Stortingets letteste og tyngste innlegg siden 1998

Fra de utrettelige folka bak Holder de ord har jeg fått disse godbitene: De mest og minst kompliserte innleggene av alle innlegg på Stortinget siden 1998. (Unntatt Presidentens innlegg. Minimum 50 ord.)

De enkleste

1: Steinar Bastesen (KP) 26. mai 2004. Liks: 16

Det er korrekt.

Vi gikk ut av en union i 1905 – for hundre år siden. Høyre har jo erklært at de vil gå inn i en ny union. Legger Høyre opp til en gave til det norske folk ved at vi snarest mulig skal gå inn i en ny union? I 2005 er det hundre år siden vi var i en union. Er det virkelig Høyres mening at vi skal gå inn i en ny union? Er det en gave?

2: Knut Arild Hareide (KrF) 26 mai 2010. Liks: 18

Me må dessverre vere einige i at etterslepet er større enn nokon gong, det same gjeld forfallet på vegane våre. Men så er det òg riktig at Stortinget har løyvt meir pengar til veg enn nokon gong tidlegare. Men ei av utfordringane er jo at dei pengane ikkje er blitt brukte opp i 2009. Vi har 669 mill. kr igjen til riksveginvesteringar. Vi har 130 mill. kr vi kunne ha brukt på rassikring, som ikkje er blitt brukte. 800 mill. kr har vi hatt til veg i 2009. Dei har ikkje blitt brukte.

Eg trur mange kan forstå at deira veg ikkje får pengar fordi det ikkje er pengar totalt sett. Men når deira veg ikkje skal få pengar når det står 800 mill. kr igjen på bok etter 2009, må eg spørje ministeren: Er dette ei god nok organisering? Har regjeringa ei god nok gjennomføringsevne?

3: Jan Petersen (utenriksminister, H) 21. november 2001. Liks: 18

Først til det siste: Svaret på det er: selvfølgelig.

Til det første spørsmålet må jeg si at jeg er helt uenig i Carl I. Hagens situasjonsbeskrivelse. Jeg mener at vi har en god og åpen debatt om disse spørsmålene, men det er også en debatt som er verdiorientert, hvor vi er klare på hva vi mener er riktig, og hva vi mener ikke er riktig. Det regner jeg med at Hagen også respekterer.

4: Ingvald Godal (H) 7. juni 1999. Liks: 18

Eg vil rå Høgres gruppe til å stemme for I.

Når det gjeld II, vil eg rå dei til å stemme for punkta 1 og 2. Eg rår dei til å stemme mot punkt 3, men for vårt forslag, nr. 1.

Elles vil eg rå gruppa til å stemme for III, IV og V og mot forslag nr. 2, frå Arbeidarpartiet.

Er nokon i tvil, kan dei berre kikke på det eg gjer!

5: Svein Harberg (H) 16. juni 2015, Liks: 18

I vår digitale verden er det hjelp å få, og derfor er jeg veldig glad for at jeg kan gi et svar til Solhjell. 39 pst. av de daglige radiolytterne hører via DAB i dag, 18 pst. via Internett og 11 pst. via digital-tv. Er en kjapp i hodet, finner en ut at det er 56 pst., men det er nok noen som er på flere plattformer her. Det viser altså at DAB er i god vekst.

(Om pst. byttes med % hos Harberg, blir liksen høyere (28). Dette gjelder også de andre tekstene hvor det er forkortelser: forkortelsespunktumene regnes som setningpunktumer i liksberegningen med mindre noen endrer algoritmen og legger inn unntak, og forkortelsen selv teller ikke som et langt ord når den egentlig burde ha gjort det (som mill for millioner). Men Bastesen innlegg er uovertruffent.)

