Kjære veileder

(Publisert i Universitas 30.4 2003)

Skrev ferdig siste kapittel på hovedoppgaven i påsken og begynte å forandre de tingene du hadde merket i margen. Har bare noen få innvendinger.

Det er faktisk noe som heter \’korrebralparesert symposiumskrateri\’. Den nøyaktige betydningen er jeg ikke helt sikker på, men i motsetning til hva du synes å tro er det ikke det samme som \’ko-cerebral grøftefyll\’. \’Prest\’ er også feil.

Metaforen med canadagåsen som faller forbi koøyet på vei ned i et opprørt hav fullt av brennmaneter og pensjonistsurfere med rosa tangatruser burde være selvinnlysende.

Angående s. 67: Hvis man flytter krøllalfaen litt til venstre, vil den ikke lenger symbolisere den uendelige friheten i å knipse sjakkbrikker over rekka på danskebåten, men Jesper Parnevik for birdie. Da faller hele argumentet mitt sammen. Den er den samme friheten som i kap. 3, s. 44ff: en innoversnirklende, alfabetakrøllende uendelighetstenkning ikke ut- men innoverspredd, til kjernen av væren, essensen av fri horisont og vann til alle kanter. (Det er her «Hva er så spesielt med havet? Det er bare vann!» kommer inn, se fotnote 116.)

Stavefeilene i kap. 5 er intendert. Likeså bruken av kyrilliske bokstaver. Ikke nødvendigvis fordi det betyr noe særlig, men fordi det er fett.

Hele første side er et anagram: det betyr ikke det ser ut til å bety, men noe helt annet, man må bare stokke litt om på bokstavene. Alle de grove ordene er en ren tilfeldighet, nesten like tilfeldig som utskjellingen av rektors bukkeskjegg.

Og hva mener du egentlig med at «Du skriver så mye rart at det er umulig å vite hva du skriver«? Man kan jo bli fornærmet av mindre.

Med vennlig hilsen

 

Oerd før dagens

(Publisert i Universitas 5.2 2003)

Vikkevikkevikke kjøpe bok bare se på og kjenne og lukte nye bøker vurdere pris telle sider kanskje se om akademika holder stand ti minutter til en dagensdate kanskje en pubdate etterpå må ikke la henne vente men ikke for tidlig ikke desperat nå oj se oxford english dictionary det hadde vært noe to bind bare 3500 sider men to bind bare store bind men to og ikke mange penger heller ikke tilbud men sikkert ikke mange penger jeg har like mye penger nå som i fjor på samme tid nesten jeg tror nei det er dyrt sikkert ikke se på prislappen våger ikke økonomi som et svigermorsk mareritt og jeg har ikke bruk for så store ordbøker og min engelsk er jo perfekt uansett perfekt nok fortjente 6 på videregående pøfik inglisj saie

nesten tid nå hun venter sikkert gå allerede punktligheten selv som meg fortidlig kroppligfisert hah kroppsliggjort himself in person min engelsk gå

nei jeg drømmer til og med på engelsk whatever whate\’er whare\’er Shakespeare tror gå jeg hamlet første akt min engelsk er god nok og jeg er gå fattig og hun venter sikkert allerede og Akademika er dyrt og gå dagens er dyrt og det

gjelder å prioritere fordele midlene gå der de kommer best til rette en ulest bok gå er en mursten en halvspist dagens en opplevelse gå nei legg den fra deg

legg den gå der den hører hjemme blant sine gå mindre robuste søsken slipp nå

gå skulle utelukkende se på gå bøkene og så gå ut igjen gå nå gå

Kan jeg ta det med kort?

Opus 2

(Publisert i Universitas 16.10 2002)

Jeg hadde ikke lovt noen ting. Dagen var full nok som den var. Jeg ville se gamle kamerater komme til storstaden for å spille basketkamp, jeg planla å tusle innom en Bach-konsert, jeg måtte skrive ferdig en petit som hadde gnaget bakhodet mitt en hel uke. Operaen hadde kostymesalg og hun syntes jeg burde dra innom og kjøpe noe, endelig dresse meg litt opp, hun skulle i alle fall dit, banna bein – men jeg verken lovte eller bedyret noe verdens ting.

