier Sand Nilsen, som mener kombinasjonen av natur og undervisning er god.

– Jeg ble overrasket over hvordan alle satt inne og snakket om norsk når de kunne vært ute i den fabelaktige naturen istedenfor. Stuer er veldig like overalt, mens naturen er helt forskjellig, sier Nilsen, som for tiden er bosatt i København.

Nordlendingene er mer kreative

– Er det andre dialekter som egner seg godt til banning? Nordlendingene banner jo også ganske heftig.

– Ja, det er jo det. Jeg kjenner østfoldsk best, derfor bruker jeg det. Nordlendinger er uovertrufne på kreativitet, selvfølgelig. I ren lyd er kanskje østfoldinger bedre, men nordlendingene er ikke langt bak, sier Sand Nilsen, som legger til:

– Alle må finne sin bannestil ut fra sin egen dialekt. Alle dialekter er bare til noen slags banning.

Her kan du se hele videoen som er lagt ut på YouTube:

 

Reklamer

Norwegian swearing across Besseggen

What is swearing? How do Norwegians swear? Isn’t Norwegian a great language to swear in? And don’t mountains make you want to go &%#/(%&$&&?

I took a trip across Besseggen while mumbling into the camera about faen, helvete, fitte and many other swear words, before succumbing to nature and going silent.

In the end, I asked other hikers on the track and they proved me wrong…

Teacher taugth [sic] swearwords in religion class

(Nettavisen 2003)

As students in eight grade were supposed to learn about religions in religion class, they got a list of 1000 swearwords from their substitute teacher. The teacher encouraged the students to practice the swearwords in class.

The swearword list was handed out during class in the newly instituted religion class teaching Christianity, world religions and spirituality in the ten year mandatory school. According to the substitute teacher, the goal was to get the students at Kjenn school in Lørenskog to stop swearing.

“The idea was to break down taboos, make words less harmful and encourage a more creative use of swearwords,” said Jostein Sand Nilsen, the stand-in who distributed the list, to TV 2 Nettavisen. “Most of the words are funny and harmless.”

According to the Norwegian paper VG, the list is called a “swearword machine.”

Along with the list, the eight graders received an instruction sheet indicating how they could put together words to make the most effective swearwords, and they used the class period to practice swearing.

Potato

Among the ‘nicer’ swearwords on the list are goosefish, grape, and porridge. Sand Nilsen said he urged the students to avoid taboo words in ordinary name calling.

“Potato and orang-utan are examples of words which can be used successfully when calling names,” Sand Nilsen said.

He admits that the list may have inspired the students to use the worst words.

“It is a possibility, but at the same time, these are words which are listed in dictionaries and on the web site forbanna.com where I found them,” Sand Nilsen said.

Approved

The use of the list was approved by the school administration in advance, but the students’ parents had not been informed. Principal Hanne Sand, who just happens to be the stand-in teacher’s mother, is apparently not allowed to comment the event by the Director of Schools in Lørenskog.

“All I can say is that this was professionally motivated,” Sand said.

Sand stresses that it was the deputy head who decided to hire on her son as a stand-in. The deputy head is currently on vacation, and the Director of Schools was unavailable for comment.

NRK Vestfold: Feil å slå ned på all banning blant barn

(NRK Vestfold 3.10 2014; artikkelen basert på dette leserinnlegget.)

– Feil å slå ned på all banning blant barn

For å utvikle seg bør barn og unge få utforske hva banning er, mener forfatter bak en bok om banning. – Mine sønner er godt under 10 år og banner så det lyser om dagen.

 

Jostein Sand Nilsen

Tidligere denne uka skrev NRK.no om banning hos barn. Utgangspunktet var Barkåker skoles metode for å stoppe banning blant 5. – 7.-klassinger.

Skolen tok elevene inn i et klasserom der alle banneordene sto på tavla. Læreren fortalte dem at banneordene kan være sterkt sårende for dem som blir utsatt for det, og at det er helt uakseptabelt å bruke banneordene.

Jostein Sand Nilsen har skrevet banneord-boken, «Fakta faen«. Han mener det er dårlig gjort å teppebombe unges språkbruk.

– Det blir brukt som bevis for at ordene i seg selv er forferdelige og må unngås. Ordet «idiot» sto på lista, men i det gamle Hellas betød det egentlig «en som ikke er interessert i politikk». Dessuten visste ikke elevene engang hva det ordene egentlig betydde, sier Sand Nilsen.

Han presiserer at mange av ordene som elevene på Barkåker brukte må slås ned på, når eleven oppfatter det som mobbing eller trakassering.

