Helmaraton barbeint

(Fra egen blogg.)

Helmaraton. Første forsøk.

Til Start

Jeg er ikke en person som sier at jeg ikke klarer ting. Jeg sier kanske at jeg ikke gidder, eller ikke orker, eller ikke synes det er verdt å prøve ting — men jeg er ikke en som gir opp uten å ha gjort et ordentlig forsøk, samme hvor håpløst det ser ut.

Og likevel, der lå jeg i senga noen timer før starten på helmaraton og hvisket til T: Jeg klarer det ikke. Dette går ikke. Jeg er helt sikker.

Litt nervøsitet har man, det er klart. Litt hodepine, litt kraftløshet, litt vondt i halsen, sånne ting kan man ta på angstkontoen. Ingen problemer. Men disse tunge beina? Disse lårene som klagde bare jeg gikk opp trappene, som til og med etter en lang (kort) natts søvn var så mørbankede at de nesten gjorde vondt? nervøs kan man ikke være.

Jeg regnet og funderte. Kunne det være fordi jeg var overtrent? Men 6 kilometer denne uka kunne ikke akkurat regnes som overtrening. Hadde jeg syklet for mye i København? Gått for mye i trapper? Ja, jo, men nei, det kunne ikke være det heller. Jeg måtte ha spist for mye eller lite, eller så var det dårlig væskebalanse. Det passet ikke heller, men det måtte passe, enten det eller så var jeg i ferd med å bli virkelig forkjøla. Og da kunne jeg hvertfall ikke løpe maraton.

Frokosten gikk i en døs. Mine to kamerater var erfarne maratonløpere, de siktet seg begge inn mot 3.30. Jeg? Dette går ikke, sa jeg. Men jeg må starte. Løpe noen kilometer, i alle fall gjøre et ærlig forsøk så ikke foreldre og familie blir skuffet. Jeg kommer ikke til å fullføre. Men jeg skal starte.

Vi tre løpere lot familiene spise frokost videre og skyndte oss til T-banen. Vi var sent ute, og enda senere ute ble vi da det viste seg at T-banen ikke gikk før om tjue minutter. Lørdagsrute. 9:25 kom vi fram til Nationaltheatret. Faren min og broren min var der for å ta sekkene våre, mine to erfarne maratonkamerater jogget lett mot startstreken, jeg gikk etter og satte meg utenfor Rådhuset.

Dette går ikke, sa jeg til broren min. Vi skal heie på deg, vi, sa han. Jeg føler meg litt syk, sa jeg til faren min. Ja, man gjør gjerne det, humret han.

Et kort dobesøk. En dose astmamedisin. Teip på venstre storetå. Ta av mine lite jogger-aktige oppvarmingsklær. Fryse litt. Sette telefonen rundt armen. Se på alle løperne i startområdet, alle skoene. Ta av mine tynne bysko. (Tok ikke T-banen barbeint. Ville ikke skille meg ut.) Kjenne asfalten mot fotsålene. Den er varm, utbryter jeg. Asfalten er ikke kald i det hele tatt, den er behagelig å trå på, og jeg kjenner hvordan jeg kommer inn i løpemodus igjen. Disse nakne føttene har båret meg helskinnet gjennom mange kilometer før. Så la dem da gjøre det igjen.

Start

Jeg går helt bakerst i startfeltet. Det er en vane jeg har fra gammelt av, jeg liker å være bakerst, det gjør det mye lettere å løpe sitt eget løp og ikke la seg fanges av andres tempo. (Da jeg var barn, medførte det også at jeg ikke fikk for mye astmaproblemer, noe som jo var en fordel.) Jeg går oppover fra de andre løperne, ser på bakken, prøver å gjøre meg klar. Jeg snur igjen, går tilbake mot Rådhusplassen, kaster et blikk mot menneskemengden — og tråkker på en glassbit.

Hvert eneste skritt du tar, kan være det som ødelegger alt. Følg med.

Glassbiten kan heldigvis bare børstes av, og smerten forsvinner fort. Det er ikke noe blod. Det går bra. Det går bra.

Startskuddet går for første pulje. Jeg blander meg inn i tredje pulje, går litt framover og finner meg en plass inn mot midten, så jeg ikke skal være så synlig fra kantene. En mann ved siden av meg har tåsko, jeg sniker meg unna ham, orker ikke en samtale nå, vil bare være i mitt eget hode.

Andre pulje starter. Jeg har endt opp like bak 4:45-ballongene.

3-2-1. Og der er vi i gang.

Planen min var egentlig å ta det veldig med ro i begynnelsen, gjerne gå de første par hundre meterne, så løpe fem min og gå ett den første halvmaratonen, og først da begynne å spa på. Men det viser seg fort at det ikke er mulig. 4:45-ballongene løper av gårde, alle rundt følger på, og jeg faller inn i rytmen. Jeg kan ikke begynne å gå, da kræsjer de bak i meg, jeg kan ikke løpe fortere, det er ikke plass. Dessuten ville det sett enda latterligere ut enn det allerede gjør. Jeg løper tankeløst, følger bare på.

Vi (for det er et «vi» nå) kommer vekk fra Rådhusplassen og svinger inn rundt festningen og veien åpner seg opp, men 4:45-gruppas rytme har blitt min rytme, og jeg bestemmer meg for å holde meg bak ballongen i minst ti kilometer. Jeg kan hvile i denne farten, det koster ikke så mange krefter å bevege seg i dette tempoet, så da er det det vi gjør.

Første passering

De første 10 byr ikke på store problemer. Jeg holder ord og passerer ikke 4:45-gruppa. På drikkestajonene stopper jeg og drikker vann; på andre drikkestasjon spiser jeg den beste bananbiten jeg noensinne har smakt. (En skulle nesten tro jeg likte bananer.) Underlaget er greit. I Kvadraturen er det et kryss med litt sand, og brosteinene på Karl Johan innbyr til sakte og forsiktig løp, og asfalten er ru enkelte steder (som rundt busstasjonen), men det går helt fint, og jeg føler meg bra ved første runding. Til og med i låra, men det tenker jeg ikke på.

Etter 8,5 kilometer ser jeg pappa og bror. Pappa har løpt en hel bråte med maraton. Han prøvde å få med oss barna på løpingen også, men det fungerte liksom aldri helt. Jeg var med på K-joggen ved Ertehytta så mange ganger at jeg selv flere år senere fremdeles var med på den lokale adelskalenderen, men jeg var bitt av å samle deltakelse, ikke av selve løpingen. Som voksne har både bror og jeg løpt med ujevne mellomrom, men sjelden lenge av gangen, og aldri i nærheten av så intenst som pappa.

Maraton var noe han drev med. Vi sønner lovte oss selv og andre at så lange løp kom vi aldri til å begi oss utpå.

