Enklest og vanskeligst språk på Stortinget

Man tenker gjerne at Stortingets talerstol må være den mest offisielle talerstolen i landet, og dermed den med det mest offisielle, innviklete, byråkratiske språket. Men stemmer dette? I samarbeid med Holderdeord har jeg sett på politikernes lesbarhetsindeks når de taler i denne salen det er så godt å sitte i. 251665 innlegg fra 1998 til 2016 ble analysert — og enkelte svar var nokså overraskende.

Så vanskelig snakker de i snitt på Stortinget:

Ganske mye høyere lesbarhetsindeksskår enn nyttårstalenes, som ikke har vært over 40 på flere tiår. (Hvorfor kurven går opp mot slutten? Vi har ingen gode hypoteser.)

Og hvilke representanter er det så som snakker mest og minst avansert? Hvordan er topp-20 og bunn-20? Slik er bunnlista:

 

For meg er det viktig å snakke slik at flest mulig forstår.Ekstra spesielt at det gir uttelling på tross av at jeg snakker dialekt.Noe som ofte kan gjøre det litt mer utfordrende for å gjøre seg forstått .Men desto mer gledelig . (Laila Marie Reiertsen)

I mine 16 år på tinget, prøvde eg alltid å snakke eit folkelig og forståeleg språk. I tillegg utfordra eg slipskoden og antrekka i  Nasjonalforsamlinga. Begge deler var vanskelig, men å væra blant dei 6 beste til det å snakka forståeleg og til folk flest, er eg stolt over å ha lykkast med. (Hallgeir Langeland)

Om ikke stolt då var dette hyggelig.
Prøver å bruke forståelige/enkle ord. (Kjell-Idar Juvik)

Ja, eg er sjølvsagt stolt over å ha Stortinget sitt mest forståelege språk, noko eg slett ikkje hadde tenkt på før.

Eg trur det kan koma av at eg brukte den jærske dialekten min i alle innlegga på Stortinget. Dette vart igjen referert på nynorsk som igjen kan verka klarare enn bokmål (særleg det konservative).
Eg har nok alltid vore bevisst på å bruka korte setningar og lite framandord for å bli lettare forstått. Dette er litt av vitsen i slike samanhengar. På Stortinget snakkar ein jo ikkje berre til medrepresentantar, men til folk flest om ein vert referert.

Eg trur også det kan vera ein trend i tida å snakka enklare, noko som er svært positivt. (Unn Aarestad)

 

 

Mellom partiene er det overraskende lite forskjell:

AP: 44
H: 45
FrP: 43
SV: 43
KrF: 44
SP: 44
V: 44

De eneste som skiller seg ut er De Grønne, som har en liks-skår på hele 49, og Kystpartiet, som har bare 40.

Trenden er derimot ganske lik for de fleste partiene: en topp rundt 2000, så slakt nedover et tiår, før det går litt opp igjen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Alle grafer, alle tall og all innsats bortsett fra ideen: holderdeord.

Det er så mye dansker må passe på

Først kom Dansk Folkeparti med en reklamekampanje som så sånn ut:

Og de har jo helt rett. Det er mye Danmark må passe på: demokrati, åpenhet, tillit til de styrende, lite korrupsjon og så videre. Så sånn sett vil de færreste være uenige i budskapet.

Men hvilket budskap ligger like under overflaten? DFs målgruppe er åpenbart lett overvektige mennesker som ser litt dårlig og som er så gjennomført erkedansk hvite at det skinner i øynene. Og når man lever i en flyktningetid, og man kjenner DFs innstilling til innvandrere, deres brunskvettede partiprogram, er det vanskelig å ikke tolke dette som beinhard rasisme: vi hvite må passe på at de brune og svarte og gule ikke ødelegger for oss.

Så det er ikke rart det lages nye versjoner:

 

Fra Alex Ferlini

og

Fra Birgit Bjerre

Men det er jo sant! Danske verdier må passes på, messer DF når de møtes med kritikk. De som klager på en sånn kampanje er altfor hårsåre!

Sier DF hårsårt.

På denne ene side vil DF forsikre sine velgere om at de jobber for et hvitere Danmark. På den annen side vil DF forsikre andre partier og media om at hvithet ikke har noe med saken å gjøre.

Problemet er bare at DFs velgere er dårligere på retorikk enn de fleste andre — resultatet er at partiet må rope sin rasisme og hviske at de egentlig ikke roper de alle andre tror de roper, folk må høre bedre etter!

«JA TIL ET HVITT OG FEIT DANMARK! (altså, vi har ikke noe imot negre og muslimer og svartinger, det er ikke det vi sier, i alle fall ikke så lenge de er hvite som Oss…)»

Definisjonen på god retorikk er at den fungerer. DFs reklame treffer trolig målgruppen midt i hjerterota, trass i dobbeltkommunikasjonen og uærligheten.

Håpet får være at jo større retorisk innsikt folk har, desto flere synes dette er en platt og lummer kampanje…