Et år på Sydenfjellet

(Først publisert i Kondis 1/2015)
Om hvorfor det er mindre slitsomt å løpe gjennom Alpene enn på Bislett — og hvordan Sondre Amdahl ble så god på det første.

Behagelig klima, aldri for kaldt og nesten aldri for varmt. Pent norsk sommervær året rundt. Bratte fjellsider, men ikke utilgjengelige. Stier som snirkler seg oppover frodige daler og over tørre, steinete platåer. Ren, ren luft. Dette er Gran Canaria. Dette er Sondre Amdahls paradis dette skoleåret.
—Det er veldig, veldig bra her, sier Amdahl mens vi kjører oppover den svingete veien mot Mogán. Selv midt på sommerdager blir det ikke for varmt å løpe i fjellet. Ikke for det, jeg har løpt mye i fjellet i Norge også — ingen har løpt opp og ned Trysifjellet flere ganger enn meg — men der det er alpinbakker i Trysil, er det løse steiner og langt mer teknisk å løpe her nede. Jeg har blitt mye bedre på teknisk nedoverløping her enn jeg ville kunne ha blitt hjemme.
Vi er på vei opp mot S-3, en av de mange stiene på øya. En tysk turist advarte meg for noen dager siden at denne stien var skummelt bratt, og smal, og vaklevoren. Nå skal jeg løpe med et kamera i hånda etter en fjellultraløper i verdensklasse for å ta noen bilder til KONDIS. Det er mulig jeg kommer til å få kjenning med den gamle tåskaden før noen aner det.
—Men om det er bra for deg, er det kanskje ikke like bra for familien din? Var kona vanskelig å overtale?
—Vi var enige. Vi ville gjøre noe annet et år, og hun fikk jobb ved den norske skolen her, så da var det et enkelt valg. Ikke skriv at dette er noe jeg har trumfet gjennom, for det er det ikke.
—Kanskje jeg kan skrive at «Familien Amdahl trives på Gran Canaria, med sine fabelaktige fjell og vidunderlige strender?»
—Barna liker strendene. Jeg har vært der to ganger på et halvt år — og begge gangene fikk jeg høre at badebuksa mi var altfor stor.
Det er i fjellet han trives, Sondre Amdahl. Det er i fjellet han liker å løpe, og det er i fjellet har fått sine beste resultater, som topp ti i Ultra-Trail Mont Blanc eller Transgrancanaria i 2014.  UTMB-løypa er 168 kilometer; han løp den på snaut 23 timer. I 2013, derimot, var han med på Bislett 24 timers; da ga han seg etter 17 1/2 time og 161 kilometer og endte helt nede på 47. plass.
—Bislett var noe av det verste jeg har vært med på. Jeg var helt, helt kake i kropp og hode. Helt skutt. Det kommer jeg aldri til å gjøre igjen!
—Jeg har alltid sett for meg slike timesløp på bane som essensen av ultraløping: de har de jevneste forholdene og de mest nøyaktige målingene. Det blir liksom bare deg mot klokka.
—Mange i Norge tenker sånn. Men jeg synes det blir litt feil. Misforstå meg rett, jeg har enorm respekt for Bjørn Tore (Kronen Taranger) som løp, hva var det 250 kilometer på Bislett — du skulle sett den farta han hadde på slutten! — men for meg handler ultraløping om mer enn bare å følge en rundbane i X antall timer. For meg er det opplevelsen viktigere, å bevege seg fra et sted til et annet gjennom mektig natur.
—Og da helst i fjellet, altså?
—Det er ikke mye natur som er så mektig som fjell. Du kommer til å se det når vi kommer på den ryggen der.
Bilen stopper på en parkeringsplass. En fjellvegg troner over oss; øverst ender den i et 20 meter høyt stup.

 Vegansk vegetarianer
En av grunnene til Amdahls fremgang, er muligens hans kosthold.
—Jeg er veganer. Eller vegetarianer. Jeg prøver å få i meg så mye som mulig av frukt og grønt og kornprodukter, og unngår kjøtt og fisk. Jeg har lest noen steder om idrettsutøvere som presterer bra til tross for at de er vegetarianere, men sånn er det ikke for meg. Jeg prresterer fordi jeg er vegetarianer, og det er derfor jeg fortsetter å være det.
–Eller veganer.
—Eller veganer. Jeg er det ikke av prinsipp: det er fint om det er bra for miljøet og så videre, men det er mindre viktig for meg. Det betyr også at jeg ikke er for streng på det: det hender jeg lemper på kravene og spiser fy-mat også. Mors julemiddager, for eksempel. Og jeg krever ikke at familien følger min diett: de driver jo ikke med ultraløping.
—Men får du nok energi uten kjøtt og proteiner?
—Det er det alle spør om… Ja, jeg mener jeg gjør det. Når jeg har prøvd ut en vegetariansk diett, har jeg merket at jeg kommer meg fortere etter trening, og jeg føler meg lettere. Hadde jeg ikke opplevd det på den måten, hadde også jeg spist annerledes.
—Jeg har hørt om flere ultraløpere som er vegetarianere, som Scott Jurek og Rich Roll. Er dette en ultraløpsgreie?
—Neeei… Det er vel ikke spesielt annerledes enn blant andre mennesker. Noen spiser det ene og noen det andre. Jeg tror ikke det er flere vegatarianere blant ultraløpere enn befolkningen forøvrig. Alt jeg vet, er at det virker for meg.
To klokker pipes i gang. Jeg stiller min inn på å måle høydemeter.