De vanskeligste

1: Kristin Halvorsen (SV) 28. oktober 1998. Liks: 134

Jeg forstår på det svaret som landbruksministeren nå har gitt, at han går veldig langt i å si at dette er en avtale han kan tilrå, og at han ikke skyver stortingsflertallet foran seg, men at vi kommer til å få en proposisjon som dreier seg om at Regjeringen vil anbefale at Norge går inn for å utvide EØS-avtalen på det veterinære området – altså med Regjeringens anbefaling

Da ønsker jeg å vite om Senterpartiets statsråd Angelsen, fiskeriministeren, mener at dette er en god avtale på det veterinære området for Norge, og eventuelt om konsekvensene for fisk er så store at man må godta store forverringer i folkehelsa for å få en slik avtale på plass.

EDIT: Det mangler et punktum! Med puktumet rykker innlegget ned på 76 i liks, og Inge Lønning rykker opp til førsteplass!

2: Inge Lønning (H) 9. mai 2006. Liks: 133

Det kan vel være naturlig å avrunde denne debatten, som jo har vært relativt langstrakt i forhold til sakens størrelsesorden sammenlignet med andre saker vi behandler i denne sal, med å konstatere at i den utstrekning alle er opptatt av å finne frem til et regelverk som er praktikabelt, og som kan gjelde på samme måte for alle partigrupper, som sikrer offentligheten legitimt innsyn, og som også har en form for revisjon som er så vanntett som revisjon kan bli i denne verden, så burde også Venstre være meget fornøyd med det, og investere resten av sin energi i deltagelsen i drøftelsene mellom Presidentskapet og de parlamentariske lederne.

3: Dagfinn Høybråten (KrF) 7. november 2001. Liks: 133

Uten å gå inn på den spesielle pasientgruppen her og nå vil jeg si at siktemålet med den endring som nå skjer, og den reform som Regjeringen forbereder på rusområdet, nettopp er å sikre at de ulike gruppene blir ivaretatt på en bedre og mer helhetlig måte, at vi får satt inn tiltak der hvor det er svikt, at vi får sammenhengen i behandlings- og omsorgskjeden til å fungere bedre, at vi i større grad overvinner de kulturforskjeller som det helt åpenbart er mellom de ulike tjenestene, og først og fremst at enkeltmennesker får hjelp ut fra den respekt de har krav på, og de tjenester de har krav på, som syke mennesker.

4: Dagfinn Sundsbø (SP) 25. februar 2004. Liks: 127

Jeg vil gå tilbake til det første spørsmålet, som kanskje bare delvis ble besvart, om statsråden vil medvirke til at den ulikebehandling av Oslo og Akershus som lå til grunn for ordningen den gangen, ikke vil skje neste gang, ved at ordningen i tilfelle vil bli presentert slik at det blir storbyområdene og de fylkeskommuner og kommuner som er omfattet av dem, som blir samarbeidspartnere med departementene, og ikke konkrete kommuner – all den stund jeg skjønner at man i departementet er forundret og delvis skuffet over at man ikke har tatt de hensyn som burde tas, av dem som er gitt søknadsmyndighet.

5: Trond Giske (A) 5. mars 2008. Liks: 121

For å svare i et språk som representanten helt sikkert forstår:

Født i NRK i 1973

Et program som ganske raskt ble en suksess

Norsk musikk slet i en hard virkelighet

Et program med sjel gav den en mulighet

Norsktoppen var dets navn

En politiker må passe nøye på

Vi kan ikke styre alt på NRK

Til å velge ut hva folk ser og hører

Fins det andre folk – de heter redaktører

Norsktoppen gir de navn

NRK må være ubundet og fri

Programpålegg blir svært betenkelig

Våre føringer skal være generelle

Bred detaljstyring er ei det ideelle

Norsktoppen var dets navn

(Giske innlegg med punktum etter hver linje gir en liks på 28)

Disse to listene viser spennet mellom de språklige ytterpunktene (Halvorsen og Bastesen), men også hvordan en automatisert analyse som liks alltid må gås etter i sømmene for å sikre at den ikke lekker. I store trekk passer den veldig bra. På korte enkelttekster, som dette, hender det at enkelte tekster har ekstremt mye av nettopp det den automatiske analysen ikke fanger opp, noe som kan gi seg ekstreme utslag.