– Jeg er helt enig med læreren som sier at man ikke skal såre eller være slem med andre mennesker, men det er ikke feil å forby intensjonen og slemheten. Ord får mening i sammenheng, noe som betyr at å lage en liste med stygge ord er å skyte over mål.

Å forby banning generelt er feil vei å gå, mener han.

– Det er viktig at unge mennesker får leke med ord for å utvikle seg, sier han.

Tidene forandres

Ordet «faen» er et ord Sand Nilsen trekker fram.

– Når voksne sier at «faen» er et stygt ord, er det fordi de har lært det av sine foreldre og besteforeldre. Men med sekulariseringen av Norge blir også religiøse banneord sakte mindre ladde. Om man forklarer at ‘faen’ egentlig er å påkalle Djevelen, blir man møtt med et skuldertrekk av en ateistisk ungdom i våre dager. For 200 år siden var reaksjonen en helt annen.

– Mine sønner er godt under ti år, og de banner så det lyser om dagen. Selv jeg, som holder foredrag og skriver om banning, kjenner det knyter seg litt i brystet. De snakker så stygt! Nei, de snakker ikke stygt. Jeg oppfatter det som stygt, men seg imellom er disse ordene mest morsomme ting å slenge rundt seg for å virke kule, omtrent som man kan vise fram Pokemonkort eller ha på seg en fotballtrøye. Når min fireåring sier «fuck, man» uansett hva som skjer, er det repetetivt, enerverende og lite oppfinnsomt. Men det er ikke stygt, sier han.

 

Bevisstgjøring

En viktig jobb som foreldre og lærere har, er å lærer elever om bevisstgjøring av ord og utrykk, mener Sand Nilsen.

– Man burde lære dem så mye som mulig om alle typer av kommunikasjon, hvordan man kan uttrykke følelser og beskrive verden. Man burde gi dem så mange redskaper som mulig for å forstå både verden og seg selv, og at enhver beskrivelse, enhver bruk av ord kan potensielt såre og skade andre. Man burde vise dem hvordan de kan bli bedre mennesker.

– Men man burde ikke sette seg på sin høye kjepphest og utstede generelle forbud mot enkeltord, avslutter han.

Vestfoldskolene teppebomber banning.

NRK Vestfold fortalte 30.9 at på Barkåker skole har lærerne laget en liste med elevenes stygge ord og så skrevet hele lista på tavla. Elevene ble stille da de så lista, sier inspektør Kathrine Ekeberg, og bruker det som bevis for at ordene i seg selv er forferdelige og må unngås. Dessuten visste elevene ikke engang hva ordene egentlig betydde!

Hva ord egentlig betyr? Men hva betyr det egentlig? Eller rettere, når?

Språk utvikler seg hele tiden. Ord utvikler seg hele tiden. ‘Idiot’ stod på lista; betyr det egentlig «en som er interessert i politikk», som det gjorde i det gamle Hellas? Eller en «ordinær», eller en «uvitende», eller en «mentalt tilbakestående» person, som det har betydd i forskjellige tider siden? Eller hva med ‘fitte’, hva betyr det egentlig? («Eng ved gress» er én teori, en annen er «sprekk»; hvorfor skulle det være stygt å si?)

Om en elev i et anfall av raseri kaller en annen for «ditt store geni» og først etter å ha fått en skyllebøtte fra en lærer oppdager at ‘geni’ faktisk ikke er på noen styggordliste — kan da eleven komme tilbake og kreve unnskyldning for skyllebøtten?

Når voksne snakker om hva ord egentlig betyr, mener de som regel hva ordene betyr for dem. Det vil si for en generasjon eller to siden.

Når voksne sier at ‘faen’ er et stygt ord, er det fordi det har de lært av sine foreldre og besteforeldre; men med sekulariseringen av Norge blir også religiøse banneord sakte mindre ladde. Om man forklarer at ‘faen’ egentlig er å påkalle Djevelen, blir man møtt med et skuldertrekk av en ateistisk ungdom i våre dager; for 200 år siden var reaksjonen en helt annen.

Når voksne kritiserer barns språkbruk («De snakker så stygt!»), legger de sine egne verdimålestokker til grunn og glemmer at deres egne foreldre sa akkurat det samme om dem. Mine sønner er godt under ti år, og de banner så det lyser om dagen; og selv jeg, som holder foredrag og skriver om banning, kjenner det knyter seg litt i brystet. De snakker så stygt!