Pappa har reist med buss fra Sylling bare for å stå her og heie på meg. Jeg har 33,5 kilometer igjen. Like langt som det lengste jeg har løpt noengang.

Andre runde

Når andre runde begynner, setter 4:45-ballongen ned farten. Eller så er det bare meg. Jeg siger opp på siden av den ene fartsholderen. Hun sier noe om at de skal passe seg for ikke å tråkke meg på tærne, jeg sier at det går bra, hun sier at hun også har prøvd tåsko, og det var den samtalen.

Jeg er ingen sosial løper.

4:45 kommer lenger og lenger bak meg. Nå løper jeg ikke lenger i et vi, det er ikke lenger en gruppe. Nå er det bare meg og kilometerne.

Ved Operaen hilser jeg på mine to erfarne løperkollegaer. De løper i motsatt retning og er endel kilometer foran meg. Jeg vet ikke hvordan maratonløpere hilser på hverandre og ender opp med en slags blanding av vinking, fjern-high five og noe som ser ut som om jeg slår bort en innpåsliten veps. Ordene jeg utstøter gir ingen mening. Men det er godt å se kjente.

Andre mennesker roper også på meg nå og da. «Heia Per, Heia Ole, Kom igjen Nilsen, Heia Jostei… Han er barbeint!» «Stå på, apeføtter!» «Hvor har du gjort av skoene dine?» Glemte de hjemme, svarer jeg til allmenn forlystelse. Jeg flyter videre.

Andre passering

Ved andre passering av Karl Johan har mamma kommet også. Hennes pers på maraton er 5:50, hun løp seg nesten i senk og har fremdeles litt småvondt av det løpet, men det var i New York, og hun snakker fremdeles om det med en egen glød i stemmen.

Heia Jostein! Trenger du medisin? roper hun.

Hun er bekymret, hun husker barndommens astma og har sikkert hørt av de andre at jeg tok en dose før start, noe jeg som ikke gjør så mye lenger.

Men det går bra, ikke noe problem, jeg får ikke astma av trening lenger, i alle fall ikke denne type trening, bare gress og støv og maling og sånne ting — men det er mulig jeg trenger litt teip.

Hæ?

Litt sportsteip!

De siste kilometerne har jeg kjent entydning til et gnagsår under den ene foten. Ikke fordi jeg har tråkket på noe, bare på grunn av gjentatte gnidninger mot hard asfalt. Er det noe jeg har vært engstelig for, er det gnagsår.

Da jeg begynte å løpe barbeint, fikk jeg gnagsår etter bare etpar kilometer. (En gang, langs en ekstra grov asfaltsti på Hvar i Kroatia, løp jeg ekstra fort og fikk et stort gnagsår etter bare noen hundre meter!) Det har blitt færre og færre sår etter hvert som teknikken min har blitt bedre, men når man løper 42 kilometer, skal det ikke mye til før huden begynner å klage et sted eller to.

Kan jeg få teip når jeg kommer inn igjen, etter 29 kilometer, roper jeg idet jeg løper forbi og passerer Nationaltheatret. Men der stopper jeg nesten helt opp.

T har kommet, med våre to sønner. Og de har laget skilt: HEIA på den ene siden og PAPpA på den andre.

Jeg løper bort for å gi dem high five, for å si hei og vise dem at jeg setter pris på denne overraskelsen. (Jeg hadde forventet dem litt senere, i målområdet.) Samtidig hører jeg fra den andre siden av gata, mot Spikersuppa, broren min komme dampende med en sportsteip i hånda. Jeg skjener rett over gata, tar teipen og legger den i baklomma på løpetightsen, skjener tilbake igjen for å løpe ved siden av min eldste sønn og hans HEIA-skilt, og så er det videre.

Pappa sa senere at han hadde sine tvil før start, men når han så meg her nesten halvveis, trodde han det kom til å gå. Selv bare løper jeg.

Tredje runde

Idet jeg passerer Rådhusplassen, får jeg et glimt av meg selv på storskjermen. Det ser rart ut, jeg verken gamper eller tripper, men jeg ser ikke nøyere etter, det er ikke noe gøy å se seg selv direkte.

De siste 6-7 kilometerne har jeg tatt igjen mange mennesker, og det fortsetter jeg med utover mot Lysaker. Mange går, spesielt i oppoverbakkene. Det gir en helt egen rus, det er som om jeg er raskest av alle, og kilometerne flyr enda fortere forbi når jeg kan fokusere på å hente inn rygg etter rygg. Rytmen og løpingen går helt fint. Jeg er ikke tungpustet, beina beveger seg jevnt og trutt, alt virker å være på stell. En drikkestasjon lengst vest har bare sportsdrikke (sukkergugge, jeg får det ikke ned), og jeg går i de bratteste bakkene, men neste drikkestasjon hadde masse vann, og selv når jeg går, tar jeg igjen mennesker.

Da skjer det.

På vei inn til byen igjen, etter kanskje 26 kilometer, kjenner jeg en skarp smerte i hælen idet jeg går noen meter. Jeg børster vekk noe fra fotsålen og går videre. Fremdeles vondt. Og denne gangen kommer det blod.

Jeg løper videre, litt hinkende, men innser snart at det er ikke nødvendig å hinke, det er ikke vondt å løpe, bare å gå. Så jeg blir nødt til å løpe de siste 16 kilometerne på grunn av et lite sår på hælen? Jeg løper i alle fall videre foreløpig, rett gjennom en cola-kaffe-stasjon (drikker ingenting her heller), fortsetter bare å løpe, men tester hælen mer og mer, helt til jeg nesten lander på hælen som i gamle dager.

Hm. Ingen smerte?

Jeg stopper og ser under fotsålen. Ikke noe blod. Jeg klemmer og dytter. Ikke noe vondt. Jeg går tre skritt. Ikke noe problem.

Så er alt vel. Jeg løper videre. Snart Rådhusplassen. Snart T og alle de andre.

Tredje passering

De står der alle sammen. Mamma, pappa, bror, T, våre sønner, de andres familie. Jeg suser forbi, i alle fall føles det sånn, kjenner varmen fra de jeg kjenner og flyter videre på den.  Det er nå løpet begynner, sier man. Og det er innen rekkevidde.

Fjerde runde

Det er nå løpet begynner betyr altså, om man skal tro mine erfaringer, at det er nå fotsålene begynner å klage. Den lille sanda i Kvadraturen tvinger meg til å gå. Asfalten utenfor Operaen er ekkel. Men jeg skal klare det, jeg kan klare det, ikke så mange kilometer igjen, bare ned langs vannet et lite esktrastykke, og så samme runden rundt Botanisk, og så mål. Bare fortsett.

