Fluen

(Først publisert i Kondis 2000)

Kjære Herr Kondis-Redaktør.

Påskyndet av konen, legen, barnene og eget ønske om å imponere på den nye sekretæren har jeg bestemt meg for å begynne å trimme. Ikke for meget, jeg vil ikke være en av dem som har snørr og spytt rennende over hele ansiktet – som de som sees komme prustende langs Ullernchausseen etpar ganger om året –, men litt småtrim tenkte jeg meg at ikke kunne skade.

Så jeg gikk til anskaffelse av et par nye sko, ekspeditrisen sa de var de beste, en ny treningsdress, sykkelbukser, singlet, løpershorts, pannebånd, uknuselige treningsbriller, anti-gnagsår-sokker, Compeed for alle tilfelles skyld, tigerbalsam, skritt-teller, pulsmåler, drikkebelte med XL-1, stoppeklokke, plaster, astmamedisin fra en legevenn av meg (man vet aldri hva som kan hende under hård trim), svettebånd rundt begge håndleddene, Ingrid Kristiansens gamle startnummer fra London Marathon (jeg tror ikke hun har oppdaget at det er borte ennå), tre bananer og en signert utgave av Rodal & Husbys vitsebok. Boken skal jeg selvfølgelig kun lese som en mental oppvarming noen minutter før selve trimøkten tar til. Det hadde vært litt tungt å løpe med den under armen.

Forrige tirsdag var tiden inne. Jeg tok behørig avskjed med de der hjemme og begynte på den mentale oppvarmingen, men sant å si merket jeg ingen forskjell annet enn et rift i høyre pekefinger jeg fikk etter å ha bladd for fort om til side 18. Med pekefingeren plastret måtte jeg nå bruke langfingeren for å trykke på stoppeklokk-knappene på stoppeklokk-klokkens høyre side, noe som jo kom til å hemme meg en smule. Deretter smurte jeg meg inn med tigerbalsam, en halv boks gikk med, tok på meg klærne og plastret meg her og der etter behag. Varmen bredde seg i kroppen, spesielt øreflippene syntes å være mottakelige for tigerbalsam, og jeg fløy ut av utgangsdøren, klar for å henføres av løpingens ville sjarm. Uten spytting og slim og denslags, selvfølgelig, man er da sivilisert; men dog med en viss, hva skal man si, råskap og en nærhet til urmennesket i seg selv.

Det begynte som et ønske fra omgivelsene om at pappa, ektefellen og adm. dir. skulle vise seg fra en bedre side, være mer MANN, men allerede etter noen få skritt merket jeg hvordan instinktene tok over, og jeg bare løp. Det ene øyeblikket var det jegerinstinktene som drev meg videre, og jeg syntes å se en skadeskutt elg panikkslagent slepe seg fremover foran meg. Nedover Ullernchausseen dro den seg, mens Jegeren kom nærmere og nærmere. Det neste øyeblikket var det heller jeg som var den jagede. En flokk med ulver var på sporet av meg, og jeg løp for livet nedover den samme veien som en elg for litt siden hadde smurt med blodet fra en stor flenge i siden. Nå løp jeg ikke lenger for andre, eller engang for meg selv – nå løp jeg for tidligere generasjoner, tusenvis av generasjoner, nå løp jeg for hele menneskeslekten og alle mine forfedre helt tilbake til de var mer aper enn mennesker. Uten å stoppe åpnet jeg den første bananen. Urmenneskets villdyriske gener kokte i meg. De nye skoene klasket mot fortauet.

Det var da det skjedde. Ikke mer enn noen hundre meter fra leiligheten, fremdeles mangfoldige kilometer på den rette siden av Akerselven, opplever jeg det som må være enhver løpers store skrekk. Ikke snørr rennende nedover haken, eller spytt, det holdt jeg meg gudbedre for god til, men noe mye verre. Jeg løp grasiøst og intetanende bortover fortauet. Fullt firsprang hadde nok selv garvede Aftenposten-journalister beundrende kalt det, hadde de vært i nærheten – da plutselig, helt ut av luften, en flue materialiserer seg foran meg – og flyr inn i munnen min.

Så opptatt var jeg med å løpe, og å slå nærgående ulver på snuten med de to bananene som var igjen, at jeg ikke la merke til fluen før den stanget i drøvelen. «Kghm,» sa jeg og stoppet. Fluen svarte ikke, men jeg kunne merke at den surret rundt der inne. «Kghm,» sa jeg igjen, med det eneste resultatet at fluen snublet i tungeroten og falt ned i vrangstrupen mens jeg var opptatt med å se etter en sukkerbit å lokke den ut med.