Selvfølgelig kom jeg. Køen strakte seg rundt halve Folketeaterbygningen. Det var en kald og tidlig oktobersøndagsmorgen. Klokken var tolv.

Jeg så henne ikke. Så ikke ut til å være i køen. Kunne ha ringt henne, selvfølgelig. Men for alt jeg visste lå hun bakfull et eller annet sted, eller spiste frokost ved et helt annet bord enn vanlig. Ville jo liksom ikke trenge meg på, heller.

Jeg gikk langs køen et par ganger, som for virkelig å forsikre meg om jeg ikke kjente noen som kunne la meg snike. Men det var mest halvkvedede gamle damer med bola og spisse hæler, jeg følte meg ikke i form til å smile, ikke snakke meg innpå ukjente middelaldringer, ikke vanlig høflighet, ikke i dag.

Køen subbet tre meter forover og stoppet igjen. Om en snau time ville jeg for første gang på flere år se med selvsyn hvor gode mine tidligere basketballkolleger var blitt. Hvor god jeg kunne ha blitt, hadde jeg satset. Bedre for egoet enn å surre rundt blant klestantene med mer penger å brenne enn jeg noensinne vil klare å få fyr på.

Egentlig har jeg aldri brydd meg om klær. Og om jeg fikk tak i dressen til Don Giovanni, eller kostymet til Papageno, eller skoene til Falstaff, ville jeg da noensinne ha brukt dem? Et og annet kostymeball, kanskje. Kostymeball er det jo nesten hver helg nå for tiden.

Jeg hadde ikke lovt noen ting, og hun hadde knapt hintet, banna bein, og nå begynte jammen basketballkampen snart. Klokken var mye. Jeg snek meg ut av køen.

Dessuten begynte jeg å fryse.

 

Delikat

(Publisert i Universitas 16.8 2001)

I Frankrike er snegler en delikatesse. I Kina regnes hunder for en delikatesse. Og slanger. Mange steder utenfor Festung Europa spiser de både biller, larver og insekter med mer enn fornøyde miner. Så leser vi reiseskildringer, eller ser på Travel Channel, og får høre at ved Popocatepetls fot spiser Quiatij-indianerne de rareste ting. Og kaller det delikatesser.

Er fenalår en delikatesse? Eller flatbrød? Mormors köttbullar med posesaus? Kanskje. Men bare så lenge det har et snev av eksotisme eller uhygge over seg. Det typiske eksemplet på en delikatesse er noe de andre har: for en franskmann er ikke snegler en delikatesse mer enn brunost er det for en nordmann.

«De synes det er en delikatesse,» sier vi og hutrer av fascinert avsky. De spiser larver uten å vri seg i vemmelser. Huu! Reiseskildringer fra Norge trekker gjerne frem smalahove som en norsk delikatesse. For de stakkars, utsultede bøndene som først begynte med denne skikken var det vel mer sult enn feinschmeckeri som var drivfjæren.

Det er ikke før smalahove ikke er spist at det blir noe eksotisk, noe gourmeter vil lengte etter å sette tennene i. Først da blir det en delikatesse og først da vil eldre damer med altfor mye fritid og penger hvine av fryd ved synet av døde saueøyne.

Men det betyr også at ingen synes noe som helst av sin egen mat er en delikatesse. Om trøfler hadde vært poteter og omvendt, hadde ikke potetene vært delikatessen da?

Og dermed lyver alle som påstår at noen kaller noe for en delikatesse. Det er først når B kommer til A-land at A-mat blir til den eksotiske delikatessen det senere presenteres som i B-land.

Hunder er ikke en delikatesse i Kina. Det er mat.

Utelendighet

(Publisert i Universitas 15.5 2002)

Enhver norsk intellektuell med respekt for seg selv, eller i det minste en slags høflighet overfor egne aspirasjoner, må minst en gang i uka klage over at Norge er så provinsielt. Det er så trangt og smått og innesnødd her, man har verken armslag eller beinplass til alle sine himmelstormende ideer på dette nissefjellet. Om man virkelig skal slå på stortromma, roper man det med megafon mens man løper opp og ned Akersgata – å siteres på at «Norge ligger i utkanten av Europa» i Aftenposten sikrer deg plass foran i køen på Aschehougs hageselskaper.