Nedover langs fjorden møter jeg Eivind. Han er i følge med en dame som prøver å oppmuntre ham, men han er sliten, Eivind. Han løper tre skritt før han banner høyt og begynner å gå. Han begynner å løpe igjen, men bare tre skritt før han banner enda høyere. Min marsjfart er høyere enn hans, så jeg tar sikte på å passere ham så fort jeg kan.

Men så begynne den ekstra sløyfen på halvamaratonrunden, den vi ikke løp de første to rundene. Så begynner grushelvetet.

Det positive er at det er ingen mennesker her som ser meg stolpre over småsteinene. Det negative er at det ikke er mennesker her som kan hjelpe meg fram. Jeg løper forbi Eivind, men tråkker på en stein og stønner av smerte. Eivind løper forbi jeg. Jeg tar fart igjen og passerer ham, men treffer nok en stein og han passerer meg igjen, Jeg løper forbi ham igjen og skjener rett foran ham i forsøk på å finne steinløse deler av veien, men mislykkes og banner høyt. Eivind passerer meg igjen, før han også banner høyt og begynner å gå.

Bare måkene fikk med seg vår merkelige dans, måkene og eventuelle løpere som ikke hadde nok med egne problemer. Men banningen vår nådde nok et godt stykke utover havna og inn i intetanende lystbåter.

Når småsteinene begynner å bli færre, passerer jeg Eivind for siste gang. Kom igjen, Eivind, sier jeg. Han svarer ikke, men to hundre meter senere hører jeg ham banne høyt igjen. Forhåpentligvis kom han til mål.

Etter steinene har jeg min raskeste kilometertid på hele maratonet: 5:52. Men euforien straffet seg, for neste kilometer var den treigeste av alle: 7:28. Det er fremdeles langt igjen. Jeg tripper nå, jakter på de beste stedene å sette føttene, løper på fortauskanter så mye som mulig, tar omveier for å unngå grov asfalt. Innimellom går jeg noen skritt, men ikke så mye mer, det er ikke tiden for å gå, det er tiden for å fullføre.

En mann roper til meg fra en balkong: Dagens beste sko! Takk, roper jeg tilbake.

På en drikkestasjon sklit jeg på et bananskall og går faretruende ut i en slags maratonspagat, men jeg stopper, puster, kjenner etter og fortsetter. Ingen skade skjedd.

Kreftene begynner å svinne hen. Ikke for det, jeg er egentlig ikke utslitt,  men jeg klarer liksom ikke å presse meg mer, heller. Men jeg skal komme meg til mål. Et øyeblikk får jeg tårer i øynene: jeg kommer til å klare det! Når jeg har sett for meg målgangen, har det som regel vært med full jubel og store gråtescener i en overlykkelig ramling over målstreken. Og vi nærmer oss.

MÅL

40 kilometer. Jeg hører familien min på lang avstand, de har sett meg, men jeg har ikke sett dem, jeg løper sikksakk mellom tilskuerne på fortauet. Det er litt lettere for føttene, og bevegelsene går automatisk, det er som jeg har gjort mange ganger på basketbanen. En dame skvetter når jeg sniker meg foran henne, en mann banner uforvarende.

Jeg løper forbi heiagjengen, virkelig løper så fort at jeg ikke legger merke til at en mann med mikrofon prøver å stille meg et spørsmål. Hundre meter senere går jeg igjen, lange metodiske skritt, for å spare krefter til Karl Johan og brosteinene.

Første del av Karl Johan går fint, men brosteinene er vonde. Jeg prøver å løpe på fortauskanten, men blomstergrytene står så nær veien, jeg kræsjer nesten borti dem. Brosteinene likevel, da.

Nedi bakken sitter det to fotografer som begge tar bilder av meg, siden jeg ikke har noen løpere rundt meg. Jeg løper forbi dem, går igjen. Løper igjen, går igjen, bestemmer meg for å løpe til bakken ved Stortinget. Men der er det også en fotograf, og jeg kjenner ham, så jeg kan ikke unngå å smile og løpe opp likevel. Og når han er bak meg, står det en heiagjeng på toppen av bakken, jeg får ikke med meg verken kjønn eller alder, men det er mange, og de roper på meg alle sammen, så jeg fortsetter å løpe helt opp bakken.

Et av mine vage mål før start var å komme før halvamaratonvinneren. Det ryker i siste sving. Politieskorten durer forbi, og jeg merker såvidt at en eller annen løper veldig raskt for så å forsvinne. Bare fortsett. Noen hundre meter til.

Så åpenbarer Rådhusplassen seg. Ikke noe poeng å spare seg nå. Jeg registrerer at steget mitt er dårlig, hælene plantes i teppet foran mål og jeg aner tilskuerne bare mer enn jeg ser dem. De klapper og jubler høyt. For meg. Jeg prøver å spurte, men gjør det ikke likevel, dasser bare de siste meterne mot målet, slutten på hele greia, og stopper en meter bak linja.

Andremann på halvmaraton tok meg også igjen på oppløpet. Så klappet de ikke for meg likevel.

Det er ingen store følelser. Litt sliten, bare. Jeg jubler ikke, gråter ikke, løfter ikke hendene engang, bare går og ser ned i bakken og kjenner på at målet er nådd.

En mann med mikrofon stopper meg, TV2, den samme mannen som på 40 kilometer, han sier at han har snakket med mamma og at hun mener jeg er litt gal, er du det?

Jeg håper ikke det.

To minutter med TV2, avbrutt av eldste sønn som kommer løpende for å gi meg en klem og yngste sønn som i mangel på bedre alternativer slår meg på rompa med HEIA-skiltet, blir til to sekunder på Sportsnyhetene den kvelden. Men det vet jeg ikke ennå. Jeg stavrer meg ut av det inngjerdede området og møtes av hele familien. Bror spretter en champagne og gir meg et glass.

Du klarte det, Jostein.

Jeg setter meg ned, mer matt enn utslitt, og får champagnen til venstre for meg. Barna setter seg ved siden av, jeg flytter flaska til min høyre side, en automatisk bevegelse etter noen år med sølte melkeglass.

Så det er sånn det føles å løpe maraton barbeint. Føttene er svarte av møkk, men uten sår og bare antydning til gnagsår. Sportsteipen gnager meg på halebeinet. Musklene er ømme, men ikke altfor ømme, jeg går forholdsvis normalt. Den begynnende forkjølelsen merkes ikke i det hele tatt. Og hodet? Og gleden?

Selvfølgelig klarte du det, sier en stemme i hodet mitt. Det er bare å sette den ene foten foran den andre mange nok ganger.

Konklusjon

Ifølge pappa, som fulgte jeg nøye gjennom hele løpet på Endomondo, hadde jeg et perfekt løpsopplegg:  
Så vidt vi kunne se i går så har du løpt med negative split. Den siste halvdelen 1, 5 minutter raskere enn den første. Det er helt ideelt i tilfelle.  Så sånn sett lønte det seg å ligge bak 4:45-ballongen første runde, selv om jeg selvfølgelig nå gjerne ville ha løpt litt raskere, under 4:30, for eksempel. Man setter seg jo nye mål hele tiden.