Nei, de snakker ikke stygt. Jeg oppfatter det som stygt, men seg imellom er disse ordene mest morsomme ting å slenge rundt seg med for å virke kule, omtrent som man kan vise fram Pokemonkort eller ha på seg en fotballtrøye. Når min fireåring sier «fuck, man» uansett hva som skjer, er det repetetivt, enerverende og lite oppfinnsomt. Men det er ikke stygt. Det gir ikke engang med metaforisk såpe mening å vaske munnen hans.

Ord får mening i sammenheng. Noe som betyr at å lage en liste med stygge ord er å skyte over mål.

Her er et forslag til elevrådet på Barkåker skole: gjør mot lærerne det lærerne gjorde mot dere. Spør alle lærerne hvilke stygge ord de bruker selv og hvilke stygge ord de har hørt andre lærere bruke. Lag en lang liste (tro meg, den blir lang — jeg har selv vært lærer og overhørt mye edder og galle på lærerværelset) og presenter den så i form av en powerpoint, for eksempel på en planleggingsdag. Jeg vil vedde ganske mye på at de fleste lærerne ville ha blitt veldig stille om de hadde fått en sånn liste i fleisen. (Etter noen øyeblikk ville noen ha protestert heftig og enkelte andre ha ledd godt.)

Dere må derimot ikke la lærerne trumfe gjennom at den skal vises på julebordet, det vil bare være morsomt og skape enda bedre stemning.

Til andre lærere som blir inspirert av Barkåker: ja, dere har et ansvar for å skape trivsel på skolen. En av deres aller viktigste oppgaver er å gjør skolen til et godt sted å være og å jobbe mot mobbing og trakassering. Men dere har også et ansvar for å spre kunnskap — og å si at ord er stygge i seg selv, alltid og overalt uansett, er feil. Ord sårer ikke, men oppfattet intensjon sårer: et stygt ord kan være dypt sårende eller bare morsomt eller noe midt imellom, alt etter hvordan det sies og hvordan mottageren forstår det. Men det samme er sant om «snille» ord. Da jeg gikk på barneskolen, var ‘hake’ en dyp fornærmelse og startet flere slåsskamper.

Det andre aspektet ved unges banning er at det er deres språk, deres uttrykksmåter. Ikke de voksnes. Banningen og bruk av «stygge» ord skaper et samhold i gjengen, og er også en måte å teste ut sin egen tøffhet på. Man banner ikke på samme måte til de voksne, det er ikke det som er poenget.

Når læreren lager en liste med dine kuleste, hemmeligste, tøffeste banneord tar hen dem ikke bare ut av en kontekst, men han presser den inn i en helt annen kontekst hvor selv du ikke mener de hører hjemme. Det blir litt som om hen skulle resitere tekstene til ditt favorittband som dikt: det høres bare teit og pinlig ut og egentlig helt misforstått ut.

Vi voksne er alle enige om at skolen må være et trygt og godt sted. Noe kniving og maktkamp og erting vil det alltid være, som det alltid er det hvor enn mennesker samles, på lærerværelset eller i klasserommet eller hvor som helst — men det er dårlig gjort å teppebombe ungdommens språkbruk som selve årsaken til slik oppførsel. Man burde bevisstgjøre ungdommen på språket (så de finner en bedre preposisjon enn meg), man burde lære dem så mye som mulig om alle typer av kommunikasjon, hvordan man kan uttrykke følelser og beskrive verden, man burde gi dem så mange redskaper som mulig for å forstå både verden og seg selv, og at enhver beskrivelse, enhver bruk av ord kan potensielt såre og skade andre. Man burde vise dem hvordan de kan bli bedre mennesker.

Men man burde ikke sette seg på sin høye kjepphest og utstede generelle forbud mot enkeltord.

Jostein Sand Nilsen skal snakke om banning under Litteraturuka i Vestfold i november.

iFinnmark:Tidligere lærer ber elevene…

Tidligere lærer ber elevene bruke ord som «køllesleive» og «bestemorsdildo»

(iFinnmark 20.7 2014)

  finnmark
KLISJE-FINNMARK: Jostein Sand Nilsen (37) har hatt et uforglemmelig opphold i Finnmark. – Det er kaldt her selvfølgelig, men kjempevakkert. Både menneskene og naturen her gjør meg utrolig glad, smiler Nilsen. (Foto: Dziugas Baltrunas)

– Bra banning er en form for kunst, sier forfatter Jostein Sand Nilsen.

Elevene ved Kirkenes videregående skole var de første elevene som fikk oppfordringen om å banne mer, da Nilsen var på besøk i forrige uke.

Den tidligere lærervikaren kom i 2011 ut med boka «Fakta Faen». Som lærer laget han i sin tid en bannemaskin på over 1000 ord. Elevene ble oppfordret til å bruke den aktivt.