Jeg fikk panikk og hostet voldsomt uten å holde meg for munnen, noe som var ekstra uheldig all den tid enkefru Løvenskiold kom rundt hjørnet akkurat i samme øyeblikk. Hun tok stokken sin og slo meg over ryggen, for å hjelpe meg like mye som for å straffe min ubehøvlethet. Hun var av den enda eldre skolen. Om det var hennes fortjeneste eller ei, vet jeg ikke, men akkurat da kom fluen seg på en eller annen måte opp fra vrangstrupen igjen og fortsatte sin kravling et sted litt ovenfor strupehodet. «Den lever fremdeles,» hvisket jeg for å unnskylde nok en hostekule. Enkefru Løvenskiold, som selv mens Major Løvenskiold var i live ikke hørte så godt på noen av ørene, oppfattet det som en personlig fornærmelse, hun var da ikke så gammel, og slo meg noen ganger i magen. Ved hvert slag pustet jeg ut, og fluen krøp nærmere ganen; men hver gang jeg pustet inn igjen, skled fluen tilbake ut av mine hostekulers rekkevidde.

Til slutt var enkefruen utslitt, jeg utkjørt og fluen halvdød. Men det er med stolthet jeg kan si at det var enkefru Løvenskiold som gav seg først – vi to andre ble igjen i vår kamp på liv og død mens hun stavret seg bortover fortauet og mumlet noe om dagens ungdom.
Etter å ha hostet en stund til, innså jeg det håpløse i situasjonen og begynte å svelge, kanskje en flue ville være lettere å dytte ned enn å dra opp. Men den rikket seg ikke. Jeg fikk en lys ide og skulle til å ta en slurk XL-1 fra drikkebeltet mitt, men idet jeg fører slangen opp til munnen, tar jeg meg i det. Skal jeg virkelig med fullt overlegg spise en flue? Fluen virker heller ikke så lysten på saken. Etter å ha vært halvdød siden enkefruens siste slag, blir den nå plutselig full av liv igjen og løper så fort den kan med alle benene sine og flagrer med de små vingene sine der inne. Den kommer ikke noen vei, verken opp eller ned, men tanken på flue som kveldsmat og denne nye kilingen får det til å vende seg i meg, maven min snur seg opp-ned, spiserøret mitt leker kanonrør, og bøyd over rennestenen ser jeg hvordan halve middagen kommer opp sammen med en halv banan (ulvene tok den andre halvparten) og en Napoleonskake jeg snek til meg som ekstra-dessert.

Jeg spyttet. Klumpen i halsen var borte, bare et svakt ettertrykk igjen, og det smakte magesyre. Lengre borte i gaten stod enkefru Løvenskiold som forstenet og så i min retning. «Det går bra,» prøvde jeg å signalisere, skyllet munnen med XL-1 og tok modig fatt på hjemveien. Men det går ikke bra, sa jeg til meg selv, dette kan ikke gå bra. Jeg har lest om mennesker som aldri har kommet tilbake til det normale liv etter traumatiske opplevelser. Noen av dem har tilbrakt resten av sitt liv på institusjoner.

Og jeg? Jeg som en sommeraften praktisk talt spiste en flue, som kastet opp i rennestenen i Ullernchausseen, som ble mørbanket av en gammel enke? Dette skjedde forrige tirsdag, og det er først nå jeg har klart å sette det ned på papir. Vil jeg noensinne klare å løpe igjen? Vil jeg noensinne kunne gå nedover Ullernchausseen med munnen åpen, uten å være redd for de millionene av etterkommere denne fluen måtte ha rukket å etterlate seg før hun møtte sitt endelikt i en stinkende pøl? Vil Ingrid Kristiansens startnummer noensinne komme til heder og verdighet på et mandig bryst igjen?

I min bunnløse fortvilelse vender jeg meg til Dem, Hr. Kondisredaktør. Selv om De nok ikke kan gjøre noe med de hevnlystne fluene i Ullernchausseen, kan De kanskje hjelpe meg med selve roten til hele problemet: hvordan kan jeg unngå å spise fluer når jeg trimmer? Spørsmålet er vulgært stilt, men vulgær er verden, akk!, også. Forhåpentligvis finnes det en løsning; i motsatt fall er jeg redd man aldri mer vil se meg slåss med mine venner ulvene fra de dype vidder. Da kan jeg heller ikke forbli medlem i Deres utsøkt joviale organisasjon. Mange takk.

Deres
Diderik S. Sporvångn.

Reklamer

Et år på Sydenfjellet

(Først publisert i Kondis 1/2015)
Om hvorfor det er mindre slitsomt å løpe gjennom Alpene enn på Bislett — og hvordan Sondre Amdahl ble så god på det første.