På samme måte sender Universitetet ut sine egne diebarn til andre ammer: ut, ut i den årntlie verden for å få perspektiver og innsikt. Når studentene kommer tilbake, har de erfart at Norge er dyrt, at pc-er ikke er like vanlige overalt, at de snakker et annet språk i utlandet, at forelesninger på dette andre språket faktisk kan være morsommere, siden man ikke skjønner halvparten og kan konsentrere seg om andre ting.

Men framfor alt lærer de dette: mennesker er mennesker, og idioter er idioter, uansett hvor de måtte gjemme seg: en dustete flatlandsurbanist er nøyaktig like dust som en dustete nissebergbeboer, og å være nedsmoget er nøyaktig like ille som å være innesnødd. Og de lærer at himmelen er den samme uansett hvilken vinkel man ser den fra: skal man først være himmelstormende, er det bare å ta fram stormtroppene der man tilfeldigvis befinner seg i øyeblikket. Uansett hvor.

Den beste måten å gjenkjenne en provinsiell intellektuell på, er at han klager over at alt er så provinsielt i innlandet. Utenlands skal alt være bedre; men utlandet er oppskrytt. Jeg vet: jeg har vært der

Kalde navn

(Publisert i Universitas 4.9 2002)

Jeg snakket med to russere i forrige uke. De het egentlig Alexander og Daria, men bare egentlig. Til alt annet enn dåpsattester og overrekkelse av ringer (og jaer) het de Sasha og Dasha. Det store basketballtalentet Miroslav kalte seg Miro uten at det førte ham lenger enn kretsmesterskapet. En gammel halvpolsk venn av meg het Tomasz, egentlig: blant venner og uvenner i gata og på skolen var han bare Tomek. (Jerzy Dudek heter altså egentlig Jerry Dumasz og er i slekt med både den eldre og den yngre forfatter-Dumas.)

En gammel grandonkel av meg snakker om sine søsken og venner fra 50 år tilbake utelukkende med kallenavn. Lullern, Nudden, Josefisa, Ingerta, Småtten. Man hadde ordentlige navn, men de kunne spares for lærere og foreldre og andre kjeftesmeller.

Mine tyske venner kutter stort sett ut første stavelse av to- eller trestavede navn. Bettina er Tina, Gabriele blir Ele. For å spare pust, kanskje – men først og fremst for å skape en slags intimitet. Kan man si du, og ikke Sie, bør man også gjøre noe med navnet.

Men i Norge? Som liten var det fremdeles en viss fantasi: Stein-Robert var Sterra, Bjørn-Eivind (og andre Bjørner) var Bønna, Jostein var Yassir. (Til Josteins forsvar må det sies at han slett ikke ligner på noen som helst Yassir på noen som helst måte og at det bare var Sterra som fikk et gjengjeldelsesanfall da han fikk sitt eget, velfortjente kortnavn.)

Som stor, derimot … Om navnet er langt og dobbelt, kan man til nød bruke det første navnet bare. Til stor nød. Ellers heter man det man heter. Hva, skulle man forandre på de få bokstavene foreldrene tredde ned over hodet på en? Skulle være noe annet for venner enn for presten?

Fytterakkern så kjedelig. Og egentlig en fornærmelse: som kjærester viser hverandre hengivenhet ved å bruke dustete navn på hverandre, burde venner og bekjente gjøre det samme på et litt lavere nivå. Ens eget navn er oppbrukt før man begynner å gå.

Fra og med i morgen heter alle noe annet enn det de heter. Noe helt annet.

 

Lønnlig iblant oss

(Publisert i Universitas 26.9 2001)

Vi er på vei hjem fra farmors 85-årslag da pappa begynner å snakke om lønnetrær. Vet du, sier han betydningsfullt og legger pannen i de rynkene han ofte anvender seg av når det er betydningsfullheter på gang. Vet du, sønn, at lønnetrærne er de første som forandrer farge om høsten?

Jeg visste ikke det, så han fortsatte å lære meg om naturens hemmeligheter. Lønnetrær får en dyp, flammende blodrød farge før alle andre trær engang har begynt å tanke på å være noe annet enn grønne. Så tidlig at det nesten fremdeles er sommer.

