Johannes Joner: tror på respekt

(Først publisert i Fri Tanke 2/2008)

En gang var Johannes Joner foraktfnysende til troende mennesker. I dag er respekt hans credo.

Skuespiller Johannes Joner har denne våren vært aktuell som regissør av teateroppsetningen  Populær-musikk fra Vittula og realityfilmen  Respekt, om en skoleklasse med verstinggutter. Og skolen er blant de mange mange temaer som engasjerer Joner. Når Fri tanke møter ham over en dobbel kaffe latte, varer den mer enn lenge.

– Jeg har alltid hatt et høyt aktivitetsnivå, jeg er glad i å være aktiv. Det har hjulpet meg mye.
– Kan ikke det være et hinder for å komme til bunns i ting?
– Det er alltid to måter å tenke om ting på. Da jeg var liten, ville jeg som alle andre bli best i noe. Jeg ble det aldri, men i jakten prøvde jeg en rekke idretter og ble kjent med de som virkelig ble best. Jeg så hvor fokuserte de var og hvor mye konsentrert innsats som krevdes. For min del ble jeg litt god i alle idretter. Og det kan være mye bedre. Det kan være best å ikke være best i noe, man blir mer allsidig. Livet tar uventede retninger og det er bra å ha mange bein å stå på og følge de uventede retningene for å vokse som menneske. Eller: man justerer målene etter hva slags muligheter som åpenbarer seg, etter hvordan verden viser seg å være. Etter nye erfaringer man gjør seg.  Ønsker man virkelig noe, er sjansen stor for at man klarer det. Og ønsker er viktig å ha. Men man skal ikke snevre seg inn – som Peer Gynt sier: Alt skal man prøve, og så velge det beste.
– Så det blir ikke «høyt henger de og sure er de»?
– Nei, det blir mer «høyt henger de, men det er rogn for svingende, hvorfor ikke heller ta bringebærene som henger der borte og både er søtere og lettere å få tak i?» Det er ikke nødvendigvis et gode å være verdens beste rognjeger om man er rev.
Ja, lenge varer kaffe latte, når den drikkes av en skuespiller med høyt aktivitetsnivå og mange tanker kledd i mange ord. Like lenge som nabobordets løsning på alle denne og halvpartens av neste verdens problemer.

SLITER MED EVIGE SANNHETER
Men over Johannes Joners kaffekopp er det ikke så mange løsninger. Ikke i den neste verden, som ikke er en del av hans livssyn, men heller ikke i denne verden er løsningene løsningen. For å si det på en annen måte, han er det motsatte av den kartesianske «fjern all tvil, finn absolutt sikkerhet i ett punkt og bygg hele verden derfra».
– Jeg bruker ikke tid på å være skeptisk. Det er ikke verdt det. Folk kan tro hva de vil for meg: på UFOer eller healing eller telepati eller hva som helst. Hvis det hjelper å tro på en gud, så ok. Jeg skal ikke slå beina under folk.
– Men…
– Man må ha respekt for andres tro, og det er ikke min jobb å overkjøre andre. Men for meg er mitt livssyn det sanne, og det er det jeg lever etter.
– Uten gud?
– Uten gud. Jeg sliter generelt med religiøs tro. Spesielt der den fører til lukkede sinn, til at menneskene er overbevist om at de har, ikke bare Sannheten, men  De evige sannheter. «Sånn er det bare» har aldri overbevist meg. Det er aldri bra å være for kategorisk.
– Men om gud fantes?
– Det er helt uvesentlig. Jeg er mye mer redd for systemene rundt gud enn fyren selv. Han hadde nok vært en ålreit fyr han, hadde han vært til.
Det viktigste for Joner er respekten mellom mennesker. Man skal respektere andres livssyn, man skal ikke tråkke for nær andre menneskers intimsfære.  Joners foreldre oppdro barna under mottoet: «La de små barna komme til seg selv». De var verken troende eller frontateister, men regnet seg som humanister. Selv fulgte Johannes i søsterens fotspor.
– Vi takker storesøsken altfor sjelden, gjør vi ikke? At de brøyter vei og gjør ting lettere for oss? Søsteren min brukte lang tid på å komme seg ut av statskirken, hun hadde flere møter med en mer enn motstrebende prest, en opprørt og bestyrtet prest, før hun endelig fikk lov til å melde seg ut. Halvannet år senere sendte jeg et brev og sa at jeg også meldte meg ut, og det var det.
– Til den samme presten?
– Ja, haha, han hadde vel gitt opp hele familien.
Når klassen hadde kristendom, gikk Johannes rundt om i skolegården. Han var den eneste som ikke hadde kirkelig konfirmasjon og tapte nok en del penger på det. Men det var viktig lærdom.
– Jeg lærte en bestemt type tøffhet: det å stå inne for egne meninger, å ikke bøye seg for andre bare fordi de er mange eller argumenterer med høy stemme.