Uansett, vi gratulerer Kristin Halvorsen og Steinat Bastesen. En virtuell rose er avsendt i i den virtuelle posten.

Reklamer

Enklest og vanskeligst språk på Stortinget

Man tenker gjerne at Stortingets talerstol må være den mest offisielle talerstolen i landet, og dermed den med det mest offisielle, innviklete, byråkratiske språket. Men stemmer dette? I samarbeid med Holderdeord har jeg sett på politikernes lesbarhetsindeks når de taler i denne salen det er så godt å sitte i. 251665 innlegg fra 1998 til 2016 ble analysert — og enkelte svar var nokså overraskende.

Så vanskelig snakker de i snitt på Stortinget:

Skjermbilde 2016-07-28 kl. 09.47.44

Ganske mye høyere lesbarhetsindeksskår enn nyttårstalenes, som ikke har vært over 40 på flere tiår. (Hvorfor kurven går opp mot slutten? Vi har ingen gode hypoteser.)

Og hvilke representanter er det så som snakker mest og minst avansert? Hvordan er topp-20 og bunn-20? Slik er bunnlista:

 

Skjermbilde 2016-07-28 kl. 09.46.32

For meg er det viktig å snakke slik at flest mulig forstår.Ekstra spesielt at det gir uttelling på tross av at jeg snakker dialekt.Noe som ofte kan gjøre det litt mer utfordrende for å gjøre seg forstått .Men desto mer gledelig . (Laila Marie Reiertsen)

I mine 16 år på tinget, prøvde eg alltid å snakke eit folkelig og forståeleg språk. I tillegg utfordra eg slipskoden og antrekka i  Nasjonalforsamlinga. Begge deler var vanskelig, men å væra blant dei 6 beste til det å snakka forståeleg og til folk flest, er eg stolt over å ha lykkast med. (Hallgeir Langeland)

Om ikke stolt då var dette hyggelig.
Prøver å bruke forståelige/enkle ord. (Kjell-Idar Juvik)

Ja, eg er sjølvsagt stolt over å ha Stortinget sitt mest forståelege språk, noko eg slett ikkje hadde tenkt på før.

Eg trur det kan koma av at eg brukte den jærske dialekten min i alle innlegga på Stortinget. Dette vart igjen referert på nynorsk som igjen kan verka klarare enn bokmål (særleg det konservative).
Eg har nok alltid vore bevisst på å bruka korte setningar og lite framandord for å bli lettare forstått. Dette er litt av vitsen i slike samanhengar. På Stortinget snakkar ein jo ikkje berre til medrepresentantar, men til folk flest om ein vert referert.

Eg trur også det kan vera ein trend i tida å snakka enklare, noko som er svært positivt. (Unn Aarestad)

 

Skjermbilde 2016-07-28 kl. 09.46.25

 

Mellom partiene er det overraskende lite forskjell:

AP: 44
H: 45
FrP: 43
SV: 43
KrF: 44
SP: 44
V: 44

De eneste som skiller seg ut er De Grønne, som har en liks-skår på hele 49, og Kystpartiet, som har bare 40.

Trenden er derimot ganske lik for de fleste partiene: en topp rundt 2000, så slakt nedover et tiår, før det går litt opp igjen.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Alle grafer, alle tall og all innsats bortsett fra ideen: holderdeord.

Språkets forfall, eller hvordan man har gått fra lange setninger til korte i den tro at det automatisk gjør språket enklere å forstå

Språket forfaller. Det har de  gamle sagt så lenge det har vært språk. Språket er ikke lenger hva det var, språket er ikke lenger det språket jeg lærte på skolen, og da er et tegn på degenerering og sivilisasjonens endelikt!