Han likte også steget mitt, sa han:
Jeg var også imponert over steget ditt – helt annerledes enn det jeg er vant til fra din side. Det er tydelig at barbeintløpingen skaper et kort, mykt. lett steg. Du var også mye rettere i ryggen. Vanligvis luter man mer framover med sko.

Det er altså ikke bare meg: jeg har virkelig endret steget fra klampete til trippete, fra tungt med tunge sko til lett uten sko. Godt.

Min eldste sønn var veldig opptatt av hvordan det føles å løpe maraton barbeint, og hvor mange norske som har løpt helmaraton barbeint før. Jeg vet om bare én, sa jeg, og jeg kunne se han smile stolt. Og en stolt sønn er en gave.

Men jeg vet ikke hvor stolt jeg er. På den ene siden er det langt å løpe uten noe på beina, og det krever sine føtter. Jeg tar til meg all ros jeg kan få (gikk til og med så langt som til å sjekke likes på min nesten ubrukte facebook-side den kvelden…). På den annen side føler jeg at jeg sniker meg til den rosen. For meg nå er det langt lettere å løpe barbeint enn med vanlige joggesko. Jeg klarte aldri å løpe så langt med joggesko, rekorden er på 21 kilometer, og da var jeg langt ømmere og stølere enn nå. Selv tåsko eller andre minimalistiske sko hindrer liksom føttene mine å gjøre jobben sin fullt ut, og selv om jeg nok ville ha løpt fortere i dem, så føles det bedre helt barbeint — og jo mer jeg trener barbeint, desto mindre vil jeg tjene på å bruke sko.

Det er jo det det går ut på, i bunn og grunn: det gjelder bare å trene nok. Jeg er bare heldig som har funnet noe å trene på som gir meg så mye glede.

Nå gjenstår det bare å la andre ta del i denne gleden.

(Bilde fra første runde, mens jeg fremdeles hadde skjerf)

(Fra innspurten. Litt mer sliten. Andremann på halvmaraton i bakgrunnen.)

Reklamer

Transgrancanaria: Neste korsvei

(Fra egen blogg)

Det var i de dager at Jostein fikk det for seg at han skulle løpe Transgrancanaria. Og alt folket sa at det var galskap.

1 Nesten midnatt. En mann snakker på et språk jeg bare nesten forstår, roper ut gjennom en høyttaler, noe med fjell og kilometer og tungt og VAMOS! Det føles som om han snakker til meg, som om han anklager meg for noe, hvorfor er han så sint? Men jeg svarer ikke, ser bare mot klippeveggen og lengter mot toppen.

Mørket bølger bak meg. Snaut tusen gjennomtrente ultraløpere foran meg. Menneskemengden stimler sammen rundt oss, det summer forventningsfullt. Et hav av røde lykter som dingler og blinker. Som blodskutte katteøyne. Stjernene lyser medfølende. Mannen, eller noen, synes å ta fram en pistol et sted der framme.

Nesten midnatt. Og så går skuddet.

 

2 Sekken min er litt flekkete av gammel leire, og den virker mer klumpete enn alle andres, og i min fargeignoranse har jeg kjøpt en lyseblå sekk tydeligvis rettet inn mot det kvinnelige segmentet — men det er min sekk, og det er den jeg har. Den er fylt med en regnjakke, regnbukse og mange ting jeg trolig ikke trenger.

Men hva bryr det meg at den er lyseblå! T-skjorta, Transgrancanarias offisielle T-skjorte som alle har fått,  er den tighteste og tøffeste løpe-t-skjorta jeg noensinne har hatt på meg. Bortsett fra at den er gjemt under en utvasket undertrøye. Men likevel! 125 kilometer ligger pakket i sekken, jeg tynges allerede av den og sleper meg framover, nesten helt bakerst i feltet. Men likevel! Det er min sekk. Det er meg.

 

3 Det tar kanskje en kilometer, om så mye, og så svinger vi av fra veien og inn på en mørk, steinete sti oppover fjellsida. Det tar kanskje ti meter, om så mye, før jeg spinner litt i grusen. Hadde jeg løpt, hadde jeg falt. Som det er nå, lener jeg meg bare litt ekstra på stavene og fortsetter med den samme rytmen, med blikket mot et par sandaler foran meg.
En mann skal løpe hele løpet, en hel dag og to mørke netter i lyset fra en sølle hodelykt, med noen millimeter lær mellom fotsålene og det steinete ørkenunderlaget, og med tær som hvert skritt kan smelle inn i røtter eller størknet lava. Wow.

 

4 Mamma er her. Tanken slår meg et øyeblikk, et lite kort sekund: mamma har kommet til Kanariøyene, for første gang i hele sitt liv. Hun som ikke liker charterturisme og ikke har brukt en badedrakt på flere titalls år — hun har brukt tusenvis av kroner og mange hardt tilkjempede feriedager for å se meg løpe. Alt hun ser nå, er en kort bekreftelse på mobilen sin: startnummer 653, Jostein Sand Nilsen, har passert startstreken. Neste oppdatering ved neste passering en gang i natt.

Men sekundet går og øyeblikket forsvinner, snart tenker jeg bare på å gå oppover, sakte men sikkert. Skritt for skritt. Hold følge med sandalene. Bare fortsett gjennom mørket.

 

5 Plutselig er jeg på toppen av fjellet, plutselig er det ikke lenger bratt, køen løser seg opp og alle begynner å småjogge. Og plutselig innser jeg hvem sandalene er. Han er svensk. Jeg har chattet med ham. Det er han som har gitt meg tips og råd om løpet, han som fullførte i fjor på snaut cut-off, han som har fullført mange andre ultraløp og vet hva han snakker om. Han jeg lovte å finne og si hei til og takke.

Vi kommer til den første væskeposten, jeg stapper i meg appelsiner så det renner nedover skjegget, rundt om meg får noen allerede hjelp av røde kors mens andre løper målrettet videre. Jeg ser meg rundt. Ingen sandaler.

Jeg løper videre alene.

 

6 Et sted på den andre siden av øya ligger kona mi og sover. Med mindre et av barna har en våkenatt: da stryker hun en panne og to kinn og trøster og synger eteriske sanger, stille så ingen andre skal våkne, men høyt nok til at gråten skal stilne og drømmene skal liste seg inn igjen.

Jeg svetter. Nattelufta er kjølig her på fjellet, men svetten pipler likevel frem på panna mi, som om jeg har feber, som om dette er en dårlig drøm.

Men bare videre. Jeg tørker panna med min egen håndbak, holder fingrene rundt nesa og sender snørr ut i stikanten, fortsetter, bare fortsetter, så sakte jeg våger å bevege meg, for å holde meg innenfor cutofftidene og spare så mye krefter som mulig.