– Dette handler ikke bare om banning. Men det handler om bruk av ord og å ha glede av språket. Bra banning er en form for en slags kunst, forteller Nilsen til Finnmarken.

Kombinere setninger

Blant ordene elevene fikk utdelt, var «kølleskeive», «bestemorsdildo», «datainvalide» og «avføringssprengte». De skulle kombinere setninger som de brukte til å skjelle hverandre ut. Ifølge Nilsen var dette spennende skoletimer for de aller fleste elevene.

– Banning er rett og slett språkbruk, og uttrykket «faen» er blitt altfor vanlig. Ideen bak skjellsordmaskinen var å bevisstgjøre elevene om effekten av skjellsord, framfor å moralisere. Når man snakker åpent om tabuord, får de mindre kraft og blir mindre spennende å bruke, sier Nilsen.

Hemmeligheten bak bra banning består av fire stikkord: metafor, kraft, fornærmelse og tabu. Disse fire skal kombineres.

En lærer i et klasserom vil bruke kraft og fornærmelse når han blir oppgitt. Meningen er å få fram et poeng uten å såre eller fornærme.

– Fornærmelse og tabu er det mafiaen kombinerer. De bruker ikke kraft, men heller sterke ord som skremmer, forteller han. Det er viktig å kombinere disse og variere på språket sitt, mener Nilsen.

Bruker mye «faen»

– Man kan ikke si det samme hele tiden, som for eksempel det kjente «faen», som etter hvert har mister sin betydning. I dag er «faen» bare et ord som kommer ut automatisk uten at vi kan kontrollere det, forklarer Nilsen.

Han innrømmer at «faen» er det mest brukte banneordet i hans ordforråd.

– Jeg sa mye «fitte» før, men det ble litt for sterkt for min del.

Han ble interessert i banning med et mål om å forbedre den blant norske folk.

– Det er ikke noe vi kan unngå i hverdagen våres, dermed er det kanskje lurt å bli litt flinkere i det, sier Nilsen.

Banning er helt akseptabelt om det gjøres bra og riktig – som musikk, det finnes mye bra, men det også finnes mye dårlig og man blir fort lei av den dårlige.

– Bann mer vær så snill, men husk at visse ord med mye kraft i kan såre- Det er kanskje moralen, sier Nilsen.

 

 

VG: Lærervikar gir elevene banneordliste

Elever på Kjenn skole får utdelt en ordliste over skjellsord som en del av undervisningen. Slik skal de slutte å banne!

Ordlisten kalles «Skjellsordmaskinen», og omfatter over 1000 ord.

Ungdomsskoleelevene fra Lørenskog får så i oppgave å sette sammen sine egne uttrykk – som de bruker til å skjelle hverandre ut i timen.

– «Bærbar bestemordildo» er et av uttrykkene som fikk mest respons i klassen, sier lærervikar Jostein Sand Nilsen (26) til VG.

Han fikk ideen til «Skjellsordmaskinen» mens han søkte på nettet. Denne uken startet han prosjektet som har fått skoleledelsens godkjennelse. Sand Nilsen skal prøve ut «Skjellsordmaskinen» i 8., 9. og 10. klasse.

Blant ordene elevene har fått utdelt, er avføringssprengte, datainvalide, drittsekkavhengige, balleløse, juleprostituerte, klystéravhengige, kølleskeive, kondommisbrukende, blubbete, druekåte, dumstygge, flatlusbefengte, grønnjævlige, impotente og homonekrofile.

Egne premisser

– Tanken er å bevisstgjøre elevene om effekten av skjellsord, fremfor å moralisere. Når man snakker åpent om tabuord, får de mindre kraft og blir mindre spennende å bruke, sier Sand Nilsen.

Han har også delt ut retningslinjer til elevene om hvordan man lager banneord.

– I tillegg til at jeg får diskutert moral med elevene, lærer de seg rettskrivning og blir språklig bevisstgjorte. For eksempel tror jeg metoden gjør det lettere å motvirke unødvendig særskriving, deling av sammensatte ord, sier Sand Nilsen.

Han mener den eneste måten å få mindre banning på er å kommunisere med elevene på deres egne premisser.

– Jeg har fått en voldsom respons av elevene, og opplever at det bannes mindre etter at de fikk ordlisten, sier han.

Foreldrene er foreløpig ikke varslet, men erfaringene fra bruken av skjellsordmaskinen vil bli tatt opp på et foreldremøte i begynnelsen av desember.

«Merkelig»

Leder i Utdanningsforbundet, Helga Hjetland, betegner prosjektet på Kjenn skole som «merkelig».