Behagelig klima, aldri for kaldt og nesten aldri for varmt. Pent norsk sommervær året rundt. Bratte fjellsider, men ikke utilgjengelige. Stier som snirkler seg oppover frodige daler og over tørre, steinete platåer. Ren, ren luft. Dette er Gran Canaria. Dette er Sondre Amdahls paradis dette skoleåret.
—Det er veldig, veldig bra her, sier Amdahl mens vi kjører oppover den svingete veien mot Mogán. Selv midt på sommerdager blir det ikke for varmt å løpe i fjellet. Ikke for det, jeg har løpt mye i fjellet i Norge også — ingen har løpt opp og ned Trysifjellet flere ganger enn meg — men der det er alpinbakker i Trysil, er det løse steiner og langt mer teknisk å løpe her nede. Jeg har blitt mye bedre på teknisk nedoverløping her enn jeg ville kunne ha blitt hjemme.
Vi er på vei opp mot S-3, en av de mange stiene på øya. En tysk turist advarte meg for noen dager siden at denne stien var skummelt bratt, og smal, og vaklevoren. Nå skal jeg løpe med et kamera i hånda etter en fjellultraløper i verdensklasse for å ta noen bilder til KONDIS. Det er mulig jeg kommer til å få kjenning med den gamle tåskaden før noen aner det.
—Men om det er bra for deg, er det kanskje ikke like bra for familien din? Var kona vanskelig å overtale?
—Vi var enige. Vi ville gjøre noe annet et år, og hun fikk jobb ved den norske skolen her, så da var det et enkelt valg. Ikke skriv at dette er noe jeg har trumfet gjennom, for det er det ikke.
—Kanskje jeg kan skrive at «Familien Amdahl trives på Gran Canaria, med sine fabelaktige fjell og vidunderlige strender?»
—Barna liker strendene. Jeg har vært der to ganger på et halvt år — og begge gangene fikk jeg høre at badebuksa mi var altfor stor.
Det er i fjellet han trives, Sondre Amdahl. Det er i fjellet han liker å løpe, og det er i fjellet har fått sine beste resultater, som topp ti i Ultra-Trail Mont Blanc eller Transgrancanaria i 2014.  UTMB-løypa er 168 kilometer; han løp den på snaut 23 timer. I 2013, derimot, var han med på Bislett 24 timers; da ga han seg etter 17 1/2 time og 161 kilometer og endte helt nede på 47. plass.
—Bislett var noe av det verste jeg har vært med på. Jeg var helt, helt kake i kropp og hode. Helt skutt. Det kommer jeg aldri til å gjøre igjen!
—Jeg har alltid sett for meg slike timesløp på bane som essensen av ultraløping: de har de jevneste forholdene og de mest nøyaktige målingene. Det blir liksom bare deg mot klokka.
—Mange i Norge tenker sånn. Men jeg synes det blir litt feil. Misforstå meg rett, jeg har enorm respekt for Bjørn Tore (Kronen Taranger) som løp, hva var det 250 kilometer på Bislett — du skulle sett den farta han hadde på slutten! — men for meg handler ultraløping om mer enn bare å følge en rundbane i X antall timer. For meg er det opplevelsen viktigere, å bevege seg fra et sted til et annet gjennom mektig natur.
—Og da helst i fjellet, altså?
—Det er ikke mye natur som er så mektig som fjell. Du kommer til å se det når vi kommer på den ryggen der.
Bilen stopper på en parkeringsplass. En fjellvegg troner over oss; øverst ender den i et 20 meter høyt stup.

 Vegansk vegetarianer
En av grunnene til Amdahls fremgang, er muligens hans kosthold.
—Jeg er veganer. Eller vegetarianer. Jeg prøver å få i meg så mye som mulig av frukt og grønt og kornprodukter, og unngår kjøtt og fisk. Jeg har lest noen steder om idrettsutøvere som presterer bra til tross for at de er vegetarianere, men sånn er det ikke for meg. Jeg prresterer fordi jeg er vegetarianer, og det er derfor jeg fortsetter å være det.
–Eller veganer.
—Eller veganer. Jeg er det ikke av prinsipp: det er fint om det er bra for miljøet og så videre, men det er mindre viktig for meg. Det betyr også at jeg ikke er for streng på det: det hender jeg lemper på kravene og spiser fy-mat også. Mors julemiddager, for eksempel. Og jeg krever ikke at familien følger min diett: de driver jo ikke med ultraløping.
—Men får du nok energi uten kjøtt og proteiner?
—Det er det alle spør om… Ja, jeg mener jeg gjør det. Når jeg har prøvd ut en vegetariansk diett, har jeg merket at jeg kommer meg fortere etter trening, og jeg føler meg lettere. Hadde jeg ikke opplevd det på den måten, hadde også jeg spist annerledes.
—Jeg har hørt om flere ultraløpere som er vegetarianere, som Scott Jurek og Rich Roll. Er dette en ultraløpsgreie?
—Neeei… Det er vel ikke spesielt annerledes enn blant andre mennesker. Noen spiser det ene og noen det andre. Jeg tror ikke det er flere vegatarianere blant ultraløpere enn befolkningen forøvrig. Alt jeg vet, er at det virker for meg.
To klokker pipes i gang. Jeg stiller min inn på å måle høydemeter.