Er dette en drøm, er det en usedvanlig langdryg en. Stjernene er magiske, men natta er uendelig.

 

7 Men så er den ikke det likevel. Oppe i fjellet et sted, i en eller annen dal, begynner det å lysne. Jeg skrur av hodelykta og løper litt famlende i grålysningen, ser fargene vende sakte tilbake til verden. Bort en grusvei, ut på en asfaltvei.

Og så faller jeg pladask. Fjellene på den andre siden av dalen er irrgrønne i morgenlyset, og samtidig varmt røde. Kantene er skarpe, men likevel myke, som frosne bølger, og de slitte, hvite mursteinshusene ligger og ulmer og duver i fjellsidene.

Dette.

Natta blir dag og mørket blir lys og som en superhelt dobler jeg kreftene mine og flyr videre langs løypa.

Dette!

Eller flyr og flyr, fru Blom. Jeg fortsetter, i alle fall. Med litt flere krefter.

 

8 På vei inn til Teror hører jeg en barnestemme: Der er pappa! Og så en til, og så to damestemmer, og ut av det blå, etter en hel natt og en kvart dag med ukjente mennesker og stier og opplevelser, ser jeg igjen de jeg kjenner aller mest.

Mine to eldste sønner kommer løpende mot meg. Du er en time foran cutoff! Det går kjempebra, pappa! Toåringen sutrer litt da jeg jogger forbi til appelsinbordet, men blir fornøyd igjen da jeg tar ham på armen. Seksåringen holder stavene mine. Åtteåringen snubler seg gjennom tider og kilometer og høydemeter.

Damene sier det går bra. De har funnet et ledig bord på væskestasjonen hvor de har lagt ut et helt sortiment med kioskvarer. Jeg bælmer en liter sjokolademelk og imponerer barna.

En funksjonær ser på hele scenen og smiler til meg.

Jeg smiler tilbake, et kort nikk. Ja, jeg er heldig. Men jeg må videre.

 

9 Garanon, dagen går allerede mot kveld, familien skal vente igjen, jeg har holdt tempoet noenlunde, alt under kontroll.

Den samme barnestemmen: Pappa!

Men så: de stenger, pappa! De tar vekk appelsinene!

Hjertet faller i halsen på meg. Har jeg ikke klart cut-off? Hvordan er det mulig? Det er fremdeles en maraton igjen! Jeg har krefter!

Jeg kaster i meg noen appelsiner og fyller vann i sekken som sistemann.

Etter Garanon er det løpets verste bakker opp til Roque Nublo. Jeg klarer det ikke, sier jeg.  Det er en ny cut-off på toppen ved Roque Nublo, jeg klarer ikke å komme meg opp dit i tide, det er umulig.

Men jeg fortsetter.

Jeg spiser ikke nok, ikke tid, jeg bare peiser på bortover veien og oppover bakkene, tar igjen 10-12 mennesker, gir full gass. Dette går ikke. Men jeg fortsetter.

 

10 Jo høyere opp på fjellet, jo kaldere blir det. Jeg tar på meg regnjakka, men fryser fremdeles. Bare fortsett. Skritt for skritt. Se ikke opp, se aldri opp, se bare ned en sjelden gang for å se hvor langt du har kommet. Du klarer ett skritt, du klarer ett skritt til, og så ett til, det er ikke vanskelig.

Stavene bøyer seg svakt under vekten. Jeg er ikke sliten, ikke som jeg trodde jeg skulle være, jeg har ikke gnagsår, ikke antydning til kramper, armene drar meg fremdeles videre.
Men jeg er matt og motløs. Dette var en dårlig ide, hører jeg meg selv tenke. Dette var skikkelig dumt. Du skulle stoppet der nede.

 

11 Jeg stopper for å ta på meg regnbuksa. Det tar noen minutter, skoene er store og fingrene er dvaske. Det kan ikke være så langt igjen til toppen, det må bare være rundt denne knausen og så opp. Jeg henger over stavene, studerer en busk ved siden av stien, ser oppover, ser nedover.

Og gir opp.

En franskmann spør meg om hvordan det går. C’est fini, svarer jeg. Je suis fini. C’est tout.
Ah, god innsats, sier han og går videre.

De 10-12 jeg passerte i bunnen av bakken kommer nedenfra og går forbi meg. Jeg kjenne blikkene deres i ryggen, det er som om de spikrer meg opp, men det er bare i hodet mitt, alle har mer enn nok med seg selv og sine egne smerter. Etpar nikker såvidt, og det er det.

Det er det. Jeg går sakte videre. Helt oppe ved Roque Nublo står det en funksjonær som prøver å få meg til å gå til toppen, bare noen hundre meter til.

Nei, sier jeg. Da kollapser jeg. Jeg sleper meg videre til neste væskepost. Nærmeste vei hjem.

 

12 Skritt for skritt. Det går fremover, men det går sakte. Hodet har gitt opp, kroppen har gitt opp, fjellet har gitt meg opp, alt er forbi.

Jeg tas igjen av enda noen flere, som en Lada på motorveien. Etter et stund blir jeg tatt igjen for n-te gang, og legger meg ut til siden så hen skal kunne suse forbi. Men hen gjør ikke det. Jeg snur meg. Det er en mann i refleksvest og med en walkie-talkie i beltet.

Løypefeieren. Han som går bakerst for å få med seg alle trygt og sikkert til væskeposten. Han som samler opp rusket og rasket.

Inn på væskeposten, en sal i en campingplass høyt oppe i fjellet. 20-30 andre løpere i varierende grad av utmattethet. Jeg henter dropbagen og plumser ned på en stol i ørska.

Alt er så fjernt. Jeg skjeler vanligvis når jeg er sliten, men dette blikket er noe enda mer diffust, alt er enda mer uklart enn det pleier, jeg er enda lenger unna enn vanlig.

Jeg stabber bort til en funksjonær og får en tallerken med pasta. Og en til. Og en til.

Himmelsk pasta!

Jeg er tørst. Jeg drikker.

Jeg deiser ned på stolen igjen og lukker øynene. Jeg fullførte ikke.

 

13 To timer senere går vi hundre meter gjennom en bitende kald vind til en buss som har dukket opp for å ta oss ned. Jeg har på meg regntøyet hele veien, for trøtt til å være våken, for oppspilt til å sovne, skuffet over å måtte bryte, stolt over i det minste å ha kommet så langt. Gjort det jeg kunne.

 

14 Velkommen hjem, pappa!

En barnestemme, to barnestemmer. Du klarte det ikke, men du var veldig flink. 6000 høydemeter, påstår åtteåringen og gir meg en klem. Toåringen ser fremdeles på TV, selv om han ikke vet det selv. Seksåringen sovner mens han pusser tenna.

