Om å lære finnmarkinger å banne

(Først publisert i Språknytt 3/2014)

Hvordan kan en snøvlete 40-årig sniltsnakkende søring lære finnmarkstenåringer å snakke stygt? Og hvorfor skulle han det?

Han prøver å få dem til å innse at språklige tabuer varierer etter hvilke kontekster og sosiale sammenhenger man er i. Ord som faen og jævlig er kanskje tabu i mange sammenhenger, men i andre er de nærmest påbudt — og da er ofte nusselig og meget tabu. Hva som utgjør et språklig tabubrudd vil dermed variere etter vær- og føreforhold.

Dessuten er uansett ikke det å bryte tabuer hele historien om banning. Det kan være en god definisjon om det er nettopp tabubrudd man vil undersøke, men i praksis bør man heller definere banning som verbal aggresjon. (Jfr Maledicta.) Det er det som er forskjellen på banning og annet språk: å banne er å vise aggresivitet. Det er den funksjonen banning har.

I tillegg til tabu er det to andre måter å være verbalt aggressiv på: fornærmelse og kraft. Der tabuord er ord samfunnet/gruppen som helhet føler seg støtt av, er fornærmelser ord man føler seg personlig støtt av. Kraft, derimot, er hvor høyt og truende man snakker.

Det å definere banning som bruken av et ord som står på listen over stygge ord, er simplistisk og overser hvilken funksjon slike ord har. Det skaper også et kunstig skille mellom banneord og andre ord: det er ikke en skarp grense, det er et kontinuum hvor ordenes bannestyrke varierer etter konteksten.

(Bortsett fra enkelte ord, som man lærer veldig tidlig i livet og egentlig aldri kan avlære — men nok om det, jeg har begrenset med plass.)

Sett på denne måten er banning ikke annet enn å være (verbalt) aggressiv. Sett på denne måten er alle ord potensielt banneord, og alle mennesker banner på den ene eller andre måten. En lærer som kjefter og smeller fordi elevene er så dumme og bruker så mange stygge ord, må huske to ting: det er minst like aggressivt å rope hvor dumme noen er som å snakke om jævlig kule mopeder og utbryte forbanna helvete når man bommer på åpent mål. Og at ungdommen snakker stygt? Det har de gamle ment så lenge mennesket har snakket, og det kommer de til å fortsette med så lenge det er språk.

Den snøvlende 40-åringen gjorde narr av sin egen pubertet (stemmeskiftefalsett er dårlig når man skal bruke mye stemmekraft mot mamma) og sin egen alderdom (selv en banneforedragsholder misliker å ha en sønn som sier føkk deg pappa — uansett hvor smilende han sier det). Han talte varmt om å banne for å holde ut smerte. Og han endte med en moral:

Om banning er et uungåelig aspekt av språket, om banning gjør at man oppnår ting, bør man bli en så god banner som mulig. Og hvordan blir man det? Ved å ha det hyggelig med mennesker man liker. Ved å være akkurat passe aggressiv. (For mye blir slemt, for lite blir sløvt.) Ved å variere språket så mye som mulig. Ved å kunne bruke så mange ord som mulig. Ved å lese så mye som mulig. Ved å lære så mye som mulig.

Hvorfor 40-åringen skulle dra på skoleturne for å lære barna om banning?

Folkeopplysning.

Reklamer