Løping
En annen grunn til Amdahls fremganger, må da være treningen hans? Er det ikke en tommelfingerregel at de som trener mest, blir best? Han trener sikkert mer enn de fleste?
—De fleste på toppnivå trener omtrent like mye. Noen litt mer, noen litt mindre.
—Og hvor mye er det?
—15-20 timer i uka, kanskje. Men det handler ikke bare om timer, heller. Det blir litt meningsløst å bare telle timer: det er viktigere hvordan du trener, og hva du trener på. Jeg ser for eksempel folk på Runkeeper eller Garmin connect, ultraløpere som meg, som tror mengde er det eneste saliggjørende og som dermed trener altfor mye. Det er viktig å balansere treningen med hvile og alt annet stress i livet. Og dessuten man må trene spesifikt for det man vil bli bra på også. Husk det jeg sa i sted, for eksempel: jeg har blitt mye bedre på å løpe tekniske nedoverbakker det halve året jeg har bodd her; det er fordi jeg har kunnet trene på de i disse stiene. Og likevel slår de beste meg fremdeles med noe sånt som to minutter ned halve denne bakken. Hadde jeg løpt opp og ned her flere ganger om dagen, hadde jeg bodd og trent her i flere år, hadde jeg selvfølgelig også nærmet meg de beste.
—Men du skal flytte?
—Hehe, ja, sånn er det. Da får man trene som man kan der man er. På de ultraløpspodcastene jeg hører på, er det alltid spørsmål fra folk fra flate Texas om hvordan de skal trene foran ultrafjelløp.
—Eller Danmark.
—Da får de enten gjøre det beste ut av det, løpe i trapper eller opp og ned de bakkene de kan finne, eller så får de trene for andre ting. Poenget mitt er at man må trene smart — trene passe mye, trene riktig, trene målrettet. Og kan man ikke trene riktig eller målrettet, for eksempel fordi man mangler bakker, så er det liten hjelp i å trene mer.
–Så med andre ord, du trener ikke mer enn andre?
—Ikke mer enn de jeg konkurrerer med. I høst hadde jeg til og med fire selvpålagte uker helt uten løping.
Stien blir smalere og skumlere og løsere, den ser ut til å enda rett i den skyggefulle fjellveggen.
—Så hvordan har du blitt så god da?

Treningsvågemot
Stien svinger brått til høyre, rundt noen magiske huler og kommer plutselig ut av skyggen og opp til toppen. Amdahl poserer bare litt motvillig ved noen stiskilter og unnlater å nevne at fotografen bare noen minutter før har ledd av alle de oppstilte bildene andre alltid tar.
—Det spørsmålet har jeg aldri fått før. Ikke så direkte, hvertfall. Hvorfor jeg er så god? Jeg er bare en helt normal fyr som liker å løpe langt i fjellet.
—Jo, men du kan ikke nekte for at du har har hatt noen imponerende resultater?
—Hm. Kanskje fordi jeg våger å prioritere og sette meg mål. Jeg gjør ikke ting halvveis. For eksempel: det var noen amerikanere på Transgrancanaria i fjor som kom torsdag kveld, et drøyt døgn for løpet skulle begynne — og så var de overrasket over at det gikk dårlig! Det samme med VM-laget på 100km til Doha i år, hvor mange dager akklimatisering hadde de? Da handler det om prioritering: om man vil gjøre det bra, må man venne seg til klimaet og tidsforskjellen før løpet. Og da må man velge å dra noen dager tidligere. Og da må man selvfølgelig ha støtte på hjemmebane. Jeg kunne aldri ha løpt så mye, eller fått de resultatene jeg har fått, om familien ikke hadde støttet meg 100%. Og så er sko viktig. Disse stiene krever solide sko, ikke sånne tynne lefser som du har. Og en bedre sekk.
— Sko er viktig, sekk er viktig… Er det noe utstyr som ikke er viktig?
—Haha. Man kan selvfølgelig løpe ut med et par gamle sko og en flaske vann og ikke noe mer, men da blir det ikke så bra, og da holder man ikke så lenge. Jeg tror kanskje det også: jeg er opptatt av alle aspekter ved løpingen: utstyr, trening, kosthold, hvile. Det er mange ting man må ta hensyn til, og den som faktisk gjør det, vil ha en fordel i de lange løp.
—Det er ikke noe genetisk også?
—Neei, hva skulle det være?
—Du er ganske tynn, for eksempel?
—Jeg veide 7 kilo mer før jeg begynte med ultraløping. Det er nok mer et resultat enn en årsak.

