Kong haralds nyttårstale 2016 google-oversatt

Reklamer

Språkets forfall, eller hvordan man har gått fra lange setninger til korte i den tro at det automatisk gjør språket enklere å forstå

Språket forfaller. Det har de  gamle sagt så lenge det har vært språk. Språket er ikke lenger hva det var, språket er ikke lenger det språket jeg lærte på skolen, og da er et tegn på degenerering og sivilisasjonens endelikt!

De gamle tar ofte feil om sånne ting, selvfølgelig. De husker det som bedre før krigen, men det var polio før krigen. Fattigdom. Folk levde hardere liv. Og kortere. Og språket, herrejemini, hvorfor skal gammelt riksmål være så mye bedre enn moderne bokmål? Begge har sine styrker og svakheter, og begge passer mer enn godt nok til de behovene språkbrukerne har. Er språket ikke godt nok på et område, finner man bare opp nye ord eller nye konstruksjoner, og vips, så fungerer språket fint der også.

Enhver tids språk er et uttrykk for den tidens språkbehov. Men det betyr jo også at man kan lese det omvendt: at enhver tids språk avslører den tidens behov og dermed hvilke verdier og kommunikasjonsidealer man har.

For å sammenligne ulike tiders behov, trenger man da bare sammenligne tekster fra ulike tider som fyller samme retoriske funksjon.

Og det er få tekster som passer bedre enn nyttårstalene.

I Norge har kongens nyttårstale vært en tradisjon siden før krigen og statsministerens i alle fall siden krigen sluttet.  I Danmark har statsministeren og regenten nyttårstalt siden krigen startet. I Sverige har Carl Gustaf holdt på med sine jultal helt siden 1972.   Finland, Færøyene, Island og Sametinget har også sine nyttårstaletradisjoner.

Om man kan se en utvikling i retoriske stilidealer, burde det være i disse talene. Men bare de danske talene er på over 350 000 ord — hvordan skal man klare å overskue alt uten å gjøre det til en fulltidsstilling?

Vel, én hypotese om språkets utvikling er at det har blitt enklere. talene har blitt mindre høytidelige, mer folkelige, mer tilgjengelige. Og den mest brukte målestokken på teksters stilnivå i Norden er lesbarhetsindeksen (liks (lix på svensk)). Den måler setningslengde og andel lange ord (6+ bokstaver) og kommer så via en formel fram til et tall som angir hvor vanskelig teksten er.

Et liks-tall under 25 er en barnebok. 25-30 er enkle tekster, 30-40 er normal skjønnlitteratur, 40-50 er sakprosa, 50-60 er faglittartur, mens over 60 er vanskelige forskningsartikler og avhandlinger.

Så hvordan ligger de nordiske nyttårstalene an? Holder hypotesen om at språket har blitt enklere og enklere? (Og om ja, hvorfor?)

 

Lesbarhetsindeks

Den norske kongen

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 12.55.10

Den norske statsministeren

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 12.58.08

Den svenske kongen

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.07.33

 

Den danske regenten

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 12.59.27

Tallene fra før ca 1950 er veldig korte tekster (vi kommer til hvor korte senere), så liks-verdiene er litt upålitelige.

Den danske statsministeren

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.01.38

Helle Thorning Schmidt satte en foreløpig nordisk rekord i 2015 med en liks på bare 24. Men trenden er klar for alle talene, om det så er i tjueårsperspektiv eller sekstiårsperspektiv: trenden er nedadgående. Talene får stadig lavere liks.

De er stadig enklere. (Hvorvidt de også er det ut fra et syntaktisk perspektiv, eller om tvertimot de gamle hadde mer litterære taler, mer elegante, mer retorisk sofisktikerte og godt strukturerte taler — det er en analyse som er utenfor denne retorikerens rekkevidde for øyeblikket.) Tekstene er stadig enklere. Men om dette skal vise dagens generasjoners manglende evne til å holde fokus over lengre tid, kan man kontre med at talene blir stadig mer ordrike, og dermed, skulle man tro, tar lengre tid å fokusere seg gjennom.