Løping
En annen grunn til Amdahls fremganger, må da være treningen hans? Er det ikke en tommelfingerregel at de som trener mest, blir best? Han trener sikkert mer enn de fleste?
—De fleste på toppnivå trener omtrent like mye. Noen litt mer, noen litt mindre.
—Og hvor mye er det?
—15-20 timer i uka, kanskje. Men det handler ikke bare om timer, heller. Det blir litt meningsløst å bare telle timer: det er viktigere hvordan du trener, og hva du trener på. Jeg ser for eksempel folk på Runkeeper eller Garmin connect, ultraløpere som meg, som tror mengde er det eneste saliggjørende og som dermed trener altfor mye. Det er viktig å balansere treningen med hvile og alt annet stress i livet. Og dessuten man må trene spesifikt for det man vil bli bra på også. Husk det jeg sa i sted, for eksempel: jeg har blitt mye bedre på å løpe tekniske nedoverbakker det halve året jeg har bodd her; det er fordi jeg har kunnet trene på de i disse stiene. Og likevel slår de beste meg fremdeles med noe sånt som to minutter ned halve denne bakken. Hadde jeg løpt opp og ned her flere ganger om dagen, hadde jeg bodd og trent her i flere år, hadde jeg selvfølgelig også nærmet meg de beste.
—Men du skal flytte?
—Hehe, ja, sånn er det. Da får man trene som man kan der man er. På de ultraløpspodcastene jeg hører på, er det alltid spørsmål fra folk fra flate Texas om hvordan de skal trene foran ultrafjelløp.
—Eller Danmark.
—Da får de enten gjøre det beste ut av det, løpe i trapper eller opp og ned de bakkene de kan finne, eller så får de trene for andre ting. Poenget mitt er at man må trene smart — trene passe mye, trene riktig, trene målrettet. Og kan man ikke trene riktig eller målrettet, for eksempel fordi man mangler bakker, så er det liten hjelp i å trene mer.
–Så med andre ord, du trener ikke mer enn andre?
—Ikke mer enn de jeg konkurrerer med. I høst hadde jeg til og med fire selvpålagte uker helt uten løping.
Stien blir smalere og skumlere og løsere, den ser ut til å enda rett i den skyggefulle fjellveggen.
—Så hvordan har du blitt så god da?

Treningsvågemot
Stien svinger brått til høyre, rundt noen magiske huler og kommer plutselig ut av skyggen og opp til toppen. Amdahl poserer bare litt motvillig ved noen stiskilter og unnlater å nevne at fotografen bare noen minutter før har ledd av alle de oppstilte bildene andre alltid tar.
—Det spørsmålet har jeg aldri fått før. Ikke så direkte, hvertfall. Hvorfor jeg er så god? Jeg er bare en helt normal fyr som liker å løpe langt i fjellet.
—Jo, men du kan ikke nekte for at du har har hatt noen imponerende resultater?
—Hm. Kanskje fordi jeg våger å prioritere og sette meg mål. Jeg gjør ikke ting halvveis. For eksempel: det var noen amerikanere på Transgrancanaria i fjor som kom torsdag kveld, et drøyt døgn for løpet skulle begynne — og så var de overrasket over at det gikk dårlig! Det samme med VM-laget på 100km til Doha i år, hvor mange dager akklimatisering hadde de? Da handler det om prioritering: om man vil gjøre det bra, må man venne seg til klimaet og tidsforskjellen før løpet. Og da må man velge å dra noen dager tidligere. Og da må man selvfølgelig ha støtte på hjemmebane. Jeg kunne aldri ha løpt så mye, eller fått de resultatene jeg har fått, om familien ikke hadde støttet meg 100%. Og så er sko viktig. Disse stiene krever solide sko, ikke sånne tynne lefser som du har. Og en bedre sekk.
— Sko er viktig, sekk er viktig… Er det noe utstyr som ikke er viktig?
—Haha. Man kan selvfølgelig løpe ut med et par gamle sko og en flaske vann og ikke noe mer, men da blir det ikke så bra, og da holder man ikke så lenge. Jeg tror kanskje det også: jeg er opptatt av alle aspekter ved løpingen: utstyr, trening, kosthold, hvile. Det er mange ting man må ta hensyn til, og den som faktisk gjør det, vil ha en fordel i de lange løp.
—Det er ikke noe genetisk også?
—Neei, hva skulle det være?
—Du er ganske tynn, for eksempel?
—Jeg veide 7 kilo mer før jeg begynte med ultraløping. Det er nok mer et resultat enn en årsak.