Jeg tar av meg skoene og overraskes over hvor skrukkete og hvite fotsålene er.

En lang, varm dusj som ikke er så lang likevel, da vannet blir kaldt.

Hvitt, rent sengetøy. Nytt laken under meg, teppe og laken som dyne over meg, på sydlandsk manér.

Jeg klarte det ikke. Men jeg fortsatte selv da jeg visste det ikke ville gå. Jeg løp opp mot toppene selv om jeg ikke hadde krefter. Det ble bare to maraton, ikke tre. Men det ble to.

Det får bli flere neste gang.

 

Istria 100: A Race Report

(Fra egen blogg)

 

This is not good. It’s Friday, I’m strolling around in Umag, at midnight I’ll be at the starting line, ready to run 110 kilometres across Istria. Except that I’m not ready. I’m cold, shivering even though the sun is shining and the temperature is at least 10 degrees higher than in Copenhagen. My muscles feel sore, even though they shouldn’t be, my entire body feels weak, and worst of all: I feel sick, as if I’ve eaten something rotten or have some kind of stomach bug. No, I don’t feel ready at all. But the race will start in just a few hours. So I have to be ready.

I never intended to run Istria 100. Sure, it looked tempting — I have been to that part of the world a couple of times and always enjoyed the clean air, the warmth, always wanted to run up the mountains, I speak the language since my wife’s an ex-yugoslav — but my main goal was Transgrancanaria just a few weeks earlier, and I didn’t think I would be ready for another race that soon.

Well, Transgrancanaria ended badly for me, I was too cautious and didn’t eat enough and missed the cutoff after 80 kilometres. I felt OK the day after, fine the day after that, and I realized that I should have and could have done better. How to fix it? Hm. There is this race across Istria…

So I signed up. If Transgrancanaria wasn’t meant to be, surely this race was: not as hilly, 15 kilometres shorter, and a cut-off time of 33 hours as compared to just 30 hours in Gran Canaria. I mean, surely?

And here I am wondering whether I will make it to the starting line at all. The muscle soreness will probably go away, my body will feel better once I start running, it’s always like this before a race. Nerves, probably. But the stomach? I can’t be so nervous that I’m puking at the starting line?

*

Almost midnight. I am at the starting line in Lovran. I have been here before, I recognize these streets. I even know the first 8 kilometres of the route, I once walked up the summit barefoot. (No, really.) I remember the lamps and tights and compression socks and trail shoes from Transgrancanaria. I’ve paid lots of money for this. I’ve left my wife and kids for a long weekend, even my mother, who came the very same day I left, just to be here, just to run. This is what I wanted. And yet I feel strangely out of place. I’m still cold: I see no-one else with as warm pants as me. The stomach isn’t good, I’m still queasy, I need to pee, my body feels heavy, still not ready, not ready at all. In the bus I made plans to ask one of the organizers how long they would stay in Lovran: if I give up halfway to the summit and go back, will someone still be there so I can hitch a ride back to the hotel?

But we’re here. Let’s see how far my body will take me.

Past midnight. We’re off. I jog a bit from the start, it’s what everyone does, it looks weird to be the only one walking, but soon it’s getting steeper and we all start walking. I’m way back in the field, almost everyone is ahead of me. My poles go blump-blump against the asphalt (unlike most others’, which don’t have rubber on the tip and go clink-clink). After a few hundred metres, someone stops by the side of the road to pee, but it’s too early for me: find a rhythm, get away from the house, then take a leak. First be warmer: after a minute or two, I take off my pants. I am almost last. A minute or two later, I find some grass, some trees, a secluded spot with no-one around except other runners (and they don’t care).

When I’m done peeing, I am dead last. So far back that I seem to be officially out of the race: ahead of me, two volunteers are taking  down the course markers. It’s like the race is over, that I didn’t even make the cut-off after five minutes. Part of me enjoys the symbolism. Turn back, I hear a voice saying. See? Even the organizers think you should give up at once. But another part of me is louder: no way, it says. No bleeping way! To travel all the way to Croatia just to give up after less than a kilometer? You can do better than that even if you puke!

So what do I do? I walk faster. I catch up with the others. I pass first one, then another. I get annoyed by some, they are too slow and I can’t get past them, the path is too narrow. I consider slowing down, taking a break for a few seconds, just to make sure I am not spending too much energy, but no, I am hooked on passing people, I am hooked on this rhythm of being slightly faster than those ahead of me. So I go on in the same way.

At the start, there was a lot of noise. Loud music, someone saying something in a microphone (mostly about how 110km is not 175km, as far as I can recall), cars in the street and people everywhere else. Here up on the mountain, though, it’s silent. No cars, no music, no-one making much noise except for heavy breathing, heavy footsteps, the occasional fart and sharp clink or muted blump from the poles. Nobody talks.

Except two Croat woman behind me. The last minutes I have been hearing them constantly chattering about God knows what (my language skills can’t keep up), but apparently it’s hilarious, they laugh as much as they talk, and they talk a lot. What is this, a party? And how embarrassing must it not be for those behind me to be slower than these two chatterboxes?

And then they pass me. They wear identical pastel-coloured tights from the 80’s, one of them doesn’t have poles, they keep on talking — and they skip past me outside the path, as if I’m walking annoyingly slowly. And after having passed me, they move away, walking so much faster that I lose sight of them.

So what do I do? I walk faster. Of course. I catch up with them. And when they pass someone, I pass too. Whatever you do, don’t let them get away. For your stupidly inflated self-esteem’s sake. As if a minute lost here will mean a lost race! As if anyone cares about who passes you or who you pass! But no, your pride and stubbornness makes you create competition where there really shouldn’t be one, makes you focus on small, minuscule victories along the way instead of the ultimate goal of finishing.

On the other hand, to focus solely on something 100 kilometres and 20-30 hours of running further down the road, and not on the small goals along the way, is a sure way to lose your mind and give up.

And of course, the nausea is gone now.

As we get higher and higher, it gets colder and colder. Some hundred metres from the summit, I put on my pants. I remember this last bit from my barefoot run: the pointy rocks, the sharp twigs, and then, at the top, the tower and the marvelous, fabulous view, clear skies and brilliant summer sun in all directions. This time around, it’s slightly different. It’s dark, it’s cold, my feet are fine, and I don’t stop for one second at the summit, just get my bib number registered and run on, yes, run, even though it’s more like a jog or a trot, at least it’s not walking, and that’s something.

On my way down, I pass both the 80’s tights. I never see them again. At the first aid station at the bottom, I am already two hours ahead of the cut-off. This is going splendid!