Gode råd
Noen meter fra stiskiltene står det en svensk turist og ser på oss.
—Oj, sier han, ni måste ha gått fort! Jag såg dere inte, och jag kom opp just nu!
—Nja, sier Amdahl.
—Mine kompiser på hotellet advarte meg mot denne stien, de sa den var farlig. Bor dere også i Puerto de Mogan, eller?
Og så begynner Amdahl å forklare hvor det går en annen sti ned, og at han bor lenger bort på kysten, at ja, denne stien er ganske bratt, og at det krever sin mann å komme seg opp den.
—Javisst, sier svensken stolt og vinker idet vi småjogger videre oppover den slake stien på platået.
–Hva hadde du sagt om han hadde spurt om ultraløping?
—Det er ikke noen vits i å forklare hva det dreier seg om til de som har bestemt seg for at det er galskap. Men om noen er oppriktig nysgjerrige, er det en glede å snakke om hva jeg driver med.
—Og hvis han hadde vurdert å løpe for eksempel Transgrancanaria selv neste år?
—Prøv! Det er ikke noe bedre råd enn det. Men så er det selvfølgelig alle de spesifikke rådene om trening og utstyr og så videre. Man bør venne beina til å bevege seg selv om de er døde, for eksempel ved å løpe 3o kilometer tre dager på rad. Man bør venne seg til å spise underveis. Og om Transgrancanaria spesielt: at det er overraskende kaldt den første halvdelen, at man kan bli disket av å kjøpe sjokolade i en kiosk underveis, at den siste bratte nedoverbakken er den alle snakker om, og så videre.
—Det er nesten så man trenger en coach for å løpe ultra.
—Jeg har en coach. Og jeg tilbyr også coaching. Det er så mange ting som kan gå feil i løpet av et langt løp, og det er så få løp man orker å løpe og samle erfaringer på, at det er veldig nyttig å høre på hvilke erfaringer andre har gjort seg. Men det så vel ikke akkurat ut som om han svensken vurderte Trans Gran Canaria neste år?
—Ahem, skal vi ta noen bilder?
790 meter over havet løp Sondre Amdahl litt fram og litt tilbake til ære for KONDIS’ utsendte mens en lett overvektig svensk pensjonist fremdeles hentet seg inn ved noen stiskilt noen hundre meter lenger borte.

Solnedgang
Sola går sakte ned, og KONDIS’ utsendte går enda saktere, mens Amdahl fjellgeitspretter tilbake ned S-3.
—Hvor mye penger er det i å være i verdenseliten i ultratrail da?
—Haha. La oss si det sånn: jeg håper å gå litt mindre i minus i år. Det er ikke for pengene man gjør dette, er du gæren. Men jeg skal til Hong Kong 100 nå i januar, og det får jeg dekket, men jeg tjener ingenting.
—Hong Kong? Er det ikke bare en gigantisk by?
—Løpet går på en øy utenfor, det er nok av skog der.
—Å.
—Senere på våren er jeg med å arrangere løpsreiser her på Gran Canaria, og så Transgrancanaria igjen i mars. Men tilbake igjen i Norge blir det nok en gang fulltidsjobb ved siden av all treningen, eller omvendt.
—Det vil kreve beinharde prioriteringer.
—Det vil det.
Men er det noe Sondre Amdahl er god på, så er det det.

Navn: Sondre Amdahl
Alder: 42
Bosted: Gran Canaria (Trysil etter sommeren)
Yrke: Selger/markedsfører
Utdannelse: Master of Business Administration (MBA)
Familie: Kone, to barn
Idrett: Ultraløping, fjelløping
Klubb: Romerike ultraløperklubb
Trener: Ian Sharman
Perser: maraton: 2:43 (Amsterdam)
Meritter: 7. plass Ultra-Trail du Mont Blanc (168 km) 2014
1. plass Hoka Higland Fling (85 km)  2014
6. plass Transgrancanaria (125 km) 2014
6. plass sammenlagt Ultra Trail World Tours 2014
Bislett 24-timers 161 km 2013

 

Transgrancanaria: Neste korsvei

(Fra egen blogg)

Det var i de dager at Jostein fikk det for seg at han skulle løpe Transgrancanaria. Og alt folket sa at det var galskap.

1 Nesten midnatt. En mann snakker på et språk jeg bare nesten forstår, roper ut gjennom en høyttaler, noe med fjell og kilometer og tungt og VAMOS! Det føles som om han snakker til meg, som om han anklager meg for noe, hvorfor er han så sint? Men jeg svarer ikke, ser bare mot klippeveggen og lengter mot toppen.

Mørket bølger bak meg. Snaut tusen gjennomtrente ultraløpere foran meg. Menneskemengden stimler sammen rundt oss, det summer forventningsfullt. Et hav av røde lykter som dingler og blinker. Som blodskutte katteøyne. Stjernene lyser medfølende. Mannen, eller noen, synes å ta fram en pistol et sted der framme.

Nesten midnatt. Og så går skuddet.

 

2 Sekken min er litt flekkete av gammel leire, og den virker mer klumpete enn alle andres, og i min fargeignoranse har jeg kjøpt en lyseblå sekk tydeligvis rettet inn mot det kvinnelige segmentet — men det er min sekk, og det er den jeg har. Den er fylt med en regnjakke, regnbukse og mange ting jeg trolig ikke trenger.

Men hva bryr det meg at den er lyseblå! T-skjorta, Transgrancanarias offisielle T-skjorte som alle har fått,  er den tighteste og tøffeste løpe-t-skjorta jeg noensinne har hatt på meg. Bortsett fra at den er gjemt under en utvasket undertrøye. Men likevel! 125 kilometer ligger pakket i sekken, jeg tynges allerede av den og sleper meg framover, nesten helt bakerst i feltet. Men likevel! Det er min sekk. Det er meg.