Blodbøk, tenkte jeg, og er det ikke noen andre buskegreier som er røde hele året, villvin eller noe sånn – men jeg sa det ikke høyt. Fedrepanner med slike betydningsrynker er ikke av den typen man motsier.

Pappa så ut av bilvinduet og lette etter røde vekster langs veikanten. De er vakre, sa han. Lønnetrær er så vakre om høsten. Det er som om de eldes med verdighet og ikke tviholder på den stadig mer falmede grønnfargen de hadde om sommeren. Han så ingen røde øyer i det grønne havet, og det skuffet ham litt. Hvor er eksemplet når man trenger det?

Da han var liten syntes han lønnetrærne var finest om sommeren. For å si det sånn, sa han og lo litt, ville han ha brukt grønt og hvitt i Canadas flagg om han ikke visste bedre. Rødfargen på lønnetrærne var så matt, så lummer på et vis, den hadde en tung smak, som kaffe eller vin, eller kanskje juleribbe. Voksensmak.

Ja, sa jeg. Hm. Lønnen er et voksent tre. Lønnen er et vakkert tre som lyser opp med rødt i det grønne. Canada, sa jeg alvorlig. Og jeg la pannen i så betydningsfulle rynker som jeg kunne.

Så ble det stille. Pappa så uten å se på veien, kjørte på autopilot og hadde tankene helt andre steder. Lønnen, ja, sa han til seg selv. Den røde lønnen.

Jeg tror han hadde en dypere mening. Jeg skjønner fremdeles ikke helt hvilken.

Velkommen

(Publisert i Universitas 21.8 2002)

Det er rart hvordan man søker aksept. Det man mener og det man gjør skal godtas av Fanden og hans oldemor, ellers er det ikke godt nok, eller man mener og gjør det med en bitter bismak.

Om Schumacher vinner Formel 1 må selv fjortisnieser, knapt nok vokst inn i tannreguleringen, la seg imponere. Så du den svingen, eller!

Om det har dukket opp et nytt boyband må selv pappa, Prokofief-fan og Arvö Pert-tilhenger, synes bandmedlemmene er dritkule. De kan verken danse eller synge, men de er bare så kule, ass!

Om du har funnet en ny genial forfatter, eller latt deg fange av en sekterisk gammeldansgruppe, eller falt for et nytt kongehusmedlems uimotståelige sjarm – alt må du liksom rope til verden så verden gir et slags ekko tilbake. Det jeg driver med og interesserer meg for er vi-dund-erli-g, roper du. Og først når verden roper tilbake, under, vi, erli, dun, hva som helst, har du opparbeidet deg rett til å rope videre. Vi-dunder-lig!

Så en dag kommer du til Universitetet. Søvndyssende forelesninger, arrogante hovedfagsstudenter, trist dagens, firkantet arkitektur, kø overalt, utilnærmelige professorer, dårlig med penger og dårlige fremtidsutsikter, ufordøyelig pensum, kontinuerlig eksamensmas, knøttliten hybel, knapt nok én venn og slett ingen kjæreste, hjemlengsel eller bortlengsel, egen uvitenhet og andres bunnløse innsikt, mas mas mas.

En dag må du rope ut hvor vidunderlig det er å studere. En dag må du se bestemor i øynene og si hvor fint du har det og hvor heldig du er og hvor langt du kommer til å nå her i verden. Etter studiene ligger verden åpen, og om du må ha det litt trangt akkurat her og nå, dårlig mat og utgåtte sko – så er det vidunderlig det også.

Bestemødre lar seg overbevise av sånt og aksepterer usett. Og om du har en lang rekke farmødre blir du til slutt overbevist selv. Domus, Tørtberg, Moltke Moe, Ursus, professorens datter Aud.

En dag forelsker også du deg i Universitetet og forer deg selv med aksept. Velkommen.

Skjære gal

(Publisert i Universitas 27.12 2000)

En tidlig morgen for noen uker siden kjempet jeg meg sliten som den finske skieliten og barsk som karsk gjennom snødrevet på vei til Blindern. Vinden stod stiv fra høyre i høyresvinger og stri fra venstre i venstresvinger, og på de rette strekningene søkte den seg ubedt midt i trynesiktet mitt, overaltfra.

