Først kom Dansk Folkeparti med en reklamekampanje som så sånn ut:
Og de har jo helt rett. Det er mye Danmark må passe på: demokrati, åpenhet, tillit til de styrende, lite korrupsjon og så videre. Så sånn sett vil de færreste være uenige i budskapet.
Men hvilket budskap ligger like under overflaten? DFs målgruppe er åpenbart lett overvektige mennesker som ser litt dårlig og som er så gjennomført erkedansk hvite at det skinner i øynene. Og når man lever i en flyktningetid, og man kjenner DFs innstilling til innvandrere, deres brunskvettede partiprogram, er det vanskelig å ikke tolke dette som beinhard rasisme: vi hvite må passe på at de brune og svarte og gule ikke ødelegger for oss.
Så det er ikke rart det lages nye versjoner:
Fra Alex Ferlini
og
Fra Birgit Bjerre
Men det er jo sant! Danske verdier må passes på, messer DF når de møtes med kritikk. De som klager på en sånn kampanje er altfor hårsåre!
Sier DF hårsårt.
På denne ene side vil DF forsikre sine velgere om at de jobber for et hvitere Danmark. På den annen side vil DF forsikre andre partier og media om at hvithet ikke har noe med saken å gjøre.
Problemet er bare at DFs velgere er dårligere på retorikk enn de fleste andre — resultatet er at partiet må rope sin rasisme og hviske at de egentlig ikke roper de alle andre tror de roper, folk må høre bedre etter!
«JA TIL ET HVITT OG FEIT DANMARK! (altså, vi har ikke noe imot negre og muslimer og svartinger, det er ikke det vi sier, i alle fall ikke så lenge de er hvite som Oss…)»
Definisjonen på god retorikk er at den fungerer. DFs reklame treffer trolig målgruppen midt i hjerterota, trass i dobbeltkommunikasjonen og uærligheten.
Håpet får være at jo større retorisk innsikt folk har, desto flere synes dette er en platt og lummer kampanje…
For en mer effektiv retorikk 