 

3 Det tar kanskje en kilometer, om så mye, og så svinger vi av fra veien og inn på en mørk, steinete sti oppover fjellsida. Det tar kanskje ti meter, om så mye, før jeg spinner litt i grusen. Hadde jeg løpt, hadde jeg falt. Som det er nå, lener jeg meg bare litt ekstra på stavene og fortsetter med den samme rytmen, med blikket mot et par sandaler foran meg.
En mann skal løpe hele løpet, en hel dag og to mørke netter i lyset fra en sølle hodelykt, med noen millimeter lær mellom fotsålene og det steinete ørkenunderlaget, og med tær som hvert skritt kan smelle inn i røtter eller størknet lava. Wow.

 

4 Mamma er her. Tanken slår meg et øyeblikk, et lite kort sekund: mamma har kommet til Kanariøyene, for første gang i hele sitt liv. Hun som ikke liker charterturisme og ikke har brukt en badedrakt på flere titalls år — hun har brukt tusenvis av kroner og mange hardt tilkjempede feriedager for å se meg løpe. Alt hun ser nå, er en kort bekreftelse på mobilen sin: startnummer 653, Jostein Sand Nilsen, har passert startstreken. Neste oppdatering ved neste passering en gang i natt.

Men sekundet går og øyeblikket forsvinner, snart tenker jeg bare på å gå oppover, sakte men sikkert. Skritt for skritt. Hold følge med sandalene. Bare fortsett gjennom mørket.

 

5 Plutselig er jeg på toppen av fjellet, plutselig er det ikke lenger bratt, køen løser seg opp og alle begynner å småjogge. Og plutselig innser jeg hvem sandalene er. Han er svensk. Jeg har chattet med ham. Det er han som har gitt meg tips og råd om løpet, han som fullførte i fjor på snaut cut-off, han som har fullført mange andre ultraløp og vet hva han snakker om. Han jeg lovte å finne og si hei til og takke.

Vi kommer til den første væskeposten, jeg stapper i meg appelsiner så det renner nedover skjegget, rundt om meg får noen allerede hjelp av røde kors mens andre løper målrettet videre. Jeg ser meg rundt. Ingen sandaler.

Jeg løper videre alene.

 

6 Et sted på den andre siden av øya ligger kona mi og sover. Med mindre et av barna har en våkenatt: da stryker hun en panne og to kinn og trøster og synger eteriske sanger, stille så ingen andre skal våkne, men høyt nok til at gråten skal stilne og drømmene skal liste seg inn igjen.

Jeg svetter. Nattelufta er kjølig her på fjellet, men svetten pipler likevel frem på panna mi, som om jeg har feber, som om dette er en dårlig drøm.

Men bare videre. Jeg tørker panna med min egen håndbak, holder fingrene rundt nesa og sender snørr ut i stikanten, fortsetter, bare fortsetter, så sakte jeg våger å bevege meg, for å holde meg innenfor cutofftidene og spare så mye krefter som mulig.

Er dette en drøm, er det en usedvanlig langdryg en. Stjernene er magiske, men natta er uendelig.

 

7 Men så er den ikke det likevel. Oppe i fjellet et sted, i en eller annen dal, begynner det å lysne. Jeg skrur av hodelykta og løper litt famlende i grålysningen, ser fargene vende sakte tilbake til verden. Bort en grusvei, ut på en asfaltvei.

Og så faller jeg pladask. Fjellene på den andre siden av dalen er irrgrønne i morgenlyset, og samtidig varmt røde. Kantene er skarpe, men likevel myke, som frosne bølger, og de slitte, hvite mursteinshusene ligger og ulmer og duver i fjellsidene.

Dette.

Natta blir dag og mørket blir lys og som en superhelt dobler jeg kreftene mine og flyr videre langs løypa.

Dette!

Eller flyr og flyr, fru Blom. Jeg fortsetter, i alle fall. Med litt flere krefter.

 

8 På vei inn til Teror hører jeg en barnestemme: Der er pappa! Og så en til, og så to damestemmer, og ut av det blå, etter en hel natt og en kvart dag med ukjente mennesker og stier og opplevelser, ser jeg igjen de jeg kjenner aller mest.

Mine to eldste sønner kommer løpende mot meg. Du er en time foran cutoff! Det går kjempebra, pappa! Toåringen sutrer litt da jeg jogger forbi til appelsinbordet, men blir fornøyd igjen da jeg tar ham på armen. Seksåringen holder stavene mine. Åtteåringen snubler seg gjennom tider og kilometer og høydemeter.

Damene sier det går bra. De har funnet et ledig bord på væskestasjonen hvor de har lagt ut et helt sortiment med kioskvarer. Jeg bælmer en liter sjokolademelk og imponerer barna.

En funksjonær ser på hele scenen og smiler til meg.

Jeg smiler tilbake, et kort nikk. Ja, jeg er heldig. Men jeg må videre.