De gamle tar ofte feil om sånne ting, selvfølgelig. De husker det som bedre før krigen, men det var polio før krigen. Fattigdom. Folk levde hardere liv. Og kortere. Og språket, herrejemini, hvorfor skal gammelt riksmål være så mye bedre enn moderne bokmål? Begge har sine styrker og svakheter, og begge passer mer enn godt nok til de behovene språkbrukerne har. Er språket ikke godt nok på et område, finner man bare opp nye ord eller nye konstruksjoner, og vips, så fungerer språket fint der også.

Enhver tids språk er et uttrykk for den tidens språkbehov. Men det betyr jo også at man kan lese det omvendt: at enhver tids språk avslører den tidens behov og dermed hvilke verdier og kommunikasjonsidealer man har.

For å sammenligne ulike tiders behov, trenger man da bare sammenligne tekster fra ulike tider som fyller samme retoriske funksjon.

Og det er få tekster som passer bedre enn nyttårstalene.

I Norge har kongens nyttårstale vært en tradisjon siden før krigen og statsministerens i alle fall siden krigen sluttet.  I Danmark har statsministeren og regenten nyttårstalt siden krigen startet. I Sverige har Carl Gustaf holdt på med sine jultal helt siden 1972.   Finland, Færøyene, Island og Sametinget har også sine nyttårstaletradisjoner.

Om man kan se en utvikling i retoriske stilidealer, burde det være i disse talene. Men bare de danske talene er på over 350 000 ord — hvordan skal man klare å overskue alt uten å gjøre det til en fulltidsstilling?

Vel, én hypotese om språkets utvikling er at det har blitt enklere. talene har blitt mindre høytidelige, mer folkelige, mer tilgjengelige. Og den mest brukte målestokken på teksters stilnivå i Norden er lesbarhetsindeksen (liks (lix på svensk)). Den måler setningslengde og andel lange ord (6+ bokstaver) og kommer så via en formel fram til et tall som angir hvor vanskelig teksten er.

Et liks-tall under 25 er en barnebok. 25-30 er enkle tekster, 30-40 er normal skjønnlitteratur, 40-50 er sakprosa, 50-60 er faglittartur, mens over 60 er vanskelige forskningsartikler og avhandlinger.

Så hvordan ligger de nordiske nyttårstalene an? Holder hypotesen om at språket har blitt enklere og enklere? (Og om ja, hvorfor?)

 

Lesbarhetsindeks

Den norske kongen

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 12.55.10

Den norske statsministeren

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 12.58.08

Den svenske kongen

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.07.33

 

Den danske regenten

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 12.59.27

Tallene fra før ca 1950 er veldig korte tekster (vi kommer til hvor korte senere), så liks-verdiene er litt upålitelige.

Den danske statsministeren

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.01.38

Helle Thorning Schmidt satte en foreløpig nordisk rekord i 2015 med en liks på bare 24. Men trenden er klar for alle talene, om det så er i tjueårsperspektiv eller sekstiårsperspektiv: trenden er nedadgående. Talene får stadig lavere liks.

De er stadig enklere. (Hvorvidt de også er det ut fra et syntaktisk perspektiv, eller om tvertimot de gamle hadde mer litterære taler, mer elegante, mer retorisk sofisktikerte og godt strukturerte taler — det er en analyse som er utenfor denne retorikerens rekkevidde for øyeblikket.) Tekstene er stadig enklere. Men om dette skal vise dagens generasjoners manglende evne til å holde fokus over lengre tid, kan man kontre med at talene blir stadig mer ordrike, og dermed, skulle man tro, tar lengre tid å fokusere seg gjennom.

Andre grafer

Den norske kongen

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.18.32Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.16.25Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.16.43

(Hva som skjedde i 1990? Kong Olav holdt sin første nyttårstale.) Og, overraskende nok, andelen lange ord har faktisk blitt stadig større, selv om det ikke er en veldig tydelig trend:

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.16.59

 

Den norske statsministeren

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.28.02Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.27.55Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.27.36

Statsministeren, derimot, har brukt både stadig færre ord og stadig kortere setninger. (Det ville vært interessant å utvide perioden, så alle taler fra krigen til nå kom med i statsministergrafen også.)