Gode råd
Noen meter fra stiskiltene står det en svensk turist og ser på oss.
—Oj, sier han, ni måste ha gått fort! Jag såg dere inte, och jag kom opp just nu!
—Nja, sier Amdahl.
—Mine kompiser på hotellet advarte meg mot denne stien, de sa den var farlig. Bor dere også i Puerto de Mogan, eller?
Og så begynner Amdahl å forklare hvor det går en annen sti ned, og at han bor lenger bort på kysten, at ja, denne stien er ganske bratt, og at det krever sin mann å komme seg opp den.
—Javisst, sier svensken stolt og vinker idet vi småjogger videre oppover den slake stien på platået.
–Hva hadde du sagt om han hadde spurt om ultraløping?
—Det er ikke noen vits i å forklare hva det dreier seg om til de som har bestemt seg for at det er galskap. Men om noen er oppriktig nysgjerrige, er det en glede å snakke om hva jeg driver med.
—Og hvis han hadde vurdert å løpe for eksempel Transgrancanaria selv neste år?
—Prøv! Det er ikke noe bedre råd enn det. Men så er det selvfølgelig alle de spesifikke rådene om trening og utstyr og så videre. Man bør venne beina til å bevege seg selv om de er døde, for eksempel ved å løpe 3o kilometer tre dager på rad. Man bør venne seg til å spise underveis. Og om Transgrancanaria spesielt: at det er overraskende kaldt den første halvdelen, at man kan bli disket av å kjøpe sjokolade i en kiosk underveis, at den siste bratte nedoverbakken er den alle snakker om, og så videre.
—Det er nesten så man trenger en coach for å løpe ultra.
—Jeg har en coach. Og jeg tilbyr også coaching. Det er så mange ting som kan gå feil i løpet av et langt løp, og det er så få løp man orker å løpe og samle erfaringer på, at det er veldig nyttig å høre på hvilke erfaringer andre har gjort seg. Men det så vel ikke akkurat ut som om han svensken vurderte Trans Gran Canaria neste år?
—Ahem, skal vi ta noen bilder?
790 meter over havet løp Sondre Amdahl litt fram og litt tilbake til ære for KONDIS’ utsendte mens en lett overvektig svensk pensjonist fremdeles hentet seg inn ved noen stiskilt noen hundre meter lenger borte.

Solnedgang
Sola går sakte ned, og KONDIS’ utsendte går enda saktere, mens Amdahl fjellgeitspretter tilbake ned S-3.
—Hvor mye penger er det i å være i verdenseliten i ultratrail da?
—Haha. La oss si det sånn: jeg håper å gå litt mindre i minus i år. Det er ikke for pengene man gjør dette, er du gæren. Men jeg skal til Hong Kong 100 nå i januar, og det får jeg dekket, men jeg tjener ingenting.
—Hong Kong? Er det ikke bare en gigantisk by?
—Løpet går på en øy utenfor, det er nok av skog der.
—Å.
—Senere på våren er jeg med å arrangere løpsreiser her på Gran Canaria, og så Transgrancanaria igjen i mars. Men tilbake igjen i Norge blir det nok en gang fulltidsjobb ved siden av all treningen, eller omvendt.
—Det vil kreve beinharde prioriteringer.
—Det vil det.
Men er det noe Sondre Amdahl er god på, så er det det.

Navn: Sondre Amdahl
Alder: 42
Bosted: Gran Canaria (Trysil etter sommeren)
Yrke: Selger/markedsfører
Utdannelse: Master of Business Administration (MBA)
Familie: Kone, to barn
Idrett: Ultraløping, fjelløping
Klubb: Romerike ultraløperklubb
Trener: Ian Sharman
Perser: maraton: 2:43 (Amsterdam)
Meritter: 7. plass Ultra-Trail du Mont Blanc (168 km) 2014
1. plass Hoka Higland Fling (85 km)  2014
6. plass Transgrancanaria (125 km) 2014
6. plass sammenlagt Ultra Trail World Tours 2014
Bislett 24-timers 161 km 2013

 

Reklamer