(Publisert i Universitas 30.4 2003)
Skrev ferdig siste kapittel på hovedoppgaven i påsken og begynte å forandre de tingene du hadde merket i margen. Har bare noen få innvendinger.
Det er faktisk noe som heter \’korrebralparesert symposiumskrateri\’. Den nøyaktige betydningen er jeg ikke helt sikker på, men i motsetning til hva du synes å tro er det ikke det samme som \’ko-cerebral grøftefyll\’. \’Prest\’ er også feil.
Metaforen med canadagåsen som faller forbi koøyet på vei ned i et opprørt hav fullt av brennmaneter og pensjonistsurfere med rosa tangatruser burde være selvinnlysende.
Angående s. 67: Hvis man flytter krøllalfaen litt til venstre, vil den ikke lenger symbolisere den uendelige friheten i å knipse sjakkbrikker over rekka på danskebåten, men Jesper Parnevik for birdie. Da faller hele argumentet mitt sammen. Den er den samme friheten som i kap. 3, s. 44ff: en innoversnirklende, alfabetakrøllende uendelighetstenkning ikke ut- men innoverspredd, til kjernen av væren, essensen av fri horisont og vann til alle kanter. (Det er her «Hva er så spesielt med havet? Det er bare vann!» kommer inn, se fotnote 116.)
Stavefeilene i kap. 5 er intendert. Likeså bruken av kyrilliske bokstaver. Ikke nødvendigvis fordi det betyr noe særlig, men fordi det er fett.
Hele første side er et anagram: det betyr ikke det ser ut til å bety, men noe helt annet, man må bare stokke litt om på bokstavene. Alle de grove ordene er en ren tilfeldighet, nesten like tilfeldig som utskjellingen av rektors bukkeskjegg.
Og hva mener du egentlig med at «Du skriver så mye rart at det er umulig å vite hva du skriver«? Man kan jo bli fornærmet av mindre.
Med vennlig hilsen