Andre grafer

Den norske kongen

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.18.32Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.16.25Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.16.43

(Hva som skjedde i 1990? Kong Olav holdt sin første nyttårstale.) Og, overraskende nok, andelen lange ord har faktisk blitt stadig større, selv om det ikke er en veldig tydelig trend:

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.16.59

 

Den norske statsministeren

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.28.02Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.27.55Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.27.36

Statsministeren, derimot, har brukt både stadig færre ord og stadig kortere setninger. (Det ville vært interessant å utvide perioden, så alle taler fra krigen til nå kom med i statsministergrafen også.)

 

Den danske regenten

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.32.46Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.32.36Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.32.26

Her ser man hvor korte de første etterkrigstalene var i forhold til resten.

 

Den danske statsministeren

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.37.25Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.37.17Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.37.11

(Talen var så kort i 2005 fordi Anders Fogh Rasmussen valgte å skrive en ny tale og fokusere utelukkende på tsunamikatastrofen I Asia dagen før.)

 

Den svenske kongen

Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.54.26Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.54.18Skjermbilde 2016-06-09 kl. 13.54.09

Kungen har blitt enklere på alle måter: færre lange ord, kortere setninger, færre ord.  Men han har fremdeles, kanskje litt overraskende, flere lange ord enn de eller fleste.

 

Og moralen på alt dette? Er hypotesen styrket? Er språket i forfall?

Vel, for det første trengs det selvfølgelig mer data. Det er ikke nok å ha tall fra 1995 for de norske statsministrende, 20 år er en for kort tidsperiode. For det andre er det tendenser som går i motsatte retninger: ja, liks-tallene har blitt lavere og lavere. Men samtidig har de fleste talene blitt lengre og lengre. Det hadde vært interessant å se hvor lange talene faktisk var, i minutter og sekunder, men så lenge de dataene ikke er for hånden, kan man bruke antall ord som en god tilnærming. Og ord har det blitt færre av hos noen (kungen og den norske statsministeren), men flere av hos de fleste.

Setningslengde, derimot, har gått ned hos alle. Og der er vi kanskje ved kjernen. Korte, uornamenterte setninger, uten innskutte leddsetninger og altfor mange adjektiver, har blitt et ideal. Reklamespråket har blitt et ideal, taler er blitt innrammede slagord og ikke utlegninger av moral eller politikk. Dette kan enten tolkes dithen at klarspråk er viktig, setningene skal være nesten så korte som mulig for at alle skal kunne følge med, eller at man undervurderer tilhørernes retoriske og logiske evner og prøver å overbevise dem ved å spille på patos og etos heller enn logos: store følelser og talerens image heller enn det hen faktisk sier i talen.

Klarspråk er bra. Men gode talere makter å komme med tydelige budskap i lange setninger: det gjelder bare å vite hvordan man skal dele inn setningene, hvordan den syntaktiske strukturen skal være, hvordan gjentakelset virker til å få en oversikt. Klarspråk trenger ikke være utelukkende korte, avhuggede helsetninger. Klarspråk trenger ikke være dumspråk — eller stakkato.

Men da er vi over i estetikken. Hva slags språk flyter best? Er Bach eller techno den beste musikken å bli overbevist av? Det avhenger selvfølgelig av personloge preferanser — og det kommer det aldri til å finnes en fasit på.

Så moralen er dette: språket i den nordiske nyttårstalene hr gjennomgående blitt stadig enklere helt siden krigen. Delvis fordi de har endret retorisk funksjon: der kongen før skulle imponere, skal han nå vise at han er på lag. Delvis fordi man har siktet mot å inkludere så mange som mulig i talen, at alle skal forstå den. Delvis fordi man har stadig mer opptatt av emosjonelle argumenter og slagord i retorikken, og mindre av fornuft og logiske argumenter. Delvis fordi smaken har endret seg, og man forventer at talene ligner på reklamesnutter og twittermeldinger fordi det er det man er vant til og setter pris på.

Så det er et forfall og det motsatte, en positiv utvikling og en negativ, alt samtidig. Men det nærmer seg snart en grense. Når Thorning makter å holde en tale som har en liks på barneboknivå, da blir stadig flere fornærmet over hvillket intelektuelle nivå hun er på. Og når statsministrenes setningslengde kryper godt under 10 ord, da begynner det å bli så korthugget at det nærmer seg fotballfanssangnivå.

Og da begynner det å bli litt teit.

(Denne tekstens likstall: 13,3 setningslengde, 22,4 %  6+ ord, liks på 36).