 

Den danske regenten

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.32.46Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.32.36Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.32.26

Her ser man hvor korte de første etterkrigstalene var i forhold til resten.

 

Den danske statsministeren

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.37.25Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.37.17Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.37.11

(Talen var så kort i 2005 fordi Anders Fogh Rasmussen valgte å skrive en ny tale og fokusere utelukkende på tsunamikatastrofen I Asia dagen før.)

 

Den svenske kongen

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.54.26Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.54.18Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.54.09

Kungen har blitt enklere på alle måter: færre lange ord, kortere setninger, færre ord.  Men han har fremdeles, kanskje litt overraskende, flere lange ord enn de eller fleste.

 

Og moralen på alt dette? Er hypotesen styrket? Er språket i forfall?

Vel, for det første trengs det selvfølgelig mer data. Det er ikke nok å ha tall fra 1995 for de norske statsministrende, 20 år er en for kort tidsperiode. For det andre er det tendenser som går i motsatte retninger: ja, liks-tallene har blitt lavere og lavere. Men samtidig har de fleste talene blitt lengre og lengre. Det hadde vært interessant å se hvor lange talene faktisk var, i minutter og sekunder, men så lenge de dataene ikke er for hånden, kan man bruke antall ord som en god tilnærming. Og ord har det blitt færre av hos noen (kungen og den norske statsministeren), men flere av hos de fleste.

Setningslengde, derimot, har gått ned hos alle. Og der er vi kanskje ved kjernen. Korte, uornamenterte setninger, uten innskutte leddsetninger og altfor mange adjektiver, har blitt et ideal. Reklamespråket har blitt et ideal, taler er blitt innrammede slagord og ikke utlegninger av moral eller politikk. Dette kan enten tolkes dithen at klarspråk er viktig, setningene skal være nesten så korte som mulig for at alle skal kunne følge med, eller at man undervurderer tilhørernes retoriske og logiske evner og prøver å overbevise dem ved å spille på patos og etos heller enn logos: store følelser og talerens image heller enn det hen faktisk sier i talen.

Klarspråk er bra. Men gode talere makter å komme med tydelige budskap i lange setninger: det gjelder bare å vite hvordan man skal dele inn setningene, hvordan den syntaktiske strukturen skal være, hvordan gjentakelset virker til å få en oversikt. Klarspråk trenger ikke være utelukkende korte, avhuggede helsetninger. Klarspråk trenger ikke være dumspråk — eller stakkato.

Men da er vi over i estetikken. Hva slags språk flyter best? Er Bach eller techno den beste musikken å bli overbevist av? Det avhenger selvfølgelig av personloge preferanser — og det kommer det aldri til å finnes en fasit på.

Så moralen er dette: språket i den nordiske nyttårstalene hr gjennomgående blitt stadig enklere helt siden krigen. Delvis fordi de har endret retorisk funksjon: der kongen før skulle imponere, skal han nå vise at han er på lag. Delvis fordi man har siktet mot å inkludere så mange som mulig i talen, at alle skal forstå den. Delvis fordi man har stadig mer opptatt av emosjonelle argumenter og slagord i retorikken, og mindre av fornuft og logiske argumenter. Delvis fordi smaken har endret seg, og man forventer at talene ligner på reklamesnutter og twittermeldinger fordi det er det man er vant til og setter pris på.

Så det er et forfall og det motsatte, en positiv utvikling og en negativ, alt samtidig. Men det nærmer seg snart en grense. Når Thorning makter å holde en tale som har en liks på barneboknivå, da blir stadig flere fornærmet over hvillket intelektuelle nivå hun er på. Og når statsministrenes setningslengde kryper godt under 10 ord, da begynner det å bli så korthugget at det nærmer seg fotballfanssangnivå.

Og da begynner det å bli litt teit.

(Denne tekstens likstall: 13,3 setningslengde, 22,4 %  6+ ord, liks på 36).