Hvordan overbeviser man en sønn om at han skal ta på seg jakka når han absolutt ikke vil? Han er på vei ut døra når du ser at han bare har på seg en genser. Du må ta på deg jakke, sier du, det er kaldt ute. Men jeg vil ikke, sier han, eller ÅÅÅ HVORFOR DET, eller han påstår han ikke fryser i det hele tatt.
Det er kaldt ute, fem grader og duskregn, og han skal i et bursdagsselskap ute etter skolen, og trene parkour ute etter bursdagsselskapet, han trenger en jakke ellers vil han fryse nesa av seg, du er helt sikker. Men han vil ikke. Så hva gjør du?
Instinktet ditt er selvfølgelig å insistere. Du må, du skal, sånn er det bare! Helt siden han var baby har det vært nødvendig å tvinge ting gjennom, å overkjøre hans forsøk på å tegne med tusjer på laptopen eller å bite naboens hund, du har vært den voksne og har visst best og av og til så har det faktisk bare vært sånn. Han har måttet gjøre som du sier uten diskusjon, uten klagerett.
Men han blir større. Og når han nå kan gå alene til skolen, og når han nå nærmest skryter av å ha vært ute i det kalde regnet i bare T-skjorte i går, så er det faktisk en stor milepæl for ham. Han er så stor at han kan kjenne etter selv hvor kaldt det er og bestemme selv hvor mye klær han trenger.
Det betyr ikke at han alltid har rett. Det hender han tar på seg for lite klær. Men det betyr at han føler det som et sviende nederlag å la mamma eller pappa overprøve hans selvråderett. Når du insisterer på jakke, er det det han hører: «Du kan ikke engang bestemme over din egen kropp!»
Første bud for å overbevise en alt ganske stor sønn om å ta på seg, eller i det minste med seg, jakke på skolen, er å respektere hans selvråderett. Å anerkjenne at det er hans kropp og at han faktisk vet best hvor skoen trykker og hvor kaldt han faktisk synes det er.
Andre bud er å innse at det ikke alltid er farlig å fryse litt. Om han kommer hjem og har kalde fingre, så trenger det ikke bety noenting, spesielt ikke om du synes de er kalde bare fordi dine egne fingre har vært foran peisen i to timer og blitt gode og varme. Kanskje han ikke engang legger merke til at fingrene hans er kaldere enn vanlig — skulle du da overprøve det?
Men tredje bud er, igjen, at han ikke alltid har rett. Det hender han tar på seg for lite klær og angrer som en hund og lider seg gjennom dagen av den grunn. Hva, det hender ofte at du tar på deg for lite klær selv!
Si det. Si at været kan skifte fort, at det som er varmt nok nå kan bli kaldt etter en stund, spesielt om han skal være lenge ute. Si at det alltid er bedre å ha med en jakke for mye enn en for lite: han trenger jo ikke ta den på om han ikke vil. Si at du ikke vet, at du ikke kan vite hvor kald han kommer til å bli, om det er er i overkant pinglete å ta med ekstratøy i sekken eller om det tvertimot er en god idé.
Si at du ikke kan bestemme over ham, ikke nå lenger, ikke som da han var baby. Men din dag vil bli bedre om du vet at han har nok klær med seg, om ikke på seg.
Det du faktisk sier, er dette: nei, du vet ikke alt. Men du har en hypotese. På den annen side vet heller ikke han alt, han har også bare en hypotese. La oss teste begge hypotesene: Ta med jakke og bruk den og bruk den ikke og se hvor kaldt fem grader og duskregn er.
Det er ikke en maktkamp om hvem som skal bestemme. Det er en oppdagelsesreise inn i verden for å se hvordan den henger sammen.
Og dere er på lag.
For en mer effektiv retorikk 