 

9 Garanon, dagen går allerede mot kveld, familien skal vente igjen, jeg har holdt tempoet noenlunde, alt under kontroll.

Den samme barnestemmen: Pappa!

Men så: de stenger, pappa! De tar vekk appelsinene!

Hjertet faller i halsen på meg. Har jeg ikke klart cut-off? Hvordan er det mulig? Det er fremdeles en maraton igjen! Jeg har krefter!

Jeg kaster i meg noen appelsiner og fyller vann i sekken som sistemann.

Etter Garanon er det løpets verste bakker opp til Roque Nublo. Jeg klarer det ikke, sier jeg.  Det er en ny cut-off på toppen ved Roque Nublo, jeg klarer ikke å komme meg opp dit i tide, det er umulig.

Men jeg fortsetter.

Jeg spiser ikke nok, ikke tid, jeg bare peiser på bortover veien og oppover bakkene, tar igjen 10-12 mennesker, gir full gass. Dette går ikke. Men jeg fortsetter.

 

10 Jo høyere opp på fjellet, jo kaldere blir det. Jeg tar på meg regnjakka, men fryser fremdeles. Bare fortsett. Skritt for skritt. Se ikke opp, se aldri opp, se bare ned en sjelden gang for å se hvor langt du har kommet. Du klarer ett skritt, du klarer ett skritt til, og så ett til, det er ikke vanskelig.

Stavene bøyer seg svakt under vekten. Jeg er ikke sliten, ikke som jeg trodde jeg skulle være, jeg har ikke gnagsår, ikke antydning til kramper, armene drar meg fremdeles videre.
Men jeg er matt og motløs. Dette var en dårlig ide, hører jeg meg selv tenke. Dette var skikkelig dumt. Du skulle stoppet der nede.

 

11 Jeg stopper for å ta på meg regnbuksa. Det tar noen minutter, skoene er store og fingrene er dvaske. Det kan ikke være så langt igjen til toppen, det må bare være rundt denne knausen og så opp. Jeg henger over stavene, studerer en busk ved siden av stien, ser oppover, ser nedover.

Og gir opp.

En franskmann spør meg om hvordan det går. C’est fini, svarer jeg. Je suis fini. C’est tout.
Ah, god innsats, sier han og går videre.

De 10-12 jeg passerte i bunnen av bakken kommer nedenfra og går forbi meg. Jeg kjenne blikkene deres i ryggen, det er som om de spikrer meg opp, men det er bare i hodet mitt, alle har mer enn nok med seg selv og sine egne smerter. Etpar nikker såvidt, og det er det.

Det er det. Jeg går sakte videre. Helt oppe ved Roque Nublo står det en funksjonær som prøver å få meg til å gå til toppen, bare noen hundre meter til.

Nei, sier jeg. Da kollapser jeg. Jeg sleper meg videre til neste væskepost. Nærmeste vei hjem.

 

12 Skritt for skritt. Det går fremover, men det går sakte. Hodet har gitt opp, kroppen har gitt opp, fjellet har gitt meg opp, alt er forbi.

Jeg tas igjen av enda noen flere, som en Lada på motorveien. Etter et stund blir jeg tatt igjen for n-te gang, og legger meg ut til siden så hen skal kunne suse forbi. Men hen gjør ikke det. Jeg snur meg. Det er en mann i refleksvest og med en walkie-talkie i beltet.

Løypefeieren. Han som går bakerst for å få med seg alle trygt og sikkert til væskeposten. Han som samler opp rusket og rasket.

Inn på væskeposten, en sal i en campingplass høyt oppe i fjellet. 20-30 andre løpere i varierende grad av utmattethet. Jeg henter dropbagen og plumser ned på en stol i ørska.

Alt er så fjernt. Jeg skjeler vanligvis når jeg er sliten, men dette blikket er noe enda mer diffust, alt er enda mer uklart enn det pleier, jeg er enda lenger unna enn vanlig.

Jeg stabber bort til en funksjonær og får en tallerken med pasta. Og en til. Og en til.

Himmelsk pasta!

Jeg er tørst. Jeg drikker.

Jeg deiser ned på stolen igjen og lukker øynene. Jeg fullførte ikke.

 

13 To timer senere går vi hundre meter gjennom en bitende kald vind til en buss som har dukket opp for å ta oss ned. Jeg har på meg regntøyet hele veien, for trøtt til å være våken, for oppspilt til å sovne, skuffet over å måtte bryte, stolt over i det minste å ha kommet så langt. Gjort det jeg kunne.

 

14 Velkommen hjem, pappa!

En barnestemme, to barnestemmer. Du klarte det ikke, men du var veldig flink. 6000 høydemeter, påstår åtteåringen og gir meg en klem. Toåringen ser fremdeles på TV, selv om han ikke vet det selv. Seksåringen sovner mens han pusser tenna.

Jeg tar av meg skoene og overraskes over hvor skrukkete og hvite fotsålene er.

En lang, varm dusj som ikke er så lang likevel, da vannet blir kaldt.