På skuldrene mine samlet det seg snøfonner, rim farget øyenbrynene mine hvite, tredagersskjegget ga meg en innføring i den vidunderlige hobbyen å samle på isstalaktitter. Det var like før soloppgang midt i årets minst gjestmilde kuldetsunami, og jeg frøs vettet av både meg og naboen.

Da hørtes det plutselig kanarikvitter gjennom det dobbelte laget med goretex jeg hadde tredd ned over ørene. Jeg ristet på hodet og tråkket videre. Greit nok at man drømmer om varmere land i slikt vær, men det får da være måte på til livaktige hørselshildringer. Verken kanarifugler eller fuglekvitter har noen som helst eksistensberettigelse en bunnfrosset blindernmorgen.

Men det kvitret igjen et sted der utenfra. Det var som om en undulat jeg kjente en gang hadde kommet tilbake med bramfri brask for å skape en permanent forvirring i min årstidssans. Hva, vår nå? Og med bevende frykt, kanskje var jeg i ferd med å bli gal, snudde jeg forsiktig blikket mot lyden.

Der, i et avløvet tre i dyp vinterdvale, halvt skjult av blåsende-fallende snøflak av størrelsesorden marsvin, midt inne i et nettverk av svarte grener, satt det en skjære og kvitret for seg selv. Kvitr-kvitr-kvitr, sa den. Kvitr-kvitr. Jeg stoppet og ble stående som fjetret.

En skjære skal snatre. Av den grunn har jeg aldri likt skjærekrek. Deres snatring er som en endeløs rekke av outrerte skarre-R-er: RRRR; og om skarring er sjarmerende å pepre samtalen med, blir det lett for mye å spise bare pepper.

Og nå satt det et krek her og pludret vakkert for seg selv, med seg selv, i total, avslappet lugn. Jeg skarret forsiktig, rrrr, og gikk sakte videre. Bak meg druknet en kvitrende skjære i kald snø.

Om mot

(Publisert i Universitas 27.12 2000)

Jeg ser på meg selv som en nokså modig person. En gang i barnehagen, for eksempel, sang jeg «Eye of the Tiger» helt alene foran fjorten par små øyne og ett par store. Jeg kunne ikke engang teksten.

En annen gang stakk jeg fingeren min nedi dovannet. Broren min syntes det var juks ettersom jeg skylte ned åtte ganger først, kun hadde fingeren nedi i trekvart øyeblikk og vasket den med grønnsåpe etterpå. Men siden han ikke engang turte det, var det likevel jeg som fikk den prompeputa tante Turid ga som fellesjulegave. Han måtte ta til takke med den gusjegule genseren fra grandtante Gertrude i Helsingør.

En tredje gang skrev jeg en nynorskstil om «Havet, Tida og Æva» på ulinjert, lilla papir, med ordene i kaotisk bølgemønster og alle tegnene samlet i en pen rekke på siste ark. Det er fremdeles merker i taket der hvor læreren hoppet, og skolens to medlemmer (og ene æresmedlem) av Norges Mållag erklærte meg en krig som varte i halvannet år. Men jeg turte.

Jeg turte å barbere meg på hodet en ungdomsskolesommer, rett nok senere kjent som skyggeluesommeren (farmor truer stadig med enda verre sanksjoner enn reduksjon i Kvikk-Lunsj-utdelingen og forkulling av krumkakene om jeg skulle finne på noe så dumt igjen), og senest i forrige uke turte jeg å ta på meg ansvaret for en petit.

Jeg har turt og jeg tør, og alt i alt er det få med min skostørrelse, min øyenfarge og, ikke minst, min ureglementerte tannstilling som er i samme liga hva gjelder mot. Men det er like fullt én ting jeg aldri helt har fått meg til å fatte.

Om man sitter på en kafé, eller pub, eller for den saks skyld midt i en pensumlesende lesesal, og hun (Hun) snur seg og ser deg i to sekunder, om hun smiler, kanskje mot deg, kanskje ikke, om hun klør seg bak øret på en muligens litt for utspekulert måte, om hun passerer og med vilje lar parfymen henge igjen i dine nesebor, om tusen små og store tegn sier dette og hint, muligens og neppe, alt og ingenting.

Om du på grunn av alt dette må være den hun tror du er.

Hvordan tør man da?