Viten og lidelse i Østmarka

(Publisert i Kondis nr 8, 2015)

Man vet ikke hva man har før man har mistet det. Altså burde man miste alt man har minst én gang i livet.

En gang for 10-15 år siden skrev jeg en tullesak for et studentblad om hvordan østfoldinger er molbomennesker og jeg er så glad jeg flyttet. En lokalavis fanget opp saken og skrev en parodisk seriøs sak om denne selvhøytidelige, snørrhovne, kvasintellektuelle fjotten som liksom var for fin for hjembyen sin. De intervjuet meg også, jeg fant igjen det gamle avisutklippet her om dagen. Mitt største ankepunkt mot hjembyen? Det var for mye skog.

For to uker siden var jeg i Oslo og løp en runde i Østmarka med en venn. Vi løp ut i skogen, fant en sti, fulgte den til en annen sti som så var enda vakrere, fulgte flyktningestien et stykke, løp forbi irrgrønne moseflekker og mellom lubne trestammer, én time, to timer, uten å se et eneste menneske. For en nordmann var det ikke noe spesielt. For en København-boer var det sånt man får gledestårer i øynene av.

Og dette hadde jeg holdt meg unna da jeg bodde i Norge! Og dette hadde jeg flyttet fra helt uten videre, endeløse skoger rett utenfor utgangsdøra! Men jeg visste jo ikke at jeg hadde før jeg ikke hadde det mer.

Midtveis på turen, noen kilometer fra nærmeste skogsbilvei, tråkker jeg feil på en stubbe, stønner og lander langflat i barnålene.

Mine ankler har aldri vært særlig imponerende. Det ligger et par gamle overtråkk igjen i dem, det er en mystisk øm kul på utsiden av den ene, og mange har kommentert at de er merkverdig skjeve og lave.

Men jeg har aldri bekymret meg. Anklene er kanskje litt rare, men de fungerer helt fint, ikke noe å bruke mer krefter på. Hva er poenget med på bekymre seg unødvendig? Man kan jo ikke gjøre så mye med saken heller, man kan ikke gå rundt og bekymre seg over hver enkelt ting i kroppen som kan knekke, kollapse, bryte sammen eller forvitre?

Langflat på nivå med Østmarkas maur skjønner jeg at det er omvendt. Poenget er ikke at man skal bekymre seg om at ting kan gå dårlig. Poenget er at man skal glede seg over at de fremdeles ikke har gjort det. Poenget er å glede seg over at man har, ikke frustreres over det man ikke har lenger, eller aldri har hatt.

Kameraten min sier et eller annet, jeg oppfatter ikke helt hva, noen meningsløse ord om hvordan han tror jeg har det, om det gjør veldig vondt, hvordan vi sikkert skal få tak i en luftambulanse. Jeg svarer ikke først, ligger bare stille og kjenner hjertet slå, kjenner fingrene mot barnålene og jorda mot kinnet. Det banker i ankelen. På den annen side: tenk så mange ting som ikke gjør vondt!

Men jeg sier ikke det. Istedenfor reiser jeg meg sakte, lager en grimase og sier mørkt: det går bra.

Istedenfor overdriver jeg smerten for å få mest mulig medlidenhet og imponere mest mulig når jeg om noen minutter haltende løper videre…

To uker senere sitter jeg frustrert i København. Ankelen har fremdeles ikke blitt så mye bedre, trass i treningsstopp. Nå skulle jeg ha løpt en mil om dagen og lagt inn ukentlige langturer i en av de få halvbakkete skogholtene rundt byen. Istedenfor har jeg løpt etpar korte testturer, byttet sko, løpt barbeint, teipet på ulike måter, uansett med den samme smerten: OK når jeg går, hinkevond når ankelen kommer i feil vinkel. Og det gjør den jo ofte, skal man tro tidligere tilbakemeldinger.

Trass i alle dens besynderligheter og skavanker, hadde jeg en venstre ankel som var fullt ut velfungerende. Nå er den borte på ubestemt tid (to dager? To måneder?). Jeg vet nå hvor fint det er at den fungerer som den skal. Og når den kommer tilbake i vanlig gjenge, skal jeg feire med en ekstra powerbar etter en ekstra lang løpetur i Hareskoven.

Noen ganger lærer man best av hvordan ting fungerer av at de ikke gjør det.

En annen ting er at kameraten min, trass i min intense smerteoppvisning, ikke ble så imponert som jeg hadde håpet. Jeg får heller trene på mine lidende grimaser nå som jeg ikke kan trene på å løpe.

Og om jeg ikke klarer å bli en bedre skuespiller, får jeg heller tråkke over enda bedre neste gang.

Reklamer