Hvordan beger renner over.
Jeg har aldri brydd meg om politikk. Før nå.
Jeg har aldri diskutert politikk med venner eller familie, aldri brydd meg så mye om hva de stemmer, aldri ropt ut mine valg. Før nå.
Jeg har alltid ment at politikere er sleipe, fulle av løfter og bare opptatt av å finne argumenter for sin egen sak. En politiker bryr seg ikke om sannhet, har jeg tenkt. Det en politiker mangler i ryggrad, tar hen igjen med ekstremt tykk hud, har jeg tenkt.
Jeg har aldri tenkt at det å engasjere seg politisk, på et eller annet nivå, er en moralsk plikt. Før nå.
Leve videre av oljen?
Jeg har sett Per Espen Stoknes avkle oljebransjen, gang på gang, redusere dem til stotrende marionetter. Jeg har sett ham hamle opp med økonominoviser, gang på gang på gang, og forklare med teskje og pipette hvorfor MDGs budsjettforslag holder vann.
Jeg har sett Eivind Trædal behendig, som om han vifter vekk dovne høstfluer, avfeie de grå argumentene, den grå tankegangen, den grå verden.
Dette er da åpenbart, har jeg tenkt. Kina skal forby bensinbiler, og hele verden kommer til å følge etter.
Og vi skal leve videre av oljen?
Vi skal ikke satse på fornybar energi nå som solcelleprisene stuper og de fleste andre innser at verden skifter over i et grønt gir?
(Å, bortsett fra Trumps USA. Det glemte jeg. Og Russland. Og Saudi-Arabia. La det være vårt selskap, da.)
Gjøre samfunnet bedre
Jeg har sett Bjørnar Moxnes slåss og slåss og slåss for fellesskapet. For oss alle. Det er ikke alltid jeg har vært enig med ham, men er det noe han ikke er, er det en sleip, egoistisk jævel.
Vi er et fellesskap, sier han. Så la oss da stå sammen om å gjøre verden til et bedre sted. Har jeg tenkt.
Politikk kan handle om å gjøre samfunnet bedre, ikke bare berike dem med makt og penger, har jeg tenkt.
Dette er da åpenbart? Å stemme på et parti som gjør det bedre for meg på bekostning av andre, er en dårlig stemme?
(Å, bortsett fra Trumps USA. Det glemte jeg. Der hvor penger korrelerer med innsikt og det er riktig av de rikeste å bli enda rikere fordi de da får enda større innsikt og blir enda visere.)
Vil ikke være et land som bygger murer
Jeg har sett Guro Gravem Johansen diskutere seg blå på Facebook, i trynet om ikke i hjertet, skrive leserinnlegg på leserinnlegg og mene noe om enhver liten ting som skjer i bydelen.
Jeg har sette henne være en borger: en som bryr seg om nabolaget, en som tar de minste kampene om hun mener det vil kunne gjøre denne lille delen av verden bedre, en som vil gjøre livet lettere for alle som bor her. En som alltid stiller opp.
Dette er da åpenbart! All endring begynner i det små, i det helt lokale – og lite er så avgjørende for vår lykke som hvordan vi har det med menneskene rundt oss. De som faktisk fysisk er til stede der vi er.
Jeg har sett Evy Ellingvåg kjempe for de aller svakeste, de uten stemme, de som sendes tilbake til krig eller stanger seg i hjel på en mur av iskald byråkratlogikk. Noen ganger bokstavelig talt i hjel.
Sånn kan vi ikke ha det, har jeg tenkt. Et sånt land vil jeg ikke være bekjent av.
Dette burde da være åpenbart.
Vi vil ikke ha et land som bygger murer hvor folk – mennesker! barn! – dør av sult eller utslitthet bare fordi vi vil fortsette å føle oss feite og fornemme. Vi vil ikke være Marie Antoinette, vil vi vel? Eller … Trump?
Dette burde være selvinnlysende: at man velger parti ut fra de beste argumentene. Ut fra hva som gjør verden til et bedre sted for så mange som mulig. Ut fra vår felles lykke.
Likevel fortsetter vi med de blåblå
Og likevel fortsetter vi med blåblå.
Og likevel ser jeg mennesker rundt meg – familie, venner, bekjente, kolleger – stemme Høyre fordi de alltid har gjort det, eller Frp fordi de vil ha bedre vei opp til hytta si.
Og likevel!
Likevel sitter jeg musestille og nikker medfølende. Jaha, du stemmer Frp, du, du synes deres helsepolitikk er best?
Selv om de vil konkurranseutsette … Neinei, du har sikkert et poeng. Og det er jo et fritt valg. Fritt, hemmelig, privat valg.
Enhver stemmer på det hen vil stemme på. Og sånn er det med den saken.
Vel, sånn er det ikke lenger med den saken.
Alt er politikk, ropte Mållagsungdommen etter meg på en tur til Færøyene. Om alt er politikk, er ingenting det, ropte jeg irritert tilbake.
Politikk er byråkratbroilere, er pr-hus-svingdørstryner, er å vri seg unna spørsmål og å ikke bry seg med andre argumenter enn dine egne – og de messer du konstant, høyere og høyere, helt til du sliter ut alle andre og du får viljen din på teknisk knockout.
Politikk er alt dette. Så jeg har aldri orket å bry meg.
Hva slags samfunn vi skal leve i
Politikk er også verdier. Politikk er også hva slags samfunn vi skal leve i, hvor mye tillit vi skal ha til hverandre og hva våre felles penger skal gå til.
Det er politikere som avgjør om LoVeSe skal være synonymt med oljesøl eller fuglefjell, om de rikeste skal bli rikere, om de svakeste skal beskyttes.
Politikk er en kamp om å få gjennomslag for sin spin, med pr-doktorer og ferdigskrevne featuresaker – men det er også en kamp for å få frem sannheten.
De fattige får det faktisk verre under Høyre, samme hvor mye det prøves å spinnes bort.
Og Frps rabiate utspillspolitikk fører faktisk til at tilliten mellom folk eroderes.
Politikk er ikke bare en kamp om å få makt for maktens skyld. Det er også en kamp om makten for å gjøre verden til et bedre sted. Og det er der jeg har landet.
La oss prøve
Jeg har aldri tenkt at å engasjere seg politisk er en moralsk plikt. Men nå har jeg sett flotte folk lide bitre nederlag og lest deres statuser på Facebook og hørt dem snakke.
Vi tapte, men dette handler ikke om personlig makt. Dette er ikke et personlig nederlag vi kan sette en strek over og gå videre fra.
Disse kampene, for fellesskapet, for de svakere, for miljøet og fremtidige generasjoner, kjempes ikke fordi vi vil opp og frem, men fordi det er moralsk riktig å gjøre.
Og jeg har tenkt: vil jeg at verden skal være et bedre sted? Vil jeg at de svakeste skal få støtte og at vi skal bygge et så godt fellesskap som mulig? Vil jeg være et godt menneske?
Og jeg svarer til meg selv, stille, som om jeg ikke helt våger å høre meg selv: j
a.
Ja, jeg vil det.
Så la oss da prøve.
For en mer effektiv retorikk 