– Jeg synes det er vanskelig å kommentere konkrete saker som dette, men som et utgangspunkt mener jeg man ikke skal bruke skjellsord i det hele tatt, sier Hjetland.

Lillian Wittenberg er rektor ved Seterbråten barneskole i Oslo. For to år siden ble banning forbudt på skolen. Og nulltoleransen har fungert godt, ifølge Wittenberg.

Wittenberg tror elevene ved Kjenn skole kan bli like språkbevisste som elevene ved Seterbråten barneskole – selv om veien til målet er totalt

Om å lære finnmarkinger å banne

(Først publisert i Språknytt 3/2014)

Hvordan kan en snøvlete 40-årig sniltsnakkende søring lære finnmarkstenåringer å snakke stygt? Og hvorfor skulle han det?

Han prøver å få dem til å innse at språklige tabuer varierer etter hvilke kontekster og sosiale sammenhenger man er i. Ord som faen og jævlig er kanskje tabu i mange sammenhenger, men i andre er de nærmest påbudt — og da er ofte nusselig og meget tabu. Hva som utgjør et språklig tabubrudd vil dermed variere etter vær- og føreforhold.

Dessuten er uansett ikke det å bryte tabuer hele historien om banning. Det kan være en god definisjon om det er nettopp tabubrudd man vil undersøke, men i praksis bør man heller definere banning som verbal aggresjon. (Jfr Maledicta.) Det er det som er forskjellen på banning og annet språk: å banne er å vise aggresivitet. Det er den funksjonen banning har.

I tillegg til tabu er det to andre måter å være verbalt aggressiv på: fornærmelse og kraft. Der tabuord er ord samfunnet/gruppen som helhet føler seg støtt av, er fornærmelser ord man føler seg personlig støtt av. Kraft, derimot, er hvor høyt og truende man snakker.

Det å definere banning som bruken av et ord som står på listen over stygge ord, er simplistisk og overser hvilken funksjon slike ord har. Det skaper også et kunstig skille mellom banneord og andre ord: det er ikke en skarp grense, det er et kontinuum hvor ordenes bannestyrke varierer etter konteksten.

(Bortsett fra enkelte ord, som man lærer veldig tidlig i livet og egentlig aldri kan avlære — men nok om det, jeg har begrenset med plass.)

Sett på denne måten er banning ikke annet enn å være (verbalt) aggressiv. Sett på denne måten er alle ord potensielt banneord, og alle mennesker banner på den ene eller andre måten. En lærer som kjefter og smeller fordi elevene er så dumme og bruker så mange stygge ord, må huske to ting: det er minst like aggressivt å rope hvor dumme noen er som å snakke om jævlig kule mopeder og utbryte forbanna helvete når man bommer på åpent mål. Og at ungdommen snakker stygt? Det har de gamle ment så lenge mennesket har snakket, og det kommer de til å fortsette med så lenge det er språk.

Den snøvlende 40-åringen gjorde narr av sin egen pubertet (stemmeskiftefalsett er dårlig når man skal bruke mye stemmekraft mot mamma) og sin egen alderdom (selv en banneforedragsholder misliker å ha en sønn som sier føkk deg pappa — uansett hvor smilende han sier det). Han talte varmt om å banne for å holde ut smerte. Og han endte med en moral:

Om banning er et uungåelig aspekt av språket, om banning gjør at man oppnår ting, bør man bli en så god banner som mulig. Og hvordan blir man det? Ved å ha det hyggelig med mennesker man liker. Ved å være akkurat passe aggressiv. (For mye blir slemt, for lite blir sløvt.) Ved å variere språket så mye som mulig. Ved å kunne bruke så mange ord som mulig. Ved å lese så mye som mulig. Ved å lære så mye som mulig.

Hvorfor 40-åringen skulle dra på skoleturne for å lære barna om banning?

Folkeopplysning.

Henrik Langeland: faenbærer

langeland

Henrik Langeland må endre»faen» og «ræva» til «søren» og elendig», skriver VG.

«Fy, faen jeg visste ikke at du var så ræva til å padle kajakk!» kan være for sterk for norske 10. klassinger. 15-åringer!

Som Cappelen Damm skriver: «Ettersom dette er en prøve som skal brukes i grunnskolen kreves det en omskriving av bannord og ‘sterke uttrykk’. Det vil si at det er nødvendig å oversette ‘faen’ til ‘søren’ og ‘ræva’ til ‘elendig’. Hva tenker du om det?»

Man kan ikke si annet enn: Cappelen Damm er velkomne til å bestille banneforedrag. I nødsfall tar jeg også privatundervisning i banningens retorikk.

Bare hyggelig.