Hvitt, rent sengetøy. Nytt laken under meg, teppe og laken som dyne over meg, på sydlandsk manér.

Jeg klarte det ikke. Men jeg fortsatte selv da jeg visste det ikke ville gå. Jeg løp opp mot toppene selv om jeg ikke hadde krefter. Det ble bare to maraton, ikke tre. Men det ble to.

Det får bli flere neste gang.

 

Viten og lidelse i Østmarka

(Publisert i Kondis nr 8, 2015)

Man vet ikke hva man har før man har mistet det. Altså burde man miste alt man har minst én gang i livet.

En gang for 10-15 år siden skrev jeg en tullesak for et studentblad om hvordan østfoldinger er molbomennesker og jeg er så glad jeg flyttet. En lokalavis fanget opp saken og skrev en parodisk seriøs sak om denne selvhøytidelige, snørrhovne, kvasintellektuelle fjotten som liksom var for fin for hjembyen sin. De intervjuet meg også, jeg fant igjen det gamle avisutklippet her om dagen. Mitt største ankepunkt mot hjembyen? Det var for mye skog.

For to uker siden var jeg i Oslo og løp en runde i Østmarka med en venn. Vi løp ut i skogen, fant en sti, fulgte den til en annen sti som så var enda vakrere, fulgte flyktningestien et stykke, løp forbi irrgrønne moseflekker og mellom lubne trestammer, én time, to timer, uten å se et eneste menneske. For en nordmann var det ikke noe spesielt. For en København-boer var det sånt man får gledestårer i øynene av.

Og dette hadde jeg holdt meg unna da jeg bodde i Norge! Og dette hadde jeg flyttet fra helt uten videre, endeløse skoger rett utenfor utgangsdøra! Men jeg visste jo ikke at jeg hadde før jeg ikke hadde det mer.

Midtveis på turen, noen kilometer fra nærmeste skogsbilvei, tråkker jeg feil på en stubbe, stønner og lander langflat i barnålene.

Mine ankler har aldri vært særlig imponerende. Det ligger et par gamle overtråkk igjen i dem, det er en mystisk øm kul på utsiden av den ene, og mange har kommentert at de er merkverdig skjeve og lave.

Men jeg har aldri bekymret meg. Anklene er kanskje litt rare, men de fungerer helt fint, ikke noe å bruke mer krefter på. Hva er poenget med på bekymre seg unødvendig? Man kan jo ikke gjøre så mye med saken heller, man kan ikke gå rundt og bekymre seg over hver enkelt ting i kroppen som kan knekke, kollapse, bryte sammen eller forvitre?

Langflat på nivå med Østmarkas maur skjønner jeg at det er omvendt. Poenget er ikke at man skal bekymre seg om at ting kan gå dårlig. Poenget er at man skal glede seg over at de fremdeles ikke har gjort det. Poenget er å glede seg over at man har, ikke frustreres over det man ikke har lenger, eller aldri har hatt.

Kameraten min sier et eller annet, jeg oppfatter ikke helt hva, noen meningsløse ord om hvordan han tror jeg har det, om det gjør veldig vondt, hvordan vi sikkert skal få tak i en luftambulanse. Jeg svarer ikke først, ligger bare stille og kjenner hjertet slå, kjenner fingrene mot barnålene og jorda mot kinnet. Det banker i ankelen. På den annen side: tenk så mange ting som ikke gjør vondt!

Men jeg sier ikke det. Istedenfor reiser jeg meg sakte, lager en grimase og sier mørkt: det går bra.

Istedenfor overdriver jeg smerten for å få mest mulig medlidenhet og imponere mest mulig når jeg om noen minutter haltende løper videre…

To uker senere sitter jeg frustrert i København. Ankelen har fremdeles ikke blitt så mye bedre, trass i treningsstopp. Nå skulle jeg ha løpt en mil om dagen og lagt inn ukentlige langturer i en av de få halvbakkete skogholtene rundt byen. Istedenfor har jeg løpt etpar korte testturer, byttet sko, løpt barbeint, teipet på ulike måter, uansett med den samme smerten: OK når jeg går, hinkevond når ankelen kommer i feil vinkel. Og det gjør den jo ofte, skal man tro tidligere tilbakemeldinger.

Trass i alle dens besynderligheter og skavanker, hadde jeg en venstre ankel som var fullt ut velfungerende. Nå er den borte på ubestemt tid (to dager? To måneder?). Jeg vet nå hvor fint det er at den fungerer som den skal. Og når den kommer tilbake i vanlig gjenge, skal jeg feire med en ekstra powerbar etter en ekstra lang løpetur i Hareskoven.

Noen ganger lærer man best av hvordan ting fungerer av at de ikke gjør det.

En annen ting er at kameraten min, trass i min intense smerteoppvisning, ikke ble så imponert som jeg hadde håpet. Jeg får heller trene på mine lidende grimaser nå som jeg ikke kan trene på å løpe.

Og om jeg ikke klarer å bli en bedre skuespiller, får jeg heller tråkke over enda bedre neste gang.