UTEN SORG, INGEN LYKKE
Den type tøffhet Joner lærte er av typen som lett fører til beinhard kverulantateisme, som gjør at en finner enhver mulighet til å diskutere religion med troende og helst, ja nettopp, bruker all sin tid på å slå beina under folk og folks tro. Slik var da også Joner en stund: sikker i sin sak og foraktfnysende av alle troende. Men man forandrer seg gjerne etter hvert som tiden går.
– Ta aldri drømmene fra folk, sier han nå. På den annen side er noen drømmer et sykdomstegn for vår sivilisasjon. Vi kommer tilbake til det. Først skal Joner erklære at enkelte mennesker mangler en dimensjon i livet:
– Man har godt av å gå på trynet av og til, da vet man bedre hvor fint det er å lykkes. Man trenger motgang for å skjønne medgang. Man må sørge for å kunne være lykkelig. Latter og sorg kommer fra samme sted i magen.
– Du mener det helt konkret, at mennesker som aldri har sørget ikke kan være lykkelige?
– Ja, jeg mener at en som aldri har sørget, mangler en dimensjon i livet. Det er det samme med ønsker. Det er altfor mange i dagens samfunn som bare får, uten å rekke å ønske seg lenge, som aldri får oppleve den spesielle dimensjonen steke ønsker gir. Jeg ønsket meg alltid en tråmoped da jeg var ung, men fikk det aldri. En sånn har jeg kjøpt meg nå og putrer rundt i gatene på. Det hadde aldri vært det samme om jeg ikke hadde ønsket meg den så sterkt.

KLAPP!
Når Johanns Joner meldte seg inn i Human-Etisk Forbund, var det fordi det var et alternativ til den store Statskirkesannheten. Og alle hans tre barn har konfirmert seg borgerlig eller humanistisk. Men det er flere ting han ikke er fornøyd med i selve konfirmasjonsseremonien.
– Humanistisk konfirmasjon er veldig bra, men jeg liker ikke at de reduserer bruken av profesjonelle i kulturformidlingen og overlater den til amatører. Kulturarbeidere er fagarbeidere, og som i alle andre fag trengs det fagarbeidere. Det kan virke som om man ikke bruker profesjonelle i seremoniene for å spare penger, og det er ingen god grunn.
– Og så er det dette med klappingen, da.
– Klapping?
– Av en eller annen grunn skal man ikke klappe når konfirmantene går opp. Jeg synes det er en meningsløs etteraping av den tunge seriøsiteten i statskirken. Så hver gang jeg har vært på en konfirmasjonsseremoni, har vår familie klappet når våre har mottatt kursbeviset.
– Ah, det var deg.
– Det er mye sivil ulydighet i meg. Men jeg ser ikke hvorfor man skal være så gravalvorlige på en sånn seremoni.
Han understreker at han ikke tror på vold, så konfirmasjonsorganisatorene kan sove trygt. Men Joner har veldig tro på folkets stemme, på forbrukermakten, på at man bør engasjere seg i ting som opptar en. Han har gått i mange demonstrasjonstog og snakket med mange lokalpolitikere, og han snakker seg gestikulerende varm om at man som liten mann i gata kan forandre utrolig mye. Man må engasjere seg.
– Og når man engasjerer seg, er det alltid best å forebygge. Forebyggende ting er det eneste som virker uansett. Det er alltid for sent når man roper at man vil ha mer politi i gatene. Man må i utgangspunktet skape bedre mennesker som trives med seg selv, som tror på seg selv og som vet at de kan. Dette er det god samfunnsøkonomi i.
– Men når norske skoler skaper trygge og samfunnsengasjerte elever, gjør de det dårlig på PISA-tester.
– Fnys. PISA er systemtester, de viser ikke hva slags mennesker elevene har blitt i skolen. Dette er skrivebordspolitikk. Det er altfor mange andre elementer som spiller inn i en slik sammenlikning mellom skolen i flere land til at det er et arbeidsredskap.
– Det er mye viktigere å gå inn i vår skole, og se på våre ønsker og behov for våre barn, i vår oppfatning av verden. Vi ønsker å skape glade, trygge, nysgjerrige elever. Idealet er å skape økt lærevillighet, før vi presser inn mer kunnskap. Her var Kristin Clemet og hennes kunnskapsløft helt på viddene… Puh, jeg har engasjert meg ganske mye i skoledebatten i det siste, sier Joner, og den som vil vite mer om hans tanker om norsk skole kan sjekke ut realityfilmen  Respekt.

SLUTTEN ER NÆR
I dagens samfunn, sier Johannes Joner, består debattene av å fronte og forherlige egne meninger. Istedenfor å bygge videre mer innsikt eller bedre meninger.
I dagens samfunn, sier Johannes Joner, føler feterte fotballspillere seg som planetens viktigste skap ninger, og det forvirrer ungdom. Det er vanskelig å forene at fotball i bunn og grunn er en lek med at fot ballspillere tjener mer og er bedre beskyttet enn de aller fleste statsledere.
I dagens samfunn, sier Johannes Joner, reiser vi til enkeltsteder for å bekrefte våre fordommer isteden for å lære noe nytt og kanskje å endre oppfatning.
I dagens samfunn, sier Johannes Joner, river man hverandre ned mer enn man bygger hverandre opp.
– Så hvordan motvirker man dette? Hvordan gjør man verden bedre?
– Kultur er det viktigste våpenet mot alt. Kultur gjør at mennesker utvikler seg, blir bedre mennesker og utvider horisonten sin. Og de lærer at virkelig lykke følelse ikke har noe med penger å gjøre.
– Du tar ikke fotball med i det kulturbegrepet?
– Fotball er som gladiatorkampene i det gamle Romerriket. Viktig nok for mange. Noen har bygget seg en egen religion rundt fotballen. Men som sagt er ikke jeg for fanatiske religioner. Og apropos Romer riket. Det varte lenge, men det falt sammen til slutt, som alle store sivilisasjoner – jeg ser altfor mange likheter mellom den sivilisasjonen og vår til at det føles betryggende. Vi må ta noen valg, ellers sklir vi sakte mot avgrunnen.
– En religiøs vil si at hans religion er det eneste som kan redde verden?
– Da vil jeg si at kommunikasjon er den beste religionen i verden

Reklamer