When I run for a day or more, I tend to lose track of time and space. That is, in both of my previous ultra races, I have been surprised by aid stations coming from nowhere and by the time being something else than I thought it was. My first main goal in Istria was Buzet, about halfway: the bag drop-off point. There, I could change socks and get some of my own food and drink and even sit down and get some rest. You see, I am bad at aid stations, they are not the reason for my running, I always just stuff food into my mouth and move on as quickly as possible. I never even sit down. And it feels good, it feels like I am pushing forward and not just loafing, my mind is attuned to that way of doing it. My body, however, isn’t always on board. So having looked at the race profile, I decided to make myself sit down in Buzet. Force myself to eat and rest. Even though I probably will feel OK.

Coming to Buzet, though, I’m knackered. After the first summit, we had about four more summits, most of them cold and windy (especially the one where there were no vegetation and the cold wind gathered speed across miles of barren landscape) — but instead of putting on my pants, I have just run faster and willed my way through. It felt good every time I passed a summit and could move towards the warmth in the valleys, but it might have taken its toll. I’m tired as I come into Buzet. Not as tired as the Croatian guy who swore for every other step coming down one particularly technical part of the trail, but still. Much more tired than I should have been.

I get my dropbag and sit down. Get some food, can’t remember what, just remember eating something of this and something of that. Oranges, probably, and bread. Drinking coke, something I under normal circumstances find almost nauseatingly sweet. Oh, speaking of nausea, it’s back. I feel nauseous. For many kilometres I have been forcing down gels and bonk breakers, the stomach complaining but my mind saying yes, you have to, you need the energy. The chocolate ate the last aid station made me even more queasy. But we go on, right?

I don’t know how long I sit there. Get up, find an orange or something, sit down. Get up, stand with my hand on my knees, sit back down, lie down, close my eyes. There are many dropbags left — perhaps 30? 40? Timewise, I’m apparently doing alright. Bodywise… But we go on, right?

Right.

As I leave Buzet, the volunteers take my number. 543, they say and look at me, stare at me, it seems like they are confused or a bit scared or, I don’t know, as if they’re thinking «he is too tired, how on earth will he make it to the finish?». One minute later, I go back into the aid station, I forgot my poles. As I leave for the second time, I try to make a joke, haha I forgot my poles, but either they don’t think it’s funny, or they’re busy taking down another bib number. Or I am so tired I don’t speak clearly.

But we’re off again.

If time and space was a bit weird in the first half of the race, it was even more so in the latter. I remember the sun setting: it took hours. I remember having no idea how far I have to run to the next aid station, or indeed how far I have run since the last. I remember waking up from a trance and being surprised that I was walking so fast, and that I had been doing so for quite some time, and that I was in the middle of a bonk breaker which I had no recollection of having taken out from my backpack. I remember two people on top of a hill, they had water. I remember winding paths through meadows, a magic coniferous forest, a cold stream (the guy ahead of me skipped gingerly across to try and avoid being too wet; I thought for a second and then waded straight through). I remember running along an endless, straight road in the dark. It seemed like it was constantly ever so slightly uphill, and it confused me, I couldn’t remember it being like that from the profile. Or perhaps my sense of space tricked me. Don’t trust your senses in the latter stages of an ultra race.

I remember the path turning into a road, and the road leading into a city, and me thinking «this is it, it’s almost over, it has to be, I have been running for ever». Then again, I shouldn’t have trusted my sense of time, either. Coming into the city, a guy points me towards the aid station. It’s only 15 kilometres left, he says.

15 kilometres!

I should have known, of course. The last aid station was 13,4 kilometres from the finish (not quite 15, but still), and I knew that I hadn’t reached it yet. But hearing the number, and thinking that I hadn’t even finished 90% of the race, and feeling, well, this is knackered. The Buzet knackeredness was nothing compared to this. But we go on, right?

I eat bit. Some other guy tells me how close the finish line is. I smile, or try to, and eat some more. Drink some coke (I think). For the last kilometres I have been in the company of another runner; after a few minutes he leaves the aid station. I leave too. I have eaten enough (I hope), I have rested a bit (not really), I can do this. We go on!

Hundred metres later, if that much, I stop and lean heavily on my poles. I’m terribly cold. Just exhausted. Transgrancanaria was nothing compared to this: there, I had to throw in the towel because of the cut off-time and because I hadn’t eaten enough. Here, the cut off isn’t a problem, and I have been eating a lot more. It’s just that I’m so tired… I stand there, on the pavement, feeling the dark around me, the cold night, thinking how far I have come, how far I have left… And give up.

We won’t go on. Gingerly, I walk back to the aid station. I tell the volunteers that I quit, stagger over to a chair and slump down. So this was it.

On the Istria100 Facebook page, there was a quote by Martin Luther King:

If you can’t fly, then run,
if you can’t run, then walk,
if you can’t walk, then crawl,
but whatever you do,
you have to keep moving forward.

I did fly. Up the first hill, 1400 metres, I passed many runners and was passed by almost no-one. And the downhill after that. After a while, I settled into a steady run. Occasionally, I walked, but I always ran when I could. Perhaps I shouldn’t have, perhaps I should have saved up energy for the latter part of the race? Some time after that, when is a bit hazy, but at least from Buzet, I didn’t run at all. Just walked. Sitting at the last aid station, in Buje, I think about this quote again, as I did several times during the race. I can’t walk now. But I can crawl? There are (*checks watch*) something like nine hours until cut-off, there wouldn’t be a problem to crawl 13 kilometres in that time. But no. My knees are too painful to crawl, they have strange red bruises, apparently they have never been through such an ordeal before. I am cold, my entire body is shaking. I sit inside some kind of hangar, it’s slightly warmer than outside, with my jacket on, bent over, trying to keep my warmth. I drift in and out of sleep. Once or twice I venture outside, struggle to get to me feet and stagger over to ask someone to drive me to the hotel. I don’t want to, of course, but I can’t see any other way unless they order me a taxi. And that doesn’t seem to be what they suggest.

I stagger back and slump back on the chair and drift back into sleep, or coma, or semi-awake exhaustion.  Apparently, another runner recognized me and told our common friend that I looked exhausted. If a veteran ultra runner says that you are exhausted, you know you really are.

One of the volunteers at Buje had a dog. Argus, I think it was called. I watched it fetch a ball as I came back from my short-lived attempt at finishing, and it made my smile. Not on the outside, that would have taken too much energy, but it was nice to see a dog playing and just enjoying life the way happy dogs can. As I sat there afterwards, she (the owner, not the dog) came in to me and asked me what she could do for me. She didn’t say «it’s only X kilometres!», she said «how can I help you?». She asked me what I needed, she said that the cut-off was many hours from now, I even had time to sleep here for several hours and still make it.

I felt like a fraud. A cheat. First I wrote for all the world to see: I WILL FINISH TRANSGRANCANARIA 2016! Then I made my entire family (wife and kids and my mother, seems like a pattern now) come with me to Gran Canaria for two weeks to cheer me on. My mother hadn’t even been there before, and always said that she’d never go to those sun-and-beach-and-drunk-Norwegians places. When didn’t finish, I decided to go to Istria. That I can finish, at least, it seems a lot easier. And here I was, slumped in a cheap plastic chair, knowing that I had failed again. I’ll have to come back and explain to the kids, again, why failure is an inevitable risk en every project worth pursuing, and that it’s not nothing to have run 100 kilometres (ok, 96,6) across Istria, and that they shouldn’t lose their faith in their dad just because he gave up. Again.

But I can’t go on. I go outside again, but it’s too cold, I can’t stop shaking, and my legs make we walk like a penguin and are on the verge of buckling under me for every step. Argus’ owner comes back in, with Argus behind her, but the dog stops as soon as she tells him to, impressively obedient. I can’t remember what she said, but I remember that it made me feel more at ease: I can’t go on. But that’s OK.

I hear a voice behind me. A Danish friend has appeared from nowhere, like an apparition. (I talked with him earlier, as I strolled around Umag.) Let’s go, he says. It’s not that far. Apparently, he had also given up, but changed his mind when he realized how much time there was to the cut-off.

But I can’t go on. I don’t see him leave, perhaps it was just an apparition after all? But it must have been him, he did finish some time during the night.

Eventually, someone picks me up. He drives me to the finish line to get my dropbag, then to the wrong hotel before the right one, with me all the time drifting in and out of sleep. Can’t sleep, must sleep, can’t sleep, must sleep. When we get to the hotel, I get out of the car, and I can hardly bend my knees. My muscles have never been this sore. In the car, the heat was turned up, and it was marvelous. Walking 50 metres to my hotel, I start shaking from cold again. But I manage to get into my room.

So. That was that.

Now, some 40 hours later, I use my hand to climb the stairs in our house. The tiredness is still lingering, like a flu clinging on. But I’m fine. I will be fine. The kids understood that I was tired, and sooner or later they will understand that it’s better to aim for the stars and hit the moon than not aim at all. I did run almost 100 kilometres, didn’t I? I did run myself to exhaustion?

Yes, I failed again. The only thing to do is to train more, train better, train harder. And be back next year for the longest race.

I mean, 110 kilometres is the new moon. And one should always aim for the stars, right?

Viten og lidelse i Østmarka

(Publisert i Kondis nr 8, 2015)

Man vet ikke hva man har før man har mistet det. Altså burde man miste alt man har minst én gang i livet.

En gang for 10-15 år siden skrev jeg en tullesak for et studentblad om hvordan østfoldinger er molbomennesker og jeg er så glad jeg flyttet. En lokalavis fanget opp saken og skrev en parodisk seriøs sak om denne selvhøytidelige, snørrhovne, kvasintellektuelle fjotten som liksom var for fin for hjembyen sin. De intervjuet meg også, jeg fant igjen det gamle avisutklippet her om dagen. Mitt største ankepunkt mot hjembyen? Det var for mye skog.

For to uker siden var jeg i Oslo og løp en runde i Østmarka med en venn. Vi løp ut i skogen, fant en sti, fulgte den til en annen sti som så var enda vakrere, fulgte flyktningestien et stykke, løp forbi irrgrønne moseflekker og mellom lubne trestammer, én time, to timer, uten å se et eneste menneske. For en nordmann var det ikke noe spesielt. For en København-boer var det sånt man får gledestårer i øynene av.

Og dette hadde jeg holdt meg unna da jeg bodde i Norge! Og dette hadde jeg flyttet fra helt uten videre, endeløse skoger rett utenfor utgangsdøra! Men jeg visste jo ikke at jeg hadde før jeg ikke hadde det mer.

Midtveis på turen, noen kilometer fra nærmeste skogsbilvei, tråkker jeg feil på en stubbe, stønner og lander langflat i barnålene.

Mine ankler har aldri vært særlig imponerende. Det ligger et par gamle overtråkk igjen i dem, det er en mystisk øm kul på utsiden av den ene, og mange har kommentert at de er merkverdig skjeve og lave.

Men jeg har aldri bekymret meg. Anklene er kanskje litt rare, men de fungerer helt fint, ikke noe å bruke mer krefter på. Hva er poenget med på bekymre seg unødvendig? Man kan jo ikke gjøre så mye med saken heller, man kan ikke gå rundt og bekymre seg over hver enkelt ting i kroppen som kan knekke, kollapse, bryte sammen eller forvitre?

Langflat på nivå med Østmarkas maur skjønner jeg at det er omvendt. Poenget er ikke at man skal bekymre seg om at ting kan gå dårlig. Poenget er at man skal glede seg over at de fremdeles ikke har gjort det. Poenget er å glede seg over at man har, ikke frustreres over det man ikke har lenger, eller aldri har hatt.

Kameraten min sier et eller annet, jeg oppfatter ikke helt hva, noen meningsløse ord om hvordan han tror jeg har det, om det gjør veldig vondt, hvordan vi sikkert skal få tak i en luftambulanse. Jeg svarer ikke først, ligger bare stille og kjenner hjertet slå, kjenner fingrene mot barnålene og jorda mot kinnet. Det banker i ankelen. På den annen side: tenk så mange ting som ikke gjør vondt!

Men jeg sier ikke det. Istedenfor reiser jeg meg sakte, lager en grimase og sier mørkt: det går bra.

Istedenfor overdriver jeg smerten for å få mest mulig medlidenhet og imponere mest mulig når jeg om noen minutter haltende løper videre…

To uker senere sitter jeg frustrert i København. Ankelen har fremdeles ikke blitt så mye bedre, trass i treningsstopp. Nå skulle jeg ha løpt en mil om dagen og lagt inn ukentlige langturer i en av de få halvbakkete skogholtene rundt byen. Istedenfor har jeg løpt etpar korte testturer, byttet sko, løpt barbeint, teipet på ulike måter, uansett med den samme smerten: OK når jeg går, hinkevond når ankelen kommer i feil vinkel. Og det gjør den jo ofte, skal man tro tidligere tilbakemeldinger.

Trass i alle dens besynderligheter og skavanker, hadde jeg en venstre ankel som var fullt ut velfungerende. Nå er den borte på ubestemt tid (to dager? To måneder?). Jeg vet nå hvor fint det er at den fungerer som den skal. Og når den kommer tilbake i vanlig gjenge, skal jeg feire med en ekstra powerbar etter en ekstra lang løpetur i Hareskoven.

Noen ganger lærer man best av hvordan ting fungerer av at de ikke gjør det.

En annen ting er at kameraten min, trass i min intense smerteoppvisning, ikke ble så imponert som jeg hadde håpet. Jeg får heller trene på mine lidende grimaser nå som jeg ikke kan trene på å løpe.

Og om jeg ikke klarer å bli en bedre skuespiller, får jeg heller tråkke over enda bedre neste gang.