Martine Aurdal: God gud, dårlige råd

(Publisert i Fri Tanke 9.1 2008)

 Avtroppende Ny tid-redaktør Martne Aurdal åpner vår nye intervjuserie MITT LIVSSYN.

Martine Aurdal levde lykkelig som barnetrokristen helt til hun begynte på ungdomsskolen. Der møtte hun kristen musikk og ble sjokkert. Nå mener hun at religion er farlig og at tungetale er farligere enn heroin. Men gud er god.

I begynnelsen av januar ble det kjent at mediehuset Vårt Land tar over raddisavisa Ny Tid, men at de vil sette sin egen redaktør på taburetten, og Martine Aurdal (29) må derfor se seg om etter nye utfordringer.

Inntil videre utfordrer Fritanke.no henne med spørsmål om guds eksistens og dets like.

Aurdal gikk på Tøyen barneskole hvor en andel nærmere nitti prosent har en slags muslimsk bakgrunn. Etterpå gikk hun ungdomsskolen –mest av tilfeldighet — på Kristelig Gymnas, hvor prosentandelen kristne stipuleres til nærmere hundre.

Hun har et enkelt, men vanskelig forhold til religioner og deres gud(er).

— Du kan verken bevise eller motbevise Guds eksistens. Det er spennende å gå gjennom for eksempel Kants gudsbevis, men det er mest intellektuelle øvelser. Vi kan uansett ikke vite, og derfor ser jeg ikke noen grunn til å ha et endelig standpunkt til det heller.

— Men bør man ikke prøve å finne sannheten — og om indisiene peker på forskjellige ting — gå ut fra at den beste forklaringen er den sanneste? Er det ikke mer sannsynlig at gud ikke fins enn at han fins?

— Hvis sannhet er så viktig, hvordan kan du slå deg til ro med en sannhet du ikke kan bevise?

— Om man ikke slår seg til ro med en så godt underbygget sannhet, slår man seg aldri til ro. Bør man da ikke følge de beste bevisene?

— Eller man kan innrette livet sitt etter andre prinsipper. Ditt eget liv må du da ikke innrette etter hvorvidt gud finnes eller ikke. Du trenger uansett ikke ta hensyn til guds eksistens i ditt daglige liv. Og om du tror eller ikke, så må du uansett innrette livet etter andre prinsipper enn Gud. Det er ikke tilstrekkelig å tro på Gud.

— Hvorfor da ikke ta Ockhams barberblad og kutte ut hele den overflødige gudshypotesen?

— Nei… Jeg liker julesanger og tradisjoner, jeg, og jeg liker også å tenke på Gud noen ganger. Men jeg blir veldig provosert og vil jobbe veldig aktivt mot religiøse begrunnelser for ting jeg mener er feil og ikke bra.

— Men om det er religiøse begrunnelser for ting du er enig i, er det helt greit? Det er helt greit å gi penger til de fattige fordi gud sier det — eller mener du det er mer moralsk å gjøre det ut fra eget ønske?

— Hensikten helliger litt middelet her. Om poenget er å hjelpe de fattige, er det likevel egentlig mer moralsk gjøre det ut fra deg selv. Men det mente jo Martin Luther også, så det er jo ikke noe spesielt antireligiøst med det. Selv om han mente mye annet hårreisende.

Martine Aurdal har formet sitt gudsbilde blant bestemødre og pinsevenner, blant godheten selv og mennesker med skremmende menneskesyn. Hun kaller seg selv agnostiker eller en slags barnetroende med et uavklart forhold til en litt ullen gud. Det er kanskje best å gå et skritt tilbake for å se bedre de store linjene i hennes gudsforsvar og hvorfor julesanger regnes som et godt gudsbevis.

… [Låta] handlet om at dommedag nærmet seg og at de telte ned og gledet seg til at hedningene endelig skulle få se hvem som hadde rett.
Guds rap — tick-tick-ticking away
Det var ikke det å begynne på Kristelig Gymnasium i seg selv som sjokkerte Martine Aurdal. Hele livet hadde hun hørt bestemoren snakke om hvor god gud var, og hvor snill Jesus var, så det å begynne på en kristen skole var ikke spesielt ille. Det var derimot den kristne musikken, det vil si en helt bestemt type kristen musikk:

— Jeg hadde aldri hørt at det fantes en egen musikkverden med kristenpop. Spesielt kristenrap var stort i klassen min. Noen av mine klassekamerater var pinsevenner, og den største hiten blant dem, en kristenrap de danset til i klasserommet, gikk sånn:

Time is ticking away, tick-tick-ticking away.

— Den handlet om at dommedag nærmet seg og at de telte ned og gledet seg til at hedningene endelig skulle få se hvem som hadde rett. Hva slags menneskesyn har du da?! Hvis du gleder deg til at alle rundt deg skal dø?

— Det blir en slags hvit versjon av black metal. Ikke helt den barnetroen du hadde fått med deg hjemmefra?

— Nei, det var en grunnleggende kontrast til den guden bestemor hadde fortalt meg om. Dette er jo ikke godt, og det var det som sjokkerte meg. Dette er jo ikke en snill gud, det er en streng og straffende gud som lar helvetets forgård bli menneskets. Hvorfor straffe de som blir forelsket og har sex før de gifter seg eller straffe de som forelsker seg i en av samme kjønn?

— For meg blir det helt meningsløst. Det var da straff kom inn i kristendommen at det ble veldig feil for meg — kjærlighet og godhet er jo ikke straff.

— Så feil at du forlot kristendommen helt?

— Jeg forholder meg til Den norske kirke på flere nivåer. Jeg vet ikke hvor godt jeg hører til der, men samtidig har jeg egentlig aldri mistet barnetroen. Samtidig er det utenkelig for meg at det — hvis det finnes en gud — ikke skulle være den samme guden for både kristne, jøder og muslimer.

— Hvorfor utenkelig?

— For det første er religionene så like. Det er selvfølgelig også fordi de oppstod i omtrent samme periode i samme område — men de er veldig tydelige eksempler på at mennesker søker det samme. Det er så bittesmå forskjeller, om Jesus er guds sønn eller profet, eller hvilken rolle Muhammed hadde, er ærlig talt for meg bare detaljer 2000 år senere. De var begge mennesker som søkte gud og som ettertiden har gitt ganske like posisjoner. Men dette er selvfølgelig hårreisende å si i kirkelig sammenheng.

— Så du regner deg som kristen, men tror på en gud som er felles for minst tre religioner?

… Og man trenger ikke kalle det gud heller, ateisme og humanisme er uttrykk for det samme.
— Alle religioner er uttrykk for samme lengsel hos mennesket, samme godhet eller kjærlighet eller jeg vet da søren. Denne abstrakte kjærlighetskraften er gud. Man kan godt avfeie religionene som sådan, siden de nødvendigvis er menneskeskapte forsøk på å komme fram til gud. Men man behøver ikke av den grunn å avfeie at det finnes noe som kan kalles gud. Og man trenger ikke kalle det gud heller, ateisme og humanisme er uttrykk for det samme. Jeg tror mennesket er grunnleggende godt — og samtidig søker mennesker etter noe større enn seg selv. Dette kan de realisere ved å gjøre gode ting.

— Jeg vet ikke om jeg skjønner guden din helt.

— Nei, men dette er jo ganske uavklart for meg også. Det eneste jeg er sikker på at jeg tror, er at mennesker er grunnleggende gode. Jeg tror ikke det finnes grunnleggende onde mennesker som er født slemme og vil gjøre livet verst mulig for andre rundt seg hele tiden.

— Og hvordan går man derfra til at godheten er felles for alle religioner? Eller det viktigste i alle religioner?

— Alle religioner har det samme prinsippet om å vende det andre kinnet til, gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg, buddhistiske grunnprinsipper… Det er et kjenne-på-kroppen naturlig prinsipp.

Så Martine Aurdals gud er godheten selv, er det alle mennesker jakter på når de jakter det gode, er det alle religioner er uttrykk for. Da vil selvfølgelig julesanger være et bevis for gud — med mindre det er muzakjulesanger av amerikanske boyband. Da er de bevis for djevelen.

På bøljan blå med narkomane tungetalere
— Om gud er god og alle mennesker søker etter det samme gode, hvorfor er det da så mange som mener at så få har opplevd gud? Burde ikke det da være noe de aller fleste opplever?

… jeg mener at mange religiøse opplevelser og oppvåkninger bare er massesuggesjon.
— Det er kanskje veldig stygt å si dette i visse sammenhenger, men jeg mener at mange religiøse opplevelser og oppvåkninger bare er massesuggesjon. Jeg kranglet med disse pinsevennene hver dag hele ungdomsskolen, men ble med dem en dag på Filadelfia bare for å se.

— Det ble en skjellsettende og skremmende opplevelse. I begynnelsen var det hyggelig og som en vanlig ungdomskveld med musikk og dans, men så gikk de nærmest i transe og deretter begynte de å tale i tunger. Jeg begynte å grine og måtte gå en tur rundt kvartalet for å roe meg ned. Etterpå har jeg skjønt at det handlet om massesuggesjon, og at det også forklarer hvorfor alle klassekameratene mine i tur og orden så gud og ble frelst.

— Religion henger tett sammen med massesuggesjon og massesuggesjon er farlig. Er religion farlig?

— Ja. Når 15-årige jenter forventes å tale i tunger, er det farlig. Eller, der det begynner å bli farlig, er med en gang noen opphøyer seg til å si at deres lesning er den eneste riktige.

— Bør man da begrense religion? Forby?

— Vet ikke om det hjelper å begrense. Denne søken etter noe større enn oss selv gjør også religiøs søken så utbredt at det er umulig å stoppe. Vi burde heller bruke krefter på å se hvordan vi kan leve med forskjellige religioner i samfunnet. Og så er det jo viktig å ha en sekulær stat og ikke blande politikk og religion.

— Eller et sekulært Ny Tid selv under Vårt Land?

… Dersom våre symbolsaker, i Israel/Palestina-konflikten eller angående homofiles rettigheter, endres, blir avisa noe annet enn den har vært fram til i dag.
— Jeg er spent på hvordan de nye eiernes tydelige religiøse ståsted vil påvirke Ny Tid. Vår redaksjonelle linje har vært å ha klare standpunkter i forhold til sekulær politkk, religionskritikk og et flerkulturelt samfunn. Dersom våre symbolsaker, i Israel/Palestina-konflikten eller angående homofiles rettigheter, endres, blir avisa noe annet enn den har vært fram til i dag. Jeg håper ikke det.

— Hva med de som blir stoffrie når de frelses…?

— Når narkomane frelses og går av stoff, tror jeg det har mye av de samme årsaker som den massesuggesjonen jeg nevnte med tungetale.

— Er da tungetale farligere enn heroin?

Lang tenkepause.

— Ja. Hehe. For meg personlig er det det. Heroin kommer ikke og tar deg av overnaturlige grunner sånn helt ut av det blå — det må du faktisk velge eller lures til å ta selv. Det er ganske lett å unngå. Tungetale blir på den annen side begrunnet med at noe utenfor deg selv kommer og tar bolig i deg. Det er mye mer skremmende. Du har jo ikke kontroll.

— Betyr det at du mener narkomane er mer tjent med heroin enn med å bli frelst?

— Nei, selvfølgelig ikke. For all del, liksom, hvis det hjelper mennesker til å få struktur på seg selv, hvis det hjelper dem med rusproblemer eller psykiske problemer — da kan de gjerne bli kristne eller noe buddhistiskinspirerte new age-greier eller hva som helst. Stå på liksom, så lenge jeg slipper.

— Du lengter ikke etter de faste rammene en slik tro kan gi? En strøm som leder deg forbi de verste bølgene?

— Overhodet ikke.

— Du er altså så trygg i deg selv at du ikke trenger det?

… For meg er heller meningen med livet å balansere på de bølgetoppene og få oversikt over havet.
— Det er vel ikke så mye at jeg ikke trenger dem. For meg er heller meningen med livet å balansere på de bølgetoppene og få oversikt over havet. Det er mye mer tilfredsstillende enn bare å få et sett med leveregler og meninger tredd nedover hodet.

— Ville verden vært perfekt om alle ønsket å balansere på den bølgen? At alle hentet styrke i seg selv?

— Tja. Jeg vil hvertfall oppfordre til det.

Oppfordringen er herved viderebragt: det best er å tenke selv og å hente styrke i seg selv. Ellers blir man lett tatt av strømmen og følger en tilfeldig valgt god guds råd. Og de er ikke alltid de beste.

Tick-tick-ticking away.

Reklamer