NRK Vestfold: Feil å slå ned på all banning blant barn

(NRK Vestfold 3.10 2014; artikkelen basert på dette leserinnlegget.)

– Feil å slå ned på all banning blant barn

For å utvikle seg bør barn og unge få utforske hva banning er, mener forfatter bak en bok om banning. – Mine sønner er godt under 10 år og banner så det lyser om dagen.

 

Jostein Sand Nilsen

Tidligere denne uka skrev NRK.no om banning hos barn. Utgangspunktet var Barkåker skoles metode for å stoppe banning blant 5. – 7.-klassinger.

Skolen tok elevene inn i et klasserom der alle banneordene sto på tavla. Læreren fortalte dem at banneordene kan være sterkt sårende for dem som blir utsatt for det, og at det er helt uakseptabelt å bruke banneordene.

Jostein Sand Nilsen har skrevet banneord-boken, «Fakta faen«. Han mener det er dårlig gjort å teppebombe unges språkbruk.

– Det blir brukt som bevis for at ordene i seg selv er forferdelige og må unngås. Ordet «idiot» sto på lista, men i det gamle Hellas betød det egentlig «en som ikke er interessert i politikk». Dessuten visste ikke elevene engang hva det ordene egentlig betydde, sier Sand Nilsen.

Han presiserer at mange av ordene som elevene på Barkåker brukte må slås ned på, når eleven oppfatter det som mobbing eller trakassering.

– Jeg er helt enig med læreren som sier at man ikke skal såre eller være slem med andre mennesker, men det er ikke feil å forby intensjonen og slemheten. Ord får mening i sammenheng, noe som betyr at å lage en liste med stygge ord er å skyte over mål.

Å forby banning generelt er feil vei å gå, mener han.

– Det er viktig at unge mennesker får leke med ord for å utvikle seg, sier han.

Tidene forandres

Ordet «faen» er et ord Sand Nilsen trekker fram.

– Når voksne sier at «faen» er et stygt ord, er det fordi de har lært det av sine foreldre og besteforeldre. Men med sekulariseringen av Norge blir også religiøse banneord sakte mindre ladde. Om man forklarer at ‘faen’ egentlig er å påkalle Djevelen, blir man møtt med et skuldertrekk av en ateistisk ungdom i våre dager. For 200 år siden var reaksjonen en helt annen.

– Mine sønner er godt under ti år, og de banner så det lyser om dagen. Selv jeg, som holder foredrag og skriver om banning, kjenner det knyter seg litt i brystet. De snakker så stygt! Nei, de snakker ikke stygt. Jeg oppfatter det som stygt, men seg imellom er disse ordene mest morsomme ting å slenge rundt seg for å virke kule, omtrent som man kan vise fram Pokemonkort eller ha på seg en fotballtrøye. Når min fireåring sier «fuck, man» uansett hva som skjer, er det repetetivt, enerverende og lite oppfinnsomt. Men det er ikke stygt, sier han.

 

Bevisstgjøring

En viktig jobb som foreldre og lærere har, er å lærer elever om bevisstgjøring av ord og utrykk, mener Sand Nilsen.

– Man burde lære dem så mye som mulig om alle typer av kommunikasjon, hvordan man kan uttrykke følelser og beskrive verden. Man burde gi dem så mange redskaper som mulig for å forstå både verden og seg selv, og at enhver beskrivelse, enhver bruk av ord kan potensielt såre og skade andre. Man burde vise dem hvordan de kan bli bedre mennesker.

– Men man burde ikke sette seg på sin høye kjepphest og utstede generelle forbud mot enkeltord, avslutter han.

Reklamer

Vestfoldskolene teppebomber banning.

NRK Vestfold fortalte 30.9 at på Barkåker skole har lærerne laget en liste med elevenes stygge ord og så skrevet hele lista på tavla. Elevene ble stille da de så lista, sier inspektør Kathrine Ekeberg, og bruker det som bevis for at ordene i seg selv er forferdelige og må unngås. Dessuten visste elevene ikke engang hva ordene egentlig betydde!

Hva ord egentlig betyr? Men hva betyr det egentlig? Eller rettere, når?

Språk utvikler seg hele tiden. Ord utvikler seg hele tiden. ‘Idiot’ stod på lista; betyr det egentlig «en som er interessert i politikk», som det gjorde i det gamle Hellas? Eller en «ordinær», eller en «uvitende», eller en «mentalt tilbakestående» person, som det har betydd i forskjellige tider siden? Eller hva med ‘fitte’, hva betyr det egentlig? («Eng ved gress» er én teori, en annen er «sprekk»; hvorfor skulle det være stygt å si?)

Om en elev i et anfall av raseri kaller en annen for «ditt store geni» og først etter å ha fått en skyllebøtte fra en lærer oppdager at ‘geni’ faktisk ikke er på noen styggordliste — kan da eleven komme tilbake og kreve unnskyldning for skyllebøtten?

Når voksne snakker om hva ord egentlig betyr, mener de som regel hva ordene betyr for dem. Det vil si for en generasjon eller to siden.

Når voksne sier at ‘faen’ er et stygt ord, er det fordi det har de lært av sine foreldre og besteforeldre; men med sekulariseringen av Norge blir også religiøse banneord sakte mindre ladde. Om man forklarer at ‘faen’ egentlig er å påkalle Djevelen, blir man møtt med et skuldertrekk av en ateistisk ungdom i våre dager; for 200 år siden var reaksjonen en helt annen.

Når voksne kritiserer barns språkbruk («De snakker så stygt!»), legger de sine egne verdimålestokker til grunn og glemmer at deres egne foreldre sa akkurat det samme om dem. Mine sønner er godt under ti år, og de banner så det lyser om dagen; og selv jeg, som holder foredrag og skriver om banning, kjenner det knyter seg litt i brystet. De snakker så stygt!

Nei, de snakker ikke stygt. Jeg oppfatter det som stygt, men seg imellom er disse ordene mest morsomme ting å slenge rundt seg med for å virke kule, omtrent som man kan vise fram Pokemonkort eller ha på seg en fotballtrøye. Når min fireåring sier «fuck, man» uansett hva som skjer, er det repetetivt, enerverende og lite oppfinnsomt. Men det er ikke stygt. Det gir ikke engang med metaforisk såpe mening å vaske munnen hans.

Ord får mening i sammenheng. Noe som betyr at å lage en liste med stygge ord er å skyte over mål.

Her er et forslag til elevrådet på Barkåker skole: gjør mot lærerne det lærerne gjorde mot dere. Spør alle lærerne hvilke stygge ord de bruker selv og hvilke stygge ord de har hørt andre lærere bruke. Lag en lang liste (tro meg, den blir lang — jeg har selv vært lærer og overhørt mye edder og galle på lærerværelset) og presenter den så i form av en powerpoint, for eksempel på en planleggingsdag. Jeg vil vedde ganske mye på at de fleste lærerne ville ha blitt veldig stille om de hadde fått en sånn liste i fleisen. (Etter noen øyeblikk ville noen ha protestert heftig og enkelte andre ha ledd godt.)

Dere må derimot ikke la lærerne trumfe gjennom at den skal vises på julebordet, det vil bare være morsomt og skape enda bedre stemning.

Til andre lærere som blir inspirert av Barkåker: ja, dere har et ansvar for å skape trivsel på skolen. En av deres aller viktigste oppgaver er å gjør skolen til et godt sted å være og å jobbe mot mobbing og trakassering. Men dere har også et ansvar for å spre kunnskap — og å si at ord er stygge i seg selv, alltid og overalt uansett, er feil. Ord sårer ikke, men oppfattet intensjon sårer: et stygt ord kan være dypt sårende eller bare morsomt eller noe midt imellom, alt etter hvordan det sies og hvordan mottageren forstår det. Men det samme er sant om «snille» ord. Da jeg gikk på barneskolen, var ‘hake’ en dyp fornærmelse og startet flere slåsskamper.

Det andre aspektet ved unges banning er at det er deres språk, deres uttrykksmåter. Ikke de voksnes. Banningen og bruk av «stygge» ord skaper et samhold i gjengen, og er også en måte å teste ut sin egen tøffhet på. Man banner ikke på samme måte til de voksne, det er ikke det som er poenget.

Når læreren lager en liste med dine kuleste, hemmeligste, tøffeste banneord tar hen dem ikke bare ut av en kontekst, men han presser den inn i en helt annen kontekst hvor selv du ikke mener de hører hjemme. Det blir litt som om hen skulle resitere tekstene til ditt favorittband som dikt: det høres bare teit og pinlig ut og egentlig helt misforstått ut.

Vi voksne er alle enige om at skolen må være et trygt og godt sted. Noe kniving og maktkamp og erting vil det alltid være, som det alltid er det hvor enn mennesker samles, på lærerværelset eller i klasserommet eller hvor som helst — men det er dårlig gjort å teppebombe ungdommens språkbruk som selve årsaken til slik oppførsel. Man burde bevisstgjøre ungdommen på språket (så de finner en bedre preposisjon enn meg), man burde lære dem så mye som mulig om alle typer av kommunikasjon, hvordan man kan uttrykke følelser og beskrive verden, man burde gi dem så mange redskaper som mulig for å forstå både verden og seg selv, og at enhver beskrivelse, enhver bruk av ord kan potensielt såre og skade andre. Man burde vise dem hvordan de kan bli bedre mennesker.

Men man burde ikke sette seg på sin høye kjepphest og utstede generelle forbud mot enkeltord.

Jostein Sand Nilsen skal snakke om banning under Litteraturuka